Hva skal man velge? Barn eller mann?

[klarasophie]

Når jeg leser noen av disse innleggene så føler jeg meg utått på dato aldeles, er så mange unge her inne. Jeg er 39 år, har vært sammen med typen i litt over 2 år, han er 44. Han har tre barn, og derfor har vi så langt valgt å bo hver for oss, selv om vi i praksis bor sammen en av plassene nesten hele tiden. Er ikke bare, bare å flytte inn til en som har 3 barn annenvher uke, greit å ta det med ro. Men min tid renner jo ut fort som bare det nå, jeg har prøvd å bli gravid tidligere, med en ex samboer, vi ble utredet og jeg tok lapraskopi, fant ingenting galt, prøvde to hormonkurer med det gikk ikke. Stod i kø for samtale på Rikshospitalet angående prøverør, men da svikta han ( men det er en lang historie som i grunn ikke har noe med denne saken å gjøre ) Vel, etter det var jeg da single noen år, og så møtte jeg han jer er sammen med nå. Vi har det veldig fint på alle måter, men han har ikke lyst på flere barn! Skjønner han også, han har hatt barn i 18 år og føler at han endelig har fått litt frihet til sine ting igjen. Men, jeg da?? Jeg kan jo tydeligvis ikke bli gravid på vanlig måte, vi bruker ingeting og han har sagt at om det skulle skje ja så må han bare takle det. Men han er ikke villig til å gå til noe drastisk skritt med prøverør og den greia da, så jeg er skikkelig i tvil. Jeg tenker at det går jo fint an å ha ett bra liv uten barn, har jo det nå. Men er så redd for at jeg om noen år når det er for sent vil angre voldsomt og blir fryktelig deprimert. Kjenner jo nå at jeg kan bli litt bitter på han og føle han er egoistisk. Jeg tenker at jeg har jo ett alternativ, kan dra til Danmark, der kan du få behandling som single. Men skal jeg velge ett liv uten kjæresten min, for å prøve å få ett barn og det kan godt hende det aldri vil lykkes?? Uff, vet ikke hverken ut eller inn jeg alstå!!!

[Anonym bruker]

Jeg er også i slutten av 30-årene, og gift med en mann som aldri klarte å gi noe svar på om han ville ha barn eller ikke. Han var fullt klar over at jeg ønsker meg barn. Så jeg lurte ham... Ikke fint gjort, det vet jeg, men det var enten det eller skilmisse for meg. Etter mange år med grubling innså jeg at jeg nok ville bli veldig bitter om vi ikke prøver.

Nå har vi en nydelig unge, som dessverre ser ut til å bli enebarn. Han har "skjønt hva det kommer av", og vi har ikke hatt sex på 2 år... Men jeg angrer ikke!

 

Oj, litt sent svar, ser jeg nå, har ikke vært her inne på lenge. men kanskje du leser det likevel?

[Anonym bruker]

Jeg har litt "bedre tid" enn dere sånn sett. Er "bare" 26 år. Har ei datter på 2, som jeg er alene med. Ny kjæreste, og jeg er utroooolig babysyk. Han holder igjen, aner ikke hvor lenge han kommer til å holde igjen, men jeg tror ikke jeg holder ut stort lenger. Barn er såpass viktig for meg, har alltid ønsket meg 4-5 barn. At jeg tror jeg kommer til å velge bort han, hvis han holder igjen over lengere tid. Det er trist, men jeg kan ikke gi slipp på noe som er så viktig for meg som det barn er.

[Anonym bruker]

Du vet hva som er viktig for deg - og da synes jeg du skal gå for det!! Finn ut hvor han EGENTLIG står, eller finn deg en mann som ønsker det samme som du!!

[ravnejenta]

Synes ikke han høres egoistisk ut, men det kan fort oppleves sånn når du ikke får det du ønsker deg.

Du må vel bare vurdere: hva er viktigst? Kanskje du bare må si til ham hvordan du har det, og være forberedt på å miste ham dersom han ikke vil være med på ditt ønske om et barn. HVIS det er det du vil mest da. Er vel det du egentlig spør om, hva skal man velge, men der kan jeg jo ikke hjelpe deg.

 

Kanskje det er nyttig å prøve å se fram i tid? Om ti-femten år. Er du sammen med ham eller med barnet ditt?