Noen slitne mammaer her??

[Anonym bruker]

Hei til dere!

 

Jeg er utrolig sliten og lei for tiden... Må blåse ut litt tror jeg!!

Jenta er ett år og sutrer hele dagen pga tenner.. ingenting er godt nok. Ikke vil hun sove,så jeg får ikke pusterom i det hele tatt! Det tar virkelig på altså... Hun har vært plaget opp igjennom hele med kolikk,låsninger og alt dette...Så er en fin tid i møte,og pån igjen med plager og strev...

 

Kjenner jeg er så sliten av å være mamma og kunne ønske jeg bare hadde meg selv å tenke på... angrer faktisk innimellom!!og ja!! JEG INNRØMMER DET:)Selvom jeg er utrolig glad i henne....

 

Har søkt barnehageplass. Så det skal bli godt egentlig..selvom jeg kommer til å savne henne mye...

 

Jeg er fra før veldig deprimert og sliter psykisk,så dette gjør ikke ting bedre..... Tårene triller om dagene for jeg er så sliten... men tørker de fort vekk så ikke jenta ser det:) Gruer meg for hver dag samboer skal på jobb- For det er så slitsomt å ha henne alene her hjemme...*sukk*

 

andre slitne mammaer som tørr å innrømme det?

 

 

[Anonym bruker]

Du er ikke alene. Selv om det ikke er mange som har svart deg her inne, så er det veldig mange som er slitne i perioder. Det er helt normalt å være sliten som småbarns foreldre. Siden du også sliter litt psykisk så blir det en ekstra belastning. Blir sikkert lettere for deg når jenta får barnehageplass. Sønnen min har vært utrolig krevende de siste mnd. Han er nå 19 mnd. Jeg sliter også med psyken, angst og depresjon. Så kjenner meg igjen i det du skriver. Selv om det er utrolig slitsomt nå, så prøv å ta vare på de gode stundene. Disse årene går alt for fort. Jeg tenker iallefall slik, hvis ikke er jeg redd jeg kommer til å angre på at jeg ikke var mer til stede og koste meg med sønnen min. Føler virkelig med deg. Håper ting blir lettere etterhvert=).

 

 

Klem

[8maria]

Hei :-)

Jeg er enig i det som blir skevet her- at det nok er mange av oss mammaer som er slitne og av og til lei alt.......

Vet du- jeg har ofte tenkt over dette- Hvorfor er det slik at vi aldrig på en måte lærer å ta vare på oss- da mener jeg- ta vare det som er inne i oss- slik at vi vet hva vi skal gjøre når vi er utslitt... lei..

Jeg har vært meget sliten - jeg og... utslitt ... og som tiden gikk - måtte jeg ta tak i det...

 

har du hørt eller prøvd noe som har med meditasjon å gjøre?

Vet du hva det er?

Å meditere betyr at du- går innover inn i deg selv :-)

Det høres kanskje rart ut... ( og det er vel nettopp fordi vi ikke har lært om dette- )

 

Hvis du er sliten... legg deg ned.. lukk øynene dine

Bare ligg og hvil deg

pust litt dypere - ned i magen din.. det er godt

bare kjenn at du slapper av... i hele kroppen din-

Legg hendene dine på magen... å prøv å flytt ditt fokus fra hode ( ikke tenke ) men være i deg selv... inne i deg. ..

 

Å gå innover slik - er et skritt i det å meditere- når vi gjør dette- så hviler hjernen.. og hjelper oss å få mer energi...

 

Jeg lærte masse om hvordan få mer energi hos livh.no- der står det mer om hva meditering hejlper for..

 

Å være foreldre er krevende :-) men gud så deiligt og :-) :-)

Ta godt vare på deg selv

Sett av tid når du er hjemme

legg deg ned- og hvil deg- lukk øynene- ikke tenk- men prøv å vær ...

 

heldigvis at det finnes steder vi kan lære dette:-)

Det finnes hjelp for alt idag :-)

God klem

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to!!

 

Jeg tror det er mange som ikke sier sannheten om at de er slitne i dag... Godt å høre at vi er noen hvertfall..

 

Og som du si første innlegg skriver,så gjør det ikke ting bedre når man sliter psykisk. Tvert imot.. Jeg har blitt litt verre av det faktisk.. Så er tøft!! Noen får rolige unger og andre får veldig krevende. Så er ikke alle som skjønner hvor slitsomt man kan ha det.

