Da blir jeg bare mamma til 1 da...

[Anonym bruker]

Min forrige fødsel endte i akutt ks. Legene mente jeg måtte undersøkes før et evt nytt svangerskap for å se om jeg kan føde normalt. Og det kan jeg ikke. Og da er den eneste muligheten planlagt ks. Men jeg vil absolutt ikke ha ks igjen. Det var en grusom opplevelse, synes jeg... Hører og leser om folk som har hatt både haste og planlagt ks og de sier at planlagt ks er noe helt annet. Mange sier til og med at det er en fin opplevelse. Men jeg tør ikke tro dem. Er så redd for å få enda en fæl opplevelse. Så da er det bestemt da, at min vakre lille 1-åring, blir enebarn....

 

Hater at det skal være slik!! Jeg vil jo ha et barn til!! Sikkert verdens mest pysete menneske. Men tanken på enda et ks gjør meg livredd.....

[AO3]

Like etter mitt akutte ks sa jeg også at jeg ALDRI skulle ta ks igjen, men nå har jeg kommet på andre tanker, og vurderer faktisk å be om planlagt ks neste gang, fordi jeg er så redd for en reprise av forrige fødsel...

 

Du er i alle fall IKKE verdens mest pysete menneske! Jeg har også hatt mange tanker om at jeg er "svak" og "feig" etc siden jeg ikke vet om jeg tør prøve å føde vaginalt igjen, og siden jeg er så fryktelig redd selv om jeg ikke er gravid engang, men slike tanker er bare destruktive, ikke noe annet. Nå vet jeg ikke hva som skjedde under din fødsel, men det har vært nok til virkelig å skremme deg, og det er ikke så rart. Det er jo en stor påkjenning, både fysisk og psykisk! De sier at det er en helt annen operasjon når man tar planlagt ks, og ikke minst får man muligheten til å forberede seg mentalt under hele svangerskapet. Man får ikke plutselig høre at man må ta ks når man er helt innstilt på vaginal fødsel, og kanskje har vært i fødsel lenge. Kanskje du kan få hjelp av jordmødre som er spesielt utdannet til å hjelpe kvinner med fødselsangst (det er jo det du har, selv om det er angst for ks, ikke for vaginal fødsel) eller en lege? Hva var det forresten som gjorde at du ikke kan føde vaginalt igjen?

 

Dessuten har dere muligheten for adopsjon, det er en fullverdig måte å få et lite barn på, det også.

[Anonym bruker]

Jeg vil tro at 90% av alle mødre har tenkt samme tanken (uten at jeg har noen undersøkelse som bygger opp om antallet..). Jeg mista nr 2 og var livredd for at det samme skulle skje igjen. Og tenkte som du, at eldstemann skulle forbli enebarn. Så ble jeg gravid igjen, og jeg visste ikke hverken ut eller inn... Så jeg bestilte time hos jordmor, for å prate. og det hjalp. Nå har jeg to flotte piker som jeg ikke ville vært foruten!!! Bestill en time du også. Det kan være det hjelper deg like godt som det hjalp meg

 

Lykke til!

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Hei.

 

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Fødselen min endte i haste-keisersnitt og det var min store skrekk. Så i tiden etterpå begynte jeg å gråte bare jeg tenkte på fødselen. Jeg var livredd for å oppleve det igjen, og fant dermed ut at jeg ikke ville ha flere barn. Nå er tulla mi 4 mnd og jeg har fått fødselen på avstand. Jeg vil gjerne ha flere barn, men trenger nok litt mer tid før jeg klarer tanken på føde igjen.

 

Det er ingen som forventer at du skal komme over fødselen så lett, det tar tid. Og man trenger gjerne å prate med noen, det har jeg gjort og det har hjulpet så utrolig mye. Du har fremdeles god tid på deg, barnet ditt er jo bare 1 år ennå Og om du ikke bestemmer deg for å ikke få flere så gjør vel ikke det noe? Men det er dumt om redselen for keisersnitt gjør at du ikke tør, for det ER noe annet med planlagt keisersnitt. Da vet du jo hele tiden hva som skal skje, de bruker lang tid på operasjonsbordet, de prater med deg hele tiden og mest sannsynlig får du barnet opp til deg med en gang.

 

Det høres vel egentlig ikke så skummelt ut vel?

