jeg mistet jenta mi, og nå mister jeg mannen min også..

[hanne_mor]

etter at vilde døde (les de andre innleggene mine..) har tiden vært fryktelig seig...jeg har brutkt mye tid på ingenting, og får ikke pratet med mannen min om smerten, savnet, ønsket om å glemme det vonde, og frykten for å ikke huske henne mer..

 

han har begravet seg i jobb, og ikke båret smerten med seg slik jeg gjør...

jeg pratet med en psykiater jeg kom i snakk med som fortalte meg at siden jeg hadde fødselsopplevelsen, graviditeten og tiden like etter fødselen alene (mannen min var avgårde for å finne barnevakt til sønnen vår) er sorgintrykket mitt sterkere en hans...på en skala fra en til hundre er min sorg kanskje bortimot 90-100 mens hans bare er på 10..

og det føles slik..

jeg har sunket inn i en form for depresjon, hvor jeg ikke spiser, sover dårlig, og ikke klarer å gi sønnen min den stimuli han trenger.

jeg kan være inne i huset i dagevis, uten å gå utenfor dørstokken.

husarbeidet går det dårlig med, jeg prøver å stelle det jeg får til og lager mat, vasker klær, bader,mater, skifter bleie, lager frokost,kveldsmat og matpakke til våre to gutter, hjelper til med lekser osv...mens mannen min ligger utslitt på sofaen når han kommer hjem.

jeg har prøvd å forklare ham at det er tøft for meg å ha ansvar for husholdningen alene, når jeg har et stort hull i hodet, og en kropp som ikke lystrer...men i stedenfor å møte forståelse, får jeg kjeft for å ikke ha orden på noe.

han sier han bare kan droppe å gå på jobben da, siden det alltid ser ut som et helvete når han kommer hjem (selv om jeg rydder det jeg orker, og prøver å ha orden på tingene for at han ikke skal bli sint)

 

og det blir bare værre...han har gitt meg beskjed om at han trenger ei jente som ikke må ha barnevakt for å klare å ta ansver for seg selv, og at han ikke orker å leve med ei lat innesluttet jente som ikke klarer noe...han har i det siste også blit mer voldelig, og knuffer meg, truer meg og kaller meg stygge ting.

for to dager siden sparket han meg i låret så jeg ble blå under en krangel, bare fordi jeg ikke hadde vasket superundertøyet hans...

 

jeg føler jeg hater ham, og at jeg ikke vil ha ham i livet mitt...

og han sa til meg i dag at han hadde lyst til å gi meg juling og kaste meg ut i snøen, nå som han har skaffet oss et hus og jeg ikke klarer å ta vare på det og holde orden..jeg har sitat: "faen ingenting her å gjøre"

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.....det virker som om smerten aldri vil ta slutt.....

han mener jeg burde få meg en hobby, og at savnet etter vilde kun blir dypere jo mer jeg sitter å gjør ingenting...

men han skjønner ikke at det å stå opp om morgenen, kle på meg og sønnen min, lage frokost, smøre nista til skolegutten, og av og til ta med minstemann i åpen barnehage, komme hjem og lage middag, dra på butikken og handle osv. krever alt overskuddet jeg har etter å ikke få hvile etter fødselen, eller få bearbeidet sorgen..

selv om det snart er fem mnd siden har jeg ikke fått bearbeidet det, og det vokser bare i meg, siden jeg heller aldri har fortalt noen om det

som skjer med meg og mannen min heller.....

hva gjør jeg for å bearbeide sorgen og få et lettere liv?

[<3 girls <3]

fy for en ondskapsfull mann du har.det er sefølgeli forskjelli sorg for kvinna enn mannen.du har jo båret barnet inni deg.

eg veit ikkje sjøl korleis det er å miste ett barn,mn eg har vert med på en døfødsel med min beste venninde der gutten døde 14 dager før termin.eg har mystet lisjesøstra mi i enn brann for 2 måna sida å de gjer utruli låkt å då kan ej bære tenke mej smerten din..

