Usikker og trenger råd!!!

[Helene82]

Jeg er en jente på 26 år som er i et lykkelig samboer forhold med verdens herligste mann Jeg fant for en uke siden ut at jeg var gravid, og sitter nå med tusen spørsmål og dårlig med svar

 

vi har alltid ønsket oss barn,skal ikke ligge skjul på at hans ønske har vært betraktelig større enn mitt for at det skulle skje før enn senere.Vi snakket om situasjonen for en månedstid siden tilfeldig og vi uttalte da begge at viss vi en dag skulle få beskjed om at jeg var gravid så var jeg gravid,og vi skulle jo selvfølgelig da beholde dette barnet. men nå føles ting veldig annerledes. jeg har ikke følt noe slags glede ovenfor nyheten i det hele tatt, og føler meg mye mindre klar for å bli mamma enn jeg trodde jeg var.

 

griner meg til søvn omtrent hver natt,og har skikkelige kvaler med dette.skal skal ikke. vi har pratet inn og ut om det hele tusen ganger,men er fremdeles usikkre.selv han som alltid har drømt om barn er enig i at dette er det minst passende tidspunktet for oss begge.

 

situasjonen er nemlig slik,vi har en tomt og hus (hvilket desverre ikke er i en tilstand hvor det er forsvarlig å la et lite barn vokse oss, sopp og fuktighet. og masse arbeid som må utføres) vi var nå like ved punktet hvor planlegging av utbygging og oppussing ikke lengre var et difust ønske og en drøm, men snart en realitet. så kom finanskrisen og han fikk ikke kontrakt i firmaet sitt likevel,da han ikke har vært i jobb lenge nok til å få arbeidsledighetstrygd står vi nå med hus,tomt,lån osv og min 80% lønning. beholder vi barnet må vi selge tomten og gi fra oss drømmen om å få bygget drømmehuset og alt som måtte følge med, og få oss en leilighet. vi satt oss ned og skrev en for og i mot liste,da vi gikk igjennom denne kom vi fram til at alle for punktene ville være der like så mye om vi valgte å utsette det å få barn 1-2 år til,mens alle imot punktene våre ville være vekke om vi ventet til vi var ferdig med renovasjon og utbygging.samtidig som vi da får beholde drømmen om huset og alt vi hadde planlagt.

 

men er jo selvfølgelig livredd for å gjøre det feile valget og angre i ettertid.hva om vi risikerer å ikke kunne få barn etter dette?hva om det plutselig skulle slå splid mellom meg og min kjære? han sier han støtter meg fullt ut uansett hva jeg måtte velge,og at han er enig i at det ikke var et bra tidspunkt og at han ikke var fullt så klar som han i utgangspunktet trodde,men hvordan kan jeg stole på dette?hva om han blir bitter? er også redd for at om jeg velger å beholde at jeg selv skal bli bitter.

 

har en nær venninne som ble gravid og beholdt barnet pga bf absolutt ville,tiltross for at hun følte innerst inne at hun ikke var klar for dette,men ble fortalt av folk rundt hun at dette kun var hormoner som spilte henne et puss og det kom til å gå over,barnet deres er nå 6 år gammelt og forholdet deres er følelsesmessig dødt.hun føler kun sinne og hat mot bf og selve barnet for at hun ikke hørte på magefølelsen sin. er livredd for å ende opp i en slik situasjon.

 

hva er pga hormoner og hva er genuine følelser? hvordan skille ? hva er spørsmålene man skal stille seg selv for å vite om man gjør det riktige valget?

[Anonym bruker]

Det er en veldig lei situasjon å være i... Livet en har drømt om satt opp mot å få barn noen år for tidlig?? Jeg tror det er veeeldig sjelden at noen angrer på å beholde et barn. Hvis jeg hadde gått i dine sko, ville jeg tatt abort bare hvis jeg var helt sikker på at det var det rette for meg/oss. Dersom det er en liten tvil, så hadde jeg beholdt barnet... Jeg skal ikke fortelle deg hva som er riktig for deg, fordi det vet jeg ikke, og det er alltid en fare for at et sånt valg vil skape problemer for forholdet uansett hva valget blir... Ønsker deg lykke til. Vil bare si til slutt at vårt lille "uhell" nå er vår største glede!!

[Gjest]

Hei Helene,

 

Jeg er nok ikke i akkurat samme situsjon som deg ang. hus/tomt men jeg er i en "lignende" økonomisk situasjon (om du er interessert kan du lese innlegget mitt "økonomiske problemer = abort??" ). Lang historie kort: bor i England, både jeg og samboer har mistet jobbene våres, samboer opprettet eget firma for å følge en etterlengtet drøm, han ansatte meg i firmaet sitt, vi lever nå bare på oppsparte midler som snart renner ut, så ble jeg gravid...

 

Jeg har vært så i tvil om vi har råd til å beholde barnet siden fremtiden med nytt firma etc. er så usikker, for jeg vil jo ikke ødelegge for samboeren min heller. Men TROR vi har kommet frem til rett besluttning: å beholde barnet. Vi vil nok ikke angre om vi beholder, og det tror jeg ikke du vil gjøre heller. Men jeg er mer redd for at jeg kommer til å angre resten av livet om jeg tar abort. Jeg har fortsatt 2 uker å bestemme meg på i tilfelle vi forandrer mening. Jeg vet jo ikke hvordan livet våres kommer til å bli etter barnet er født...

 

Prøv å finne ut hvor mye du har rett på i støtte før du tar noen avgjørelse. Engangsstøtten på 34.000,- fra NAV kommer jeg til å benytte og jeg håper jeg får fødselsstipend fra Lånekassen. Kan Lånekssen hjelpe deg?? Ellers får jeg ikke mer penger fra Norge og England gir meg "next to nothing"... Men dette skal gå bra!

 

Håper du velger det som er riktig for deg. Send meg gjerne en pm om vi vil. Lykke til med valget!