 

Men bare send meg en pm om du har lyst å prate om det, har lyst å hjelpe deg så godt jeg kan.

 

Stor klem

[To tupper]

Det blir litt klisje når jeg sier at jeg vet akkurat hvordan du har det. Da vi fikk snuppe nr 1 endte det med hastesnitt. Dette førte med seg langvaring fødselsdepresjon og frykt for å få flere barn. Da vi begynte å snakke om å få flere barn var det mange ting i meg som protesterte. Jeg ville ikke gjennom det "helvete" en gang til.

 

Da vi likevel bestemte oss for å prøve en gang til fikk jeg en skikkelig prat med fastlegen og jordmor. Dette hjalp på følelsene, og jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare.

 

Det var jo ikke noe galt med meg, og det var ingenting som tydet på at jeg ikke skulle kunne føde normalt.

 

Da vi hadde 3 uker igjen lå babyen feil vei. Da de ikke utfører setefødsel der vi bor fikk jeg beskjed om at vi måtte på ul for å sjekke hvordan vabyen lå. Dagen før ul snudde hun seg og jeg fikk igjen beskjed om at det ikke var noen grunn til at jeg ikke skulle føde normalt.

 

Da fødselen startet virket alt ok. Etter 15 timer med intense smerter bestemte legen at det ble hastesnitt denne gangen også.

 

Nå har vi to fantastiske jenter på snart 5 og 16 mnd.

 

Poenget mitt med å fortelle min historie er:

 

IKKE LA FØLELSENE STYRE DEG NÅ SOM SKREKKEN FORTSATT SITTER I DEG

 

SØK HJELP FRA PROFESJONELLE: LEGE ELLER JORDMOR

 

DETTE KLARER DU HVIS DU VIL

 

STÅ PÅ

 

STOR KLEM FRA

[Anonym bruker]

Første barnet mitt ble forløst ved hjelp av sugekopp, og var livløs da han kom ut. Fikk ikke møtt nurket før etter flere timer. Smertefri epiduralfødsel, men en grusom opplevelse som jeg stadig tenker på. Tok meg veldig lang tid å "komme over" fødselen, og slet litt med å snakke om den i ettertid.

Andre barnet forsøkte jeg også å få ut "rett vei", og hadde denne gangen alt annet enn smertefrie pressrier da det ikke ble tid til epidural. Det endte med KS, men det at den lille var toppform da hun kom ut, er det jeg husker. Da det var over, var jeg i lykkerus, og så glad for at det ble ks i stedet for en ny opplevelse med sugekopp som sist gang.

Så altså; ks behøver ikke være en vond opplevelse. Jeg har det mye bedre etter denne fødselen enn etter den forrige, både fysisk og mentalt!

Håper for din del at du med tiden kommer over den vonde opplevelsen du har hatt, og likevel ønsker et barn til, tross veien du må gå for å oppnå det.

Lykke til:)

 

NB. Alle som har fått barn (og de som ikke har også kanskje...) kan vel skrive under på at å være redd for å føde eller for ks og andre komplikasjoner absolutt ikke har noe med å være pysete å gjøre;)

[Gjest]

Hei!

 

Trist å høre at du har det sånn. At du ikke tør å få fler barn, selvom du tydeligvis egentlig har veldig lyst på!

 

Jeg hadde planlagt keisersnitt, og det var for meg en utrolig spennende opplevelse.. Selve operasjonen var gøy å være med på faktisk! Alt gikk knirkefritt og jeg lå og skravla med både anestesilegen, sykepleieren og samboeren min under hele greia, hehe Kunne gjerne gjort det igjen!

 

Ja, smertene i dagene etterpå er vonde, fy søren å vonde! Men det er jo så verdt det! Var oppe og hadde et par skritt bare timer etter keisersnittet, og dagen etterpå var jeg i dusjen. Det røsket i såret i noen dager etterpå, og jeg trodde aldri det skulle gå over, men nå er det jo bare velstand og jeg nyter den vakre datteren min hver eneste dag..

 

Gjør som noen over her sier, søk profesjonell hjelp, og ikke ta avgjørelsen om å aldri få flere barn, særlig om du har så lyst på egentlig, før du har prøvd å snakke ordentlig ut om dette med noen...

 

Håper virkelig du ombestemmer deg.. For din egen del selvsagt!