 

hadde eg vert deg hadde eg tatt pikkpakket mitt å dratt der ifra.ingen fortjener å bli behandlet på den måten du blir behandlet på nå..mistet barn eller ikkje.visst han alt har klart å sparket deg med vilje,kordan trur du de blir deinare då..kansje verre vold??!!

 

sjøl om de ikkje er det samme å miste søstra si som å miste barnet sitt så forstår eg litt av det du går igjenom..eg helder orker ingenting av husarbeid..eg gjør de mest nødvendige,mn eg finner faktisk styrke i mine to små barn å hadde de ikkje vert for dei so hadde eg ikkje taklet kvardagen so godt som eg gjør..

sikkert enkelt for meg å sei ditte,mn prøv å finn styrke i dei ungane som du he..

lykke til å kom deg ut av de forholdet visst ikkje de blir slutt på fysisk og phsykisk vold..mitt råd!

[hanne_mor]

ja jeg er kjempeglad for sønnen min, og veldig glad i sønnen hans også( han har en ti åring fra et tidligere forhold som bor fulltid med oss) og sønnen min er den eneste formen for glede og tillit jeg opplever nå for tiden. han er en fantstisk glad og fornøyd liten gutt, og bærer ingen synlige preg på hva som foregår her hjemme i kampens hete heldigvis.

men det har vært så mange episoder jeg ikke har turt å fortelle om til noen, men som jeg husker på nå som jeg har åpnet opp lokket til alle følelsene mine...

 

blandt annet den gangen han fløy på meg når jeg var gravid med jenta mi, og presset meg ned i sengen og lugget meg, klapset meg i ansiktet, og slo meg på armene...

bare fordi jeg hadde våget å dra fra ham og flyttet tilbake til hjembyen min. han skreik at han ikke kunne stole på meg og at jeg ikke skulle få ta ifra ham sønnen, og ungen jeg hadde i magen..(han ville forøvrig at jeg skulle ta abort begge gangene også..)

og han sa at han aldri kunne elske meg igjen fordi jeg var ei utro og løgnaktig hore..

 

etter det lovet han meg om jeg gav ham en ny sjanse skulle han være med i parterapi, og vi skulle klare alt sammen. og frykten for å oppdra to barn alene, og hans manipulasjon gjorde at jeg dro tilbake til ham..

jeg føler så ansvar for ham, og vet at han går igjennom mye tøft.

han sliter veldig med selvbildet og har mange ganger snakket om at han ikke ønsker å leve, jeg prøver å stille opp for ham så godt jeg kan, og er alltid der når han trenger å prate.

 

men i det siste har han vært så kald og følelsesløs at jeg ikke orker å løpe rundt bena hans som en hund..

 

han glemte morsdagen, som var spesielt vond for meg fordi det var første morsdagen etter at jenta mi døde..

og dro for å kjøre snowboard med en kompis hele dagen, om kvelden dro vi til moren hans og han hadde kjøpt konfekt til både henne og bestemoren, mens jeg ikke fikk noe...

på valentinesday hadde jeg bakt bløtkake med hjerte på, og kjøpt et hvitt sjokoladehjerte, mens han ikke hadde tenkt på noe.

 

misforstå meg rett her, jeg er ikke opptatt av å få gaver hele tiden, men en oppmerksomhet på spesielle dager er jo godt a få..

 

dessuten føler jeg ikke jeg kan prate om tankene mine med ham, fordi han aldri husker hva jeg har sagt til ham, og å betro seg til ham er fof meg veldig vanskelig og kan til tider føles ydmykende..

 

jeg har utrolig mye å tenke på nå, og jeg foralte ham at min mormor har fått diagnosert tykktarmkreft, og at min morfar som er dialysepasient praktisk talt bor på sykehuset nå, og jeg er redd for å måtte takle enda et dødsfall så tidlig etter tapet av datteren min,

men dette klarer jeg ikke fortelle ham, fordi han sier jeg går rundt og er sur hele tiden, gir ham kalde skuldre og ikke er den sprudlende jenta han forelsket seg i, men er det så rart da? at jeg er lei meg og ikke tilbyr ham verden for hans føtter når det jeg har vært igjennom, og hans måte å takle det på fullstendig knuser livsgnisten i forholdet?