 

Jeg gleder meg samtidig til å få litt fri når hun skal i barnehagen men på en annen side så får jeg dårlig samvittighet og tanken på at noen andre skal passe på henne en hel dag får meg til å grøsse... Husker de på vann,smokken hennes,tørr bleie,nok mat osv....*huff* Men er vel vanlig for oss mammaer å ha det sånn i begynnelsen...

 

Takk for klem:)(jeg velger å være anonym siden det er endel som sniker her inne og vet mitt kallenavn..)

[Anonym bruker]

Ja jeg blir veldig sliten til tider, har det ikke så lett psykisk for tiden...

Nå er jeg 100% alenemor da og får ikke mye støtte i hverdagen, det er veldig vondt å ikke ha noen mann som stiller opp.

Jeg har det ganske vondt fordi faren til dattera mi bryr seg ikke om henne, bare sett henne fåtall ganger.

Og jeg har aldri hindret han i å komme på besøk engang, er bare han som er en jævla egoist!

 

Dere er ihvertfall heldige som har en mann, skulle virkelig ønske jeg var like heldig.

 

Men virker som gud ville noe annet med meg, kanskje jeg skulle lære noe av dette?

Kanskje jeg skulle bli sterk og venne meg med tanken på å like meg alene og være selvstendig.

Jeg gråter mine tårer iblandt, det er så forbanna tøft å være helt alene uten noe avlastning fra bf eller no.

 

Huff bare av å skrive om dette så sitter jeg og gråter nå :(

Skulle så gjerne ønske livet var lettere iblandt.

Men jeg elsker ungen min, er glad for at jeg har henne

'

Hilsen sliten alenemamma

[Anonym bruker]

Godt å høre. Jeg er dritsliten. Har søvnproblemer fra før, så da hjelper det ikke på med en baby og tidlig morgenvåkning i tillegg ... Men barnehage er fantastisk! (Skjønner angsten men å la andre ta ansvar, men tror vi har godt av å "miste" kontrollen og stole litt på andre). Hun kommer helt sikkert til å ha det fint, og bli godt tatt vare på i bhg!!

Jeg er også på jobb, og synes jo det er ferie i forhold til å gå hjemme, og da har jeg mer overskudd til jenta mi om kvelden.

[Willy Wonka]

Jeg er VELDIG sliten i perioder.....gutten min er 16 mnd og har en viljestyrke av stål....og utrolig aktiv. Så jeg blir vanvittig sliten i perioder. Nå er han litt sånn halvsyk i tillegg, da er det bare å senke nivået 100 hakk for å få dagene til å gå opp.

 

Trøster meg med at det blir enklere når han blir litt eldre og kan sette ord på ting, hvor han har vondt etc..

[Anonym bruker]

uff... stakkars:(

[Anonym bruker]

Jenta mi har og en utrolig viljestyrke og er svært aktiv,sliter med å ha henne om dagene for jeg blir så utslitt av det. Jeg er hjemmeværende og beundrer de som jobber... Men jeg er psykisk dårlig i tillegg,så er ikke så lett for meg å komme meg i jobb heller med det første.. Men skal på attføring til høsten antagelig. Men har søkt barnehage før det.. Håper jeg får selvom jeg får dårlig samvittighet fordi jeg likevel er hjemme noen mnd når hun starter opp..

[Anonym bruker]

Jeg har bare en ting å si, og det er ikke ment som kritikk men som et godt råd ; Jobb med ditt eget fokus! Det er så lett å fokusere på hvor sliten man er eller hvor trassig ungen er og hvor håpløst alt kjennes når man står midt i en situasjon , prøv heller å tenke at dette er tross alt en periode, en fase, plutselig er ting annerledes.. Man vil jo alltid ha bekymringer når man har barn, men dette med daglige maktkamper om å få på strømpebuksa og mat som kastes veggimellom under middagen osv osv - det vil ikke vare livet ut, det er slitsomt mens det står på, men snart blir ungene større, klarer mer selv og man kan forvente mer av dem Man blir fysisk og psykisk sliten etter å løpe etter ungen hele dagen, føle at man kjefter støtt og at huset står på hodet. Slik vil det ikke være når barnet blir større, husk det Da kan man forvente at de rydder litt etter seg, kler på seg selv uten raserianfall og generelt oppfører seg sånn nogenlunde