 

Klem fra meg:)

[*Lykkelita*2barnsmor]

Hei.... jeg vil gjerne at du sender meg en PM, for jeg har en historie som kanskje kan hjelpe det... helt egenopplevd.... og jeg forstår tankene dine så veldig.... vær så snill... i alle fall om du ønsker deg flere barn!

[Anonym bruker]

Jeg går rundt å tenker at jeg aldri skal føde vaginalt igjen. Så om jeg ikke får KS blir jeg også bare mamma til 1.

[Anonym bruker]

Jeg er en av dem som synes planlagt KS er en fin opplevelse Du må bare tro meg! Finner ikke bare på sånt... Har hatt en vanlig fødsel også, og blæhh... aldri mer. Mens KS gjør jeg gjerne igjen.

 

Håper du kan få hjelp med problemet ditt, det høres ikke noe gøy ut å ha det slik du har det. Synes ikke du er pysete i det hele tatt.. du har jo vært igjennom en traumatisk opplevelse.

 

Uansett, lykke til med valget ditt! Klem fra meg!

[Anonym bruker]

Må bare si tusen takk til alle som har svart på denne tråden. Godt å høre at man ikke er alene der ute med disse tankene. Jeg tror nok jeg skal ta rådene deres og søke profesjonell hjelp. Det er vel en grunn til at det finnes, og det skader jo ikke å forsøke! =)

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har hatt en fæl vaginal fødsel, så valget var greit når jeg skulle ha nr 2: Keisersnitt. Det var virkelig en kjempefin opplevelse. Rolig, avtalt og kontrollert. Var våken hele tiden og fikk barnet rett opp til meg. Jeg fikk være sammen med ham og pappen hele dagen, og alt var kjempefint. Virkelig! Ikke la tanken på ks skremme deg fra å få ett barn til. Planlagt ks er noe helt annet!

[*Lykkelita*2barnsmor]

Hei HI... jeg prøvde å sende deg fortsettelsen i dag... men dib har veldig ofte problemer med sidene sine, så jeg får ikke sendt... så prøver her, og håper du ser det likevel... så kan du jo svare på PM, hvis det funker hos deg :-)

 

Hei... endelig...

Så var det bare å huske omtrent hvor langt jeg var kommet da... det var vel omtrent så langt som til at jeg ble lagt i narkose....

Gutten ble tatt kl 23 om kvelden... Jeg mener å huske at jeg ble vekt sånn halv ett-ett... fikk da beskjed om at jeg skulle få komme ned til pappan og gutten i tre-tiden.... det ble ikke noe av nei... jeg mistet veldig mye blod, og blødde lenge... I tillegg, for at de skulle få ut mest mulig blod fortest mulig, la de seg regelrett over den nyopererte magen min for å presse ut blodet... jeg husker jeg lå i bue av smerte... i firetiden var jeg fortsatt ganske groggy, og hadde sinnsyke smerter, og fikk spørsmål om jeg ville at pappan og babyen skulle komme... selvfølgelig ville jeg det... men jeg husker i etterkant ikke annet enn at jeg så pappaens ansikt i det de kom inn, for da lå de over magen min igjen.. sjokk for ham... og han var heller ikke forberedt på alt jeg var koplet til av slanger her og der... jeg vet gutten ble lagt til brystet, men husker ikke noe av det. Barnepleieren sa at han var flink å suge...

 

