Veksler dere også mellom glede og småpanikk?

[imoen]

Jeg leser jevnlig om de lykkelige gravide, hvor tårene formelig sprutet når testen viste positiv/gravid. Kjempekoselig er det! Særlig når det er snakk om noen som har prøvd lenge og ønsket seg barn så inderlig.

 

Selv har jeg det ikke sånn. Misforstå meg rett. Barnet er velkommen, selv om vi hverken planla det, eller hadde ønsket oss barn lenge. Det er en spennende tid vi går i møte, med store omveltninger og vi er både spente og litt redde. Mest av alt gleder vi oss da, selv om vi ikke er typen som utbasunerer det høyt til alle og enhver.

 

Men, noen ganger slår det både meg og mannen at: "Herregud! Vi skal ha barn!" Mange års ansvar og oppfølging av et lite vesen vi så gjerne vil skal vokse til å bli en godt tilpasset samfunnsborger, Et menneske vi ønsker skal få et godt liv, få utnyttet sitt potensiale på best mulig måte. Et barn vi skal lære og være gode forbilder for. Et barn som nok vil vekke bekymringer for alle de "farer" og farer som lurer der ute. Et barn vi skal kunne beskytte, gi trygghet til, samtidig som vi skal legge til rette for at det skal få utfolde seg og bli et selvstendig menneske.

 

Skremmende er det. Klarer vi denne oppgaven? Jo, det gjør vi sikkert. Millioner av foreldre står ovenfor de samme utfordringene hvert eneste år, mange av de har også et vanskeligere utgangspunkt enn oss også, og de klarer seg fint. Kommer denne mors og farskjærligheten til å gjøre oss i stand til å elske betingelsesløst, og vil det være nok for at vi skal kunne følge barnet steg for steg i utviklingen sin? De fleste foreldre sier så. Allikevel får vi disse "anfallene" av bekymring og småpanikk. Det er ikke abre oss å ta hensyn til lenger. Det kommer et hjelpeløst lite vesen til oss. Som vi både kjenner og må bli kjent med.

 

Er det flere der ute som har det som oss?

[Anonym bruker]

Dette er et av de mest modne og relfekterte innleggene jeg har lest på bim på lang tid. Det er kjempepositivt at dere tenker på både det positive og det vanskelige. Det gjør nok at dere er mye mer forberedte på det som kommer og det er tydelig at dere er ydmyke overfor oppgaven. Det er desverre mange som er oppe i skyene hele tiden og som får seg en skikkelig overraskelse over at det ikke er bare en dans på roser å ha barn.

 

Fortsett å gruble og forberede dere til oppgaven! Jeg har stor tro på at dere vil klare dette på en utmerket måte :-)

 

Lykke til!

[Villette]

Ja!

 

Jeg har det akkurat sånn Og jeg synes det er rart å lese om alle som er superbegeistra og bare lykke...for det har liksom ikke helt gått opp for meg ennå. Er i god form, har lite plager - og synes det er fint - men samtidig føler jeg meg ikke så veldig gravid egentlig. Jeg tror det blir veldig fint å få et barn, men samtidig har jeg heller ikke helt begrep om hva det innebærer i praksis. Så langt har følelsene mine rundt det å være gravid vært ganske nøkterne, spesielt siden det står så mye her om alt som kan skje i første trimester. Da synes jeg det er vanskelig å rope ut at jeg er gravid, vil liksom vite at det går bra først. Gleder meg til ultralyd - kanskje alt blir litt mer håndfast da?

[mamielle]

Å jada!

Man kan liksom snakke mye om det ellers, men det ble ganske annerledes den dagen testen viste seg å være positiv. Det var ikke lenger bare snakk "hvis og "om"", det ble alvor. Godt å høre at man ikke er alene om det iallfall! Har følt meg både ekkel og rar når andre har hoppet i taket av lykke og jeg selv ikke har vært helt der ennå. Er jo selvfølgelig glad, men liker å tenke godt igjennom ting.. og her er det jo sannelig mye som må tenkes over:) hehe

 

[imoen]

Takk for fine ord. Det blir garantert mye grubling, over gleder og bekymringer. Det er slik vi er som mennesker. Vi er glade for at vi har denne tiden å forberede oss litt på og til å ha gode samtaler om vår nye felles fremtid.