 

jeg burde dra fra ham....men jeg vet ikke hvordan jeg skal få overskuddet til å takle alt som kommer etterpå..

 

[<3 girls <3]

ja,du må passe på so han ikkje får de med seg.det kan påvirke han oxo.

 

har dokke hvert til terapi da?eller er det bare noe han sier for å få deg tilbake?

du kan nesten ikkje vere ilag med han for han har dårli sjølvtillit og sliter.det kommert til og gå utover pshyken din også visst han holder på sånn.

eg tror du har større sjangse til og overleve i livet å ha ett godt liv uten han enn med han.og det gjelder sønnen deres også.

tenk om han endag plutseli slår sønnen deres da?

 

kva mener du med å takle etterpå??du slipper volden,du slipper å ha andre å tenke på enn deg sjøl å sønnen din,du slipper og gå på tå hevet å passe på att alt er som de skal hjemme.

du finner den rette mannen som virkeli vil høre på deg og behandler deg slik du bør bli behandlet.

 

sefølgeli blir ett menneske forandrett når en får oppleve det verste forelsdre kan gå igjenom å de miste ett barn.de gjør noe me livet det.det tar tid ..lang tid å pleie en slik sorg.

 

 

blir litt masse rot att og fram med det eg skriver,mn håper du forstår

[Anonym bruker]

Vet du, jeg hadde gått! Har mistet barn selv og hadde min mann oppført seg som din så vet jeg jammen ikke om jeg hadde kommet videre. OM han vil forsøke terapi så ok, verdt et forsøk men om ikke, dropp ut!! Vet ikke om du er medlem på englesiden, om ikke så meld deg inn der og spør om råd der er det mange kloke damer som alle har opplevd å miste barnet sitt.

 

Lykke til

[Razamanaz]

Kjære, kjære Hannemor.

 

Mine varmeste tanker og dypeste medfølelse i sorgen over Vilde.

Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg akkurat i dag ble sittende å lese på Barnimagen – jeg skulle skrevet hovedoppgave, men kanskje var det for noe..

Jeg leste først din historie om Vildes og din kamp for hennes liv – og om hvordan hun tapte kampen.

Jeg forstår av det du skriver at du er en sterk kvinne – som har hatt vanskelige tider også før, med prematur fødsel (som heldigvis endte godt).

Jeg leser mellom linjene at du har et godt forhold til din far – din klippe, og jeg synes ikke det virker som om din mann/samboer verken evner å vise forståelse for din sorg, din situasjon eller vise respekt og empati.

Om han sørger eller ikke er det selvsagt umulig for meg å mene noe om – men det faktum at han har ønsket abort ved begge dine svangerskap viser at han kanskje ikke har riktig innstilling verken til deg eller den gaven et barn er.

Det kommer jo tydelig frem at han har vært fysisk voldelig mot deg flere enn en gang – og det er ALDRI greit, men spesielt ikke nå når dere har mistet et barn, og du har mer enn nok med bare å ta et minutt av gangen.

Det virker som om han ikke har noen forståelse overhodet – og at han ikke respekter at din sorg virker lammende på deg.

Jeg forstår det kan virke ”lett” å komme med uttalelse fra oss som sitter på sidelinjen, men jeg kan ikke la være å gi deg mine tanker. Så får du tenke på det du vil at mine synspunkter og forslag.

 

En ting mener jeg helt bestemt – du må få hjelp av noen!

Sorgen over Vilde – som det ser ut som om du bærer alene i hverdagen, fysisk og psykisk mishandling av din samboer – både nå og tidligere.. Ingen kan klare å finne ut, og ordne opp i så mye konfliktfylte og vanskelige prosesser alene, når man er uten krefter.

Forstod det slik at du hadde flyttet til hjemstedet ditt for en tid tilbake – og at dette hadde medført ekstra belastninger i ditt forhold nå i ettertid. Det forteller meg at du selv ikke har ment du hadde det bra der du var – og det vitner om indre ressurser.