Så gikk de, og jeg lå og ventet og ventet på å få komme ned til de... ikke før kl ni på morgenen fikk jeg komme ned... jeg var kvalm, og hadde fryktelige smerter. Jeg var helt på gråten hele tiden.. eller jeg gråt... mye... jeg følte meg snytt for starten på gutten min sitt liv, og jeg syntes det var blodig urettferdig at jeg hadde så ekstremt vondt... hele min verden var falt i grus. Jeg fikk også veldig problemer med amming. Jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å ordne med ammingen selv, og jeg hadde så sprengte bryst, at gutten ikke fikk tak Jeg husker vagt at "alle" som var innom hjalp til og la ham til, tok brystvorta mi i fingrene og stappet inn i munnen til min hylskrikende sønn... Jeg begynte å pumpe meg, og overpumpet... dog spiste han alt på flaske da... jeg fikk gule stafylokokker i begge brystvortene... ble skikkelig syk, da ingen medisiner funket, og husker ikke noe fra de fire første mnd av min sønns liv. Annet enn smerter, smerter og atter smerter. Jeg skulle på død og liv pumpe meg, selv om jeg mått kaste melka.. det var blod og betennelsesvæsker og masse medisiner, så gutten kunne ikke drikke den. Jeg kastet en liter mm i døgnet... jeg hadde en fødselsdepresjon som ingen forstod før det var gått veldig lang tid... og jeg fikk heller ikke særlig hjelp da det ble oppdaget. psykologen sa: ja, men nå må du slutte å tenke på det... nå må du tenke på mannen og babyen din... så da gikk jeg ikke til henne mer.. Jeg bare gråt i fire mnd, og hadde fysisk vondt i både bryst og operasjonssår. Jeg har visstnok også sagt til min mor, da babyen var vel tre mnd, at jeg aldri trodde jeg skulle bli glad i ham... så, som du skjønner... jeg hadde en ikke veldig hyggelig opplevelse rundt dette... er enda en del ting jeg kunne skrevet, men dette holder i massevis. Da gutten var fire mnd, klarte de rundt meg å overbevise meg om at jeg måtte slutte å absolutt skulle gi gutten mm og amme, og da jeg sluttet med pumpingen gikk mange ting mye bedre. Men jeg kom liksom aldri helt over at jeg ikke hadde fått føde på vanlig vis... det satt veldig i...

 

Så ble jeg gravid igjen, etter et par år. Jeg ba om fødselsforberedende samtaler med en gang, og fikk det. Første gang jeg var der, ba legen meg fortelle om første opplevelsen, og jeg fortalte. Da jeg var ferdig sa han bare: DET skjønner jeg må ha vært helt for jævli! Og det var det som skulle til... eller, i alle fall følte jeg meg mye bedre ifht KS'et av at han sa det... Vi hadde flere samtaler, og det endte med at han mente det ville være store sjanser for at det samme kom til å skje igjen, og at et planlagt snitt ville være det beste. Jeg vurderte frem og tilbake...nettopp fordi jeg hadde en veldig dårlig opplevelse med KS... til slutt valgte jeg likevel det, siden vi kunne legge en plan for at jeg skulle få KS med spinal, og få være våken. DET var det som var viktigst for meg.. å få oppleve at babyen min tok sitt første åndedrag og sine første skrik. Vi la en plan... og det føltes ok, selv om jeg grudde meg veldig. Det ble da også en noe traumatisk opplevelse da jeg ble lagt inn for KS, men endte med at jeg fikk spinal. (Om du vil høre den historien og, får du si fra.. hehe..)

Jeg fikk en fantastisk opplevelse... det var ikke vondt å sette spinalen... det var god stemning i rommet, jeg var glad og spent, og mannen min satt der ved hodet mitt. Jeg ble hele tiden passet på, fikk kvalmestillende så fort jeg følte meg litt kvalm. Pratet og lo... og så var plutselig lille snuppa der... jeg fikk ha henne oppe ved ansiktet mitt litt først. så gikk de og pakket henne litt inn, og kom tilbake med henne. La henne på brystet mitt, og lot henne ligge der til jeg ba om at de tok henne bort, rett og slett fordi jeg ble kvalm igjen. Så tok de og stelte henne mens jeg ble sydd... På postoperativen fikk jeg en times skjelvetokt, men det var ikke vondt, bare litt ubehagelig. Så kom pappan og babyen ned. Jeg kunne allerede snu meg selv i senga, og ammet med en gang de kom med henne. Hele dagen var helt fantastisk. Jeg fikk nok smertestillende, og var i superform. ba om å få dusje selv på kvelden, men fikk ikke lov før dagen etter... Hele sykehusoppholdet var fantastisk. Jeg følte meg pigg, rask og stolt. Såret grodde fortere og bedre enn første gangen, og jeg var bare lykkelig...

 

Nå har en venninne av meg akkurat fått baby, og jeg må innrømme at jeg syntes det var litt sårt da hun beskrev en rask og flott fødsel uten smertestillende... men, sånn er livet... jeg er utrolig lykkelig for at jeg har mine to små, og ønsker meg et til... med et siste planlagt ks... for et planlagt snitt er absolutt å anbefale, dersom vaginalfødsel ikke går....

 

Er nå veldig spent på hva du har av tanker rundt dette... beklager at det ble langt... jeg er ikke en kvinne av få ord... hehe...;-)