[imoen]

Ja, det er godt at vi ikke er alene om det. Særlig når man ser at mennesker rundt oss forventer at vi skal stråle av pur lykke. Hele tiden. Jeg er mer nøktern og reservert av meg. Godt at vi er flere om det også.

 

Takk for fine og gode ord og innspill, jenter.

[MammaTilSebastian]

Hei!

Ja jeg må si meg enig i at det veksler mellom glede og småpanikk her også! Vi vet jo ikke helt hva vi går til, selv om gullet vårt er svært velkommen! Prøvde lenge før spiren satt.

Jeg nyter å gå gravid, og nå som jeg bare har 20 dager igjen, så nyter jeg hvert sekund med magen min

Tenk at om 20 dager er vi 3 (jeg får ikke gå over termindatoen). "Hjelp" sier en stemme inni meg. Samtidig som jeg gleder meg veldig til å hilse på babyen! Noen dager skulle jeg ønske jeg hadde 100 dager igjen! Hehe.... Mer tid å gruble og forberede meg på!

Masse lykke til jenter!

[Anonym bruker]

Lykke til med den nært forestående fødselen!

[MammaTilSebastian]

Tusen takk for det

[Renate har ♂09, ønsker 1 til]

Det gjorde meg gått å lese HI her.. Jeg følte meg SÅ igjen. Her var det heller ikke planlagt - langt ifra. Og hver dag prater vi om hva det er vi begår oss ut på. Positive ting og vanskligheter... Så godt å lese at vi ikke er alene med denne usikkerheten og det å være redd.

 

Fikk spørsmål av legen idag hvordan jeg har det i forhold til graviditeten, og mine nærmeste familie har spurt, og svarer at jeg gleder meg men er også redd... Føler meg litt dum når jeg sier det, men vil ikke legge skjul på det heller. For meg blir det litt feil. Vi har jo ikke peiling på hva det er vi har bestemt oss for.. Men gleden er der den også Ingen tvil!

[Anonym bruker]

Veksler mellom glede og småpanikk hele tiden!

Hadde prøvd en stund da testen plutselig hadde et stort blått kryss.. og alt jeg kvekket mens tårene rant var: "jeg syns det er litt skummelt..." hehe. Litt av en reaksjon det.

Noen dager gleder jeg meg litt.. noen dager lurer jeg på hva i **** jeg har gjort.

Sånn er det vel bare. Har man ikke prøvd det før, så er det sikkert helt naturlig å svinge sånn følelsesmessig..

:-)

[imoen]

Da ser det ut til at vi er en god gjeng som ikke bare svever i himmelen over å være gravid. Det er betryggende å vite. Spør legen når jeg er på UL, kommer jeg til å være dønn ærlig. Samme med jordmor og lege. Jeg er glad for å være gravid OG jeg er bekymret, redd, usikker.

 

Jeg tenker uansett at det må være bedre å ha luftet bekymringer, fått diskutert ting med partneren sin og fått til en konstruktiv og meningsbærende prosess i seg selv, fremfor å bare sveve, tro at alt blir rene saligheten, og dermed risikere å lande fra denne luftige sveveturen med et salig smell når hverdagen med den lille kommer.

[såpebobledama]

nå ble jeg glad. Da er man ikke alene.

[AngryBird]

Ja!

Og ikke bare SMÅpanikk heller....

Vi var enige om at jeg skulle ta en test på morran i dag etter å ha ventet på mensen nå i over 2 uker+diverse andre småsymptomer.

Jeg holdt meg som en helt og tok tilogmed oppvaska med bena i kryss for å utsette det uungåelige.

Tusla etterhvert slukøra ut på do med testen i hånda... Etter å ha gjort mitt rømte jeg opp på soverommet og overlot sjekkinga av testen til samboern.