[Anonym bruker]

så godt å høre at det ikke er meg her i verden som er sliten som mamma!!! jeg har en gutt på ett år, som er suttrete å syk om en annen. han har fått 8 tenner, å plagdes med vær eneste en!!! skriker seg bestandig i søvn, uansett om det er på dag eller kveld. ingenting hjelper, å tro meg, vi har prøvd alt!!!

vi hadde planer om å få to tette, å tenkte å prøve til våren, men ingen av oss føler at vi klarer å få en til en slik som lillegutt er nå.. og bare tanken på en til "slik en" gjør meg små sprø så her blir det nok ikke søsken på lillegutten, foreløbig ihvertfall...

[Frøken Freken]

Hei på dere - jeg er innom og tyvtitter, for jeg hører tidpå småtroll 0-1. Tillater meg å kommentere likevel:) Jeg har en venninne som fikk fødselsdepresjon og var langt nede LENGE etter hun fikk sin første sønn. Hun klarte imidlertid å skjule det veldig godt - for å slippe å bli "avslørt" lot hun som hun alltid hadde det megatravelt med babysang, barselgruppe og det ene med det andre - så det ble ikke til at jeg fikk besøkt henne noe særlig, og vi mistet kontakten. Jeg skulle så fryktelig ønske at jeg hadde visst hvordan hun hadde det! Jeg hadde ikke barn selv på den tiden, og det ville kostet meg veldig lite å sitte barnevakt så hun fikk komme seg litt ut, eller å gå tur med han så hun fikk sove litt. Jeg hadde faktsik satt pris på å få hjelpe.

 

Så jeg prøver vel bare å si at - om dere har noen rundt dere som kan avlaste - vær ærlige og ta imot hjelp hvis noen tilbyr seg!!

 

 

[Anonym bruker]

Får dessverre ikke noe avlastning, selvom jeg har hele familien min i byen er de alle altfor opptatt med seg selv og sitt liv.

Det er sjelden noen ringer for å høre hvordan jeg og dattera mi har det

Har ikke snakket med faren min siden begynnelsen av januar, så sier hvor mye han bryr seg

 

Hilsen Sliten Alenemamma

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du sier, har også tenkt tanken at jeg fikk barn for tidlig(og jeg var 27år), skulle gjort mer ført, og vært mer egoistisk, for nå kan man jo ikke være det lenger...

 

Det som jeg syns er vanskelig er all sykdommen. Gutten min hadde en medfødt hjertefeil, som vi etter operasjonen(når han var 4mnd) fikk vite at var veldig alvorlig. Nå har klaffen de satt inn begynt å lekke, og jeg går og har det i bakhodet hele tiden. Han må opereres igjen, og helt sikkert utrolig mange ganger til i livet.. også fikk han i julen alvorlig astma, masse ut og inn av sykehus med rs-virus, lungebetennelse og influensa. Vi har vært så og si konstant syke siden november, endte opp med at mannen min fikk kyssesyke forrige uke, så han kan ikke gjøre noe, bare ligge på sofaen... all sykdommen har ført til at gutten vår ikke tør å sove alene, må sove mellom oss, helst på armen min, og våkner og skriker hver halvtime hele natta...

 

Men, jeg har vært så heldig at jeg har blitt fulgt opp av hs, går nå til psykiatrisk sykepleier en gang i uka, og får tømt meg, det hjelper! Det tar veldig på med all sykdommen, og er et slag i tryne hver gang, men hjelper så utrolig godt å snakke om det, ha noen utenforstående som forstå.

[Anonym bruker]

Kjenner godt til alt det dere skriver...Er vanskelig å tenke positivt midt oppi alt uansett. Lett for andre å si!!Man prøver så godt man kan men ikke alltid det virker...

 

Her har hun slitt med tenner og.. HVER ENESTE! Og hun bare bare fått 2 stk og er over året. Så her jobbes det voldsomt for tiden... Det er tøft!!

 

 

[Anonym bruker]

Og jeg innrømmer at jeg innimellom angrer på at jeg valgte å få barn!!

Er og usikker på om vi burde få fler... for det sliter oss totalt ut... Og all energi er borte...