lille frøken vilikke!!! Langt..

[Miniogmy]

Min fødselshistorie starter egentlig to uker før termin. jeg hadde hatt masse hjertebank, var slapp, og blodtrykket og proteinen i urinen varierte. De hadde kommet frem til at jeg hadde en mild svangerskapsforgiftning og formen var laber.. Veldig slapp, kvalm, uvel, vondt å puste, og smerter i magen nå og da...

Legen ville ha meg satt igang på Ahus, så hun sendte meg inn. Skrev brev til legen, og litt bedre til sinns dro jeg inn, for å få beskjeden at dette gikk bra, kroppen min var den beste kuvøse og at de ikke ville sette meg igang, de skulle vurdere å sette meg igang da jeg var på termindato..

 

Termindatoen kom og gikk, og jeg håpet og håpet... Men ingen datter kom...

 

Var innom ahus tre ganger til, jeg var så hoven at jeg ikke kunne bøye tær, armbåndene mine satt stramt på og ansiktet var helt oppblåst.. jeg veide nå 31 kilo mer enn før graviditeten, så dette var ikke behagelig..

 

Den 26.11.08 hadde jeg derimot fått et ja, etter at min samboer sa at nok var nok. Jeg var rett ved å knekke sammen på kontoret..

Datoen for igangsetting ble satt til 28.11.08...

 

To dager senere møtte vi opp på fødepoliklinikken, og vi ble møtt av masse koselige damer der. Det satt også et par inne på venterommet der før vi kom inn, og de skulle inn til planlagt keisersnitt.. Var litt rart å sitte der inne med et par som visste når babyen kom!

 

Etter å ha ligget en time til observasjon av babyen, med belte på magen, ble vi sendt inn på venterommet igjen, der møtte vi pappaen fra tidligere. Han hadde akkurat blitt pappa til en liten jente, gøy!

 

Vi måtte vente en stund på dette rommet, for det var stor pågang der, pga overflyttning, og en del pasienter, men det ble da tid for å sette inn kateteret. Jeg fikk mast til meg et rom.. hadde litt menssmerter, men ikke stort annet.. jeg turte ikke å dra hjem, for med en times reisetid til sykehuset så synes jeg det var skummelt å reise hjem om det kanskje skjedde noe. Vi fikk beskjed om å smøre oss med tolmodighet, for dette kom til å ta lang tid, siden jeg var så umoden og førstegangs og alt.. Samboer reiste hjem, og jeg lovet han at det ikke ville bli baby i natt..

 

En halv time etter at samboer dro, datt kateteret ut. Jeg sa ifra til damene der, og fikk cytotec som skulle legges inn etter en halv time med monitoring av babyen, og en halv time etter at de var lagt inn.

Jeg hadde ikke sovet stort de siste ukene, så jeg ville sove litt, men det var ikke lett... Kjente tak i mage og rygg, og de ble etter hvert bare sterkere og sterkere, så jeg måtte stå når de kom.. Sto å lente meg mot veggen, og vrikket på rumpa, som en slags magedans.. Fikk jo beskjed tidligere at jeg ikke skulle ha noen særlig effekt på den, så jeg plinget på damene, og de fikk på meg beltet igjen.. Joda, dette var rier.. Og jeg som hadde sendt hjem samboern... Hjelp!! Dette var midt på natta, slimproppen hadde kommet, så jeg skjønte at her hadde pillene fått effekt ja!

 

Klokken åtte ble jeg sjekket, og der konstaterte de at jeg var helt utflatet, to cm åpning og med en vannpose, så de skulle ta vannet mitt så fort det var rom ledig. Jeg var superstresset, kjærsten min var ikke kommet ennå, han hadde blitt forsinket pga kraftig snøfall, så jeg fikk dem til å vente til han kom, men som ved superflaks, kom han to minutter etter at jeg hadde fåt rom!

 

Vannet ble tatt, og de satte på meg veneflon. Det gikk bra på tredje forsøk, for den falt ut rett etter at de ble satt inn, fordi jeg var så svett. Jeg pustet meg gjennom rier, og jordmor syntes at fremgangen var for treg, så hun skrudde opp pitocinen, og riene ble myye verre.. Etter en time hadde jeg fire cm åpning, og jeg tenkte at jess, her er det fremgang, men den gang ei... Fire nye timer gikk, og en ny jordmor kom.. Det hører med til historien at jeg ikke kunne endre liggestillingen stort, for babyen mistrivdes der inne hver gang jeg sto, så ble mer eller mindre tvunget til å ligge rett ut.. Auau!

 

Den nye jordmoren ble sint på den første, for hun hadde visst vært for hissig med pitocinen, og masse annet..Jeg lå bare å vred meg i smerter, så fikk ikke med meg stort annet en det.. Samboern ble litt irritert, det ble masse hvisking og tisking på gangen, så ikke vi skulle bli skremt tror jeg..

Den nye jordmoren var helt fantastisk, hun så at jeg var redd og tok seg hånd om meg på en utrolig måte. sa bare til meg at hun ikke kom til å gjøre noe uten å si ifra, og det ble verdsatt max!

 

Fire, fem timer senere var jeg heller ikke kommet lenger enn fire cm, og jeg knakk helt sammen.. Var helt tømt for energi, hadde ikke mer å gi, og jeg skulle forsatt jobbe meg gjennom mange timer til.. uff..

Det ble diskutert ennå litt på gangen, og de ble enige om at her var det ikke vits i å tulle mer.. Det ble bestit hastekeisersnitt, og jeg kunne grått av glede da jeg fikk beskjeden!

De trillet meg inn, satte spinalbedøvelse, og kjærsten min kom inn. Han holdt hånda mi og kysset meg på pannen.. Fikk beskjed kort tid etter at de startet, at GRATULERER, DERE ER FORELDRE!

 

Klokken 19.10, den 29.11.08 kom lille store Nora til verden (3340, 51cm), og både mammaen og pappaen var helt sjokkskadete, men utrolig glade!

 

 

[Mamma*til*3]

Gratulerer med novemberjenta! Håper dere koser dere og har det bra!

 

Vi fikk novembergutt, den 6. Jeg hadde en litt annen fødselsopplevelse, kan man trygt si! Hatt to raske fødsler tidligere, men som tredje gangs slo jeg tidligere rekorder. Fra første ordentlige (smertefulle rie) kl 14 og målt da til nesten 3 cm åpning, til full åpning, tok det 20 min. Kl14.30 var han ute, en aktiv og intens fødsel på bare en halv time! Så nå tør vi ikke mere, og har gjort kort prosess! Steriliserte meg nå i midten av januar:-)