Minutter senere kom han opp, gravde meg ut fra dyna, så på meg og sa at vi skulle ha baby.... "Du kødder!" datt det ut av meg og vi lo og gråt om hverandre begge to.

Testen var klar og tydelig den!

 

Ler og gråter litt om hverandre nå og og aner ikke helt hva jeg skal tenke, godt å lese her at det er flere enn meg som ikke bare er tvers igjennom lykkelige;)

Vi hadde jo ikke prøvd noe særlig engang, tror det var blink på første forsøk, faktisk....

 

*småskjelven*

 

[imoen]

Gratulerer med graviditeten! For min del tok det to uker før det hele sank inn. Vi hadde ikke planer om barn nå i det hele tatt. Det tok faktisk mindre tid for mannen. *ler*

 

Det er nå det er godt å vite at man har mange måneder på å bli passe klar for dette. Mitt råd er at dere prater om dette sammen. Dere trenger ikke prate mye hver gang, men lufte det som skulle dukke opp av tanker, redsler, bekymringer og ikke minst gleder. Pludre litt i sengen om kvelden.

 

Vi prater sammen enda vi, og vi fant ut av dette i begynnelsen av desember. Jeg kan forresten anbefale boken "Verdens beste pappa - hakkespettbok for førstegangsfedre". Mannen liker den veldig godt, og det vet jeg at flere menn også gjør. Jeg liker den og. Det er god info rundt svangerskap, fødsel, spedbarns- og småbarnstid, samt det å bli forelder, skrevet på en lett og humoristisk måte. Samtidig er det god kunnskap som formidles. Kanskje din kjære vil ha glede av den, gjerne sammen med deg.

 

Lykke til videre i svangerskapet!

[Anonym bruker]

Godt og høre at det er flere en meg som har det slik.

Vi hadde ikke planlagt graviditeten (brukte prevensjon) og fikk litt sjokk da det viste seg at jeg var gravid. I tillegg har vi ikke noe forhold lenger da han ikke ønsker seg barn nå.

 

Jeg gleder meg absolutt til å bli mamma for første gang. Men tenker også ofte "har jeg gjort det riktige?". Har jo aldri vært mamma før. Og det blir jo å snu livet mitt opp ned på en måte. Men jeg vet jo også at alle mødre er "førstegangsmødre" en gang i livet og det går jo veldig bra med de aller fleste.

 

Jeg tror at til syvende og sist si vil vi bli gode mødre og fedre. Selv om panikken griper om oss i blandt.

 

Lykke til til alle kommende mødre og fedre der ute!!!!

[såpebobledama]

Tenkte jeg skulle svare litt mer utdypende.

Jeg skulle sterilisere meg om ett år,for jeg ville ikke ha barn,noensinne. Men i mellom jeg bytta fra p-piller,og skulle begynne på p-sprøyter,så snek altså kameraten seg inn og ble der.

Jeg er for abort,men jeg er ikke i stand til å ta det selv,har sett for mange få altfor sterke reaksjoner etterpå.

 

Er fullstendig vettskremt over det å skulle ha ansvaret for en liten en,en som er ett hundre prosent avhengig av meg,jeg føler meg enda ikke "klar",selv om det bare er to måneder igjen. Det går stadig vekk opp for meg at det er en baby der inne,og at den om ikke så altfor lenge kommer til å være her ute.

 

Jeg har allerede blitt glad i småen,selv om jeg ikke kjenner han eller henne enda. Så akkurat det skal gå fint,det frykter jeg ikke. Blir jeg først glad i noen,så går ikke DET over. Det er jo min baby,uansett hvem han eller hun viser seg å være.