Ditt forhold til familien virker bra – og de stiller kanskje opp for deg når du trenger dem. Det kommer heller ikke frem om du har kontakt med noen venner/venninner – det virker som om du er alene med din lille sønn, selv om du bor sammen med noen.

 

Å bryte ut virker selvsagt skremmende – og slik du har det nå kan jeg godt forstå at du ikke selv ser krefter til dette.. Jeg vil stille den noen spørsmål, og be den tenke over dette jeg reflekterer over:

Din samboer virker å være i psykisk ubalanse – som han lar gå utover deg i form av fysisk og psykisk vold. Er det en slik rolle modell du ønsker for din sønn?

Ønsker du at din lille gutts skal vokse opp å se hvordan mamma og pappa har det – og tro at det er slik det skal være?

Er det fare for at han også kan bli et ”mål” for pappa´s sinne og frustrasjon – enten det er fysisk eller verbalt?

Om du ikke får hjelp til å bearbeide sorgen over Vilde – nok til at du kan leve med den – og dermed ha noe å gi din lille gutt, vil det ikke bare skade deg - men også din sønn.

Og det tror jeg slett ikke din lille Vilde ville synes var noen måte å leve på for mamma og storebror..

Jeg har selv en samboer som har hatt det tøft – og har følt et voldsomt ansvar for ham – men som mor til to gutter (6 ½ og 1 ½) ser jeg at mitt ansvar er meg selv – og min barn. Om hans vanskelige forhistorie skulle gi utslag som ville være skadelig for meg eller mine barn er mitt ansvar SOM MOR størst, og jeg kunne ikke ta hensyn til en voksen mann som ikke klarer å oppføre seg ordentlig. Slik bør nok du også tenke…

Ansvar til de små er alltid større enn voksne (som vet bedre).

Et dårlig selvbilde skal ikke gi deg rett til å tyrannisere din familie – og du bruker selv ordet manipulasjon, noe som slett ikke er en egenskap som er ålreit å forholde seg til.

 

Jeg kan godt forstå at alt det praktiske ved et brudd kan virke overveldende – men jeg skal love deg at det er det minste problem. Jeg har selv vært i en situasjon der jeg hadde tapt alt – og hadde kun en stor gjeld. Men det var allikevel det som var enklest å få orden på.

 

Bare at han sier: ”Du går rundt og er sur hele tiden, gir ham kalde skuldre og ikke er den sprudlende jenta han forelsket seg i” sier jo alt. At han ikke ser hvilken sorg du bærer – men forventer ”den sprudlende jenta” forteller meg at parterapi ikke vil være til noen nytte – han ser jo ikke andres behov – bare sine egne..

 

Dette innlegget skulle opprinnelig vært sendt som privat medling til deg her på sidene - men det var for stort. Jeg har sendt en mindre melding - og den delen med mitt navn og min mail adresse på, om du ønsker å kontakte meg direkte. Så du finner det vel på profilen din..

 

Varme tanker og stor klem

 

[hanne_mor]

kjære Razmanaz og alle dere andre..

tusen takk for et godt og utdypende svar...jeg føler så mye forståelse og støtte i et tema jeg er redd for å snakke høyt om, og det kommer så gode responser fra mange her, takk skal dere alle ha!

 

jeg har opplevd mye tøft på mine 24 år, det er riktig det...og jeg føler meg alt for ung til å bære en så livstung byrde, uten egentlig å føle meg erfaren nok til å takle det.

og jeg er ikke omgitt av så veldig mange venner heller, da de fleste vennene mine fremdeles koser seg med studentfester og venninneturer til syden, derfor føler jeg meg også ukonfortabel med å snakke om det jeg går igjennom med dem, fordi det ligger et veldig stort ansvar i det å vite om slike ting, om folk man er glad i. jeg har kun åpnet meg opp for en venninne som jeg stoler blindt på, og som er litt eldre en meg, og derfor også mer moden en mange av de jeg før var sammen med.