 

Har en mildt sagt trøblete familiebakgrunn,som er grunnen til at jeg ikke ville ha barn i det hele tatt.Som også gjør at jeg tviler på meg selv som mor,før jeg i det hele tatt har blitt det. Det ligger ikke i genene mine å være en god forelder. Men; jeg har ventet lengre enn noen i min familie noensinne har gjort med å bli forelder. Jeg bruker ikke noe narkotika, og er svært måteholden med alkohol. Ikke røyker jeg heller. Disse tingene må da være LITT positive,tenker jeg. Og at jeg er sammen med barnefaren. Ikke for at folk som drikker eller røyker ikke kan være gode foreldre, men dere forstår sikkert hva jeg mener.

 

Men så kommer det noen ganger hvor jeg bare gleder meg over muligheten til å skape gode minner,og gode holdninger hos et lite menneske,og de gangene trenger jeg virkelig. Jeg tror at det kommer til å gå bra, men er fullstendig vettskremt likevel. Kanskje det er bra?

[Renate har ♂09, ønsker 1 til]

Jeg kan kun prate ut ifra meg og mannen min, og vi prater om det som skremmer oss og at vi også gleder oss. I går var det vel første gangen at mannen min har sagt sånn at han begynner å glede seg, til tross for all motgang vi kommer til å møte. Og han fikk en god følelse i seg.

 

For oss funker det bra å prate om det positive og det negative, man holder seg liksom nede på jorda og i realiteten - og det blir ikke noe stort sjokk at alt ikke er fryd og gammen når babyen kommer.

 

Jeg tror også at alt kommer til å gå bra, sånn etterhvert, men er også redd. Men jeg er sikker på at det er sunt for oss alle.

[Anonym bruker]

På meg virker det som om du har tenkt nøye gjennom det hele, og det at du selv ser mulige utfordringer i morskapet, tror jeg bare er med på å gjøre deg mer rustet til å være en god mor.

 

Hva er egentlig en god mor? Hvem sin standard skal man bruke? Kanskje det er slik at det holder med å være en god nok mor? Det tror jeg vi alle her inne skal klare, enten vi går dette nye kapittelet i møte alene, eller sammen med en mann.

 

Lykke til på ferden!

 

[Anonym bruker]

JA ! Og det er normalt!

 

Har også det sånn, enda vår første var planlagt!

 

grubler mye på om jeg blir en god mor, om barnet er friskt, fødsel osv.!

Samtidig som jeg gleder meg når jeg kjenner spark at babyen enda er der.

 

Vi er nok mange som har det sånn og det er fullstendig normalt!

 

 

Lykke til alle sammen!

[pia å jenta i magen_har født]

JAAA! jeg..eller vi..har d også sånn..

 

men er vel normalt d..

men jeg er også veldig ung..18år akkurat.. :-s

har liksom lyst til å "leve" men også dette...

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Har det akkurat sånn selv. Det vil si jeg har roet meg mere nå og har fått enn større gledesfølelse enn i begynnelsen. Da var ramlet det spørsmål i hodet mitt som: er jeg virkelig klar for dette? kan jeg oppdra et barn? osv

 

Nå er jeg 13+4 uker på vei og jeg bare gleder meg mer og mer

 

Men tankene og hormonene svinger jo litt i disse dager, så plutselig kan det hende jeg blir litt nervøs igjen;)

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke si at jeg har småpanikk, men er veldig spent på hva jeg går til. Jeg er ikke vant til babyer, har ingen småsøsken og ikke hatt interesse for å sitte barnevakt. Men jeg er glad i barn, og håper at morsinstinktet mitt er sterkt. Jeg gleder meg enormt, og synes ofte ventetida er lang. Samtidig så kjenner jeg at det er godt med 9 mnd forberedelse, og jeg trenger nok de 3 siste nå, sånn mentalt. Det er myyyye jeg ikke vet, og myyyye jeg lurer på hvordan kommer til å bli. Jeg leser en del, men tror det er mye man bare må finne ut av når babyen kommer. Jeg tror at jeg vil bli en god mor, gjøre ting på min måte. Men dette er jo nytt, så jeg vet ikke. Men jo nærmere jeg kommer fødselen, så tenker jeg også at dette er min oppgave i livet; å bli mor. Det blir spennende å se om jeg føler det sånn når jeg er der også.