 

livet mitt og valgene jeg har tatt har bragt meg til det punktet jeg er ved i dag...og jeg føler at jeg har lært masse om det å leve og å tilpasse meg mennesker og forandringer, det er kanskje derfor jeg har knepet øynene igjen for hva som skjer dundt meg i hverdagen.

jeg mener, at jeg ikke er så flink til å lytte til mine egne behov, fordi jeg helt siden barndommen av har vært en "andrepripritet"

 

jeg har vokst opp med en mentalt redusert bror som ofte kunne få agressive utbrudd, og fly i fistel over bagateller...dette gjorde meg immun mot skrik og bråk i en tidlig alder...jeg lærte å lukke "vondten" min inne og ri av hissigstormen så og si, det høres kanskje dumt ut men det fungerte!

dette er jo en strategi jeg tyr til den dag i dag, om det gjelder problemer i forholdet, sorgen over dødsfallet til jenta mi, eller generelt ubehag i forskjellige sammenhenger.

det har ikke vært noen som har kunnet lytte til meg da jeg var liten, og jeg føler kanskje at andre menneskers lykke er viktigere en min egen, og om jeg er den som kan gjøre dem lykkelige så er det enda bedre!

det eneste valget jeg har tatt 100% for min skyld, og aldri vaklet på, har vært valget om å bære frem begge barna mine, selv om jeg visste det ville bringe mye usikkerhet med seg. og mannen min så og si sa at om jeg beholdt første barnet kom det til å bli et helvete...

 

jeg ser den nå, absolutt, og jeg sliter så med å se at jeg har gjort noe godt ved dette, ifh.t sønnen min som ikke ba om dette livet..

jeg klarer liksom ikke tilby ham noe godt uten at det betyr å såre eller skuffe noen på veien..det er ikke sånn jeg vil ha det...

 

jeg hadde håpet på at når barna våre ble født at det ville bli mer stabilt, men det har jo bare blitt værre...som min svigermor så galant sa til meg når jeg gikk gravid med jenta mi "å få barn løser ingen problemer, ikke tro du kan redde forholdet ved å føde barn...stakkars ungen, at du ikke tenker mer på den og hva du tilbyr den i dette?"

 

og det smerter meg å si hun hadde helt rett...

men det skjer hver gang vi krangler... og ved te to anledningene jeg dro..jeg får dårlig samvittighet over å stille krav, sliter med frykten for å bli alene, tør ikke gjennomføre de tingene jeg skal for å bli ferdig med fyren, og går med på å treffe ham på grunnlag av at "han ikke får sett sønnen sin, og jeg har ikke rett til å nekte ham å se sønnen"

 

jeg er en skikkelig pyse...og jeg hater meg selv for at det skal være sånn...

jeg har det rett og slett helt jævlig nå....

absolutt helt forbanna jævlig....

[Jordmor Siri]

Hei Hannemor!

Sitter her og leser innlegget ditt og tenker at du er i en ganske så uholdbar situasjon. Du trenger proff hjelp både til å komme deg videre etter at du mistet lille Vilde og du trenger hjelp til å takle mannen din. Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg, men du kan alternativt sende meg en mail på siri alfakrøll babymedia.no med telefon nr ditt på, eller jeg kan sende deg mitt tilbake, så kanskje jeg kan hjelpe deg til å finne noen.

Du trenger å få hjelp slik at du ikke bare blir gående i din egen sorg, det er lett å bli hengende der når man har såpass mye på en gang som du har nå. Og ikke minst, det er helt normalt å være langt nede etter å ha mistet et lite barn.

Ikke vær redd for å ta kontakt!

Vennlig hilsen jordmor Siri

[Razamanaz]

Kjære Hannemor.

 

Jeg ble så glad når jeg så jordmor Siri hadde skrevet og tilbudt deg å kontakte henne. Jeg håper virkelig du gjør det, slik at du slipper bære alt dette alene. Du fortjener at du og din sønn får et best mulig utgangspunkt til å ha et godt liv - og du trenger selvsagt bearbeide at omkring Vildes død med noen som virkelig kan hjelpe til - og der er antagelig jordmor Siri akkurat den du kan ha nytte av og få god hjelp fra.

 

Håper alt ordner seg - og at du ikke blir værende i et forhold som ødelegger deg..

 

All mulig lykke til på veien, med stor klem og varme tanker fra meg -