Litt nedstemt om dagen...

[Anonym bruker]

Jeg må bare få det ut, selv om jeg sitter her og skriver til en haug med fremmede... om noen leser det i det hele tatt.

 

Syns til tider det er fryktelig tung å være gravid. Jeg føler at jeg har gått fra å være en person - til å være kun en mage liksom.. alt jeg er, er den bulen på magen. Jeg prøver ofte å skjule den under store klær, så ingen skal se at jeg er gravid... og jeg syns det er så trist at jeg skal føle det sånn. Jeg har alltid sett for meg at jeg skal kose meg med graviditeten, og være stolt av magen min... syns jo alle andre gravide er kjempeflotte, bare ikke meg selv.

 

I tillegg får jeg innimellom helt hetta av alle forandringene som skal skje. Jeg er livredd for at jeg ikke skal takle å få barn, at jeg ikke skal bli glad i det, at jeg skal få depresjon (min mor fikk det etter hun fikk meg), fødselen og alt mulig

 

Nå håper jeg ingen misforstår. og tror at jeg ikke ønsker meg dette barnet, for det gjør jeg virkelig!!

Mye av dette har sikkert med hormoner å gjøre, og det faktum at jeg er en kontrollfreak som helst skal ha oversikt over alt hele tiden.. det funker dårlig nå :S

 

Mannen min er heldigvis helt fantastisk, og gjør sitt beste for å trøste og støtte meg.. men vil ikke slite han helt ut med mine bekymringer heller stakkars..

 

 

[Hemmeline]

Så kjedlig at du føler det sånn:( Men du er ihvertfall ikke den eneste som synes andre er flotte som gravide men ikke deg selv.

Her føler jeg meg kun som en valross, men de alt for mange kiloene som har kommet og magen. Ikke strålende flott som jeg synes alle andre er som gravide!

 

Kanskje du skulle nevne dette om at du er redd for forandringer, ikke skal takle å få barn osv. til jordmor neste gang du er der.

Kanskje du har en liten gravid-depresjon... masse hormoner ute å går hos oss i disse dager!

Jeg skal ikke love deg at du ikk efår fødselsdepresjon, men jeg er 100% sikker på at du kommer til å elske barnet ditt over alt på jord. Kanskje det ikke kommer i samme sekund som du ser det, men det kommer garantert. Er helt helt sikker på at du kommer til å takle det flott også jeg selv om jeg ikke kjenner deg.

 

Flott å høre at du har en flott mann som støtter deg.

 

Lykke til videre i svangerskapet!

 

Sender over mange klemmer!

[Studine mevik]

Jeg vil også anbefale deg å ta dette opp med jordmor. Hvis det er lenge til du skal på kontroll neste gang, så ring å spør om du kan komme før. Jeg var hos jordmor midt mellom to kontroller fordi jeg trengte å prate ut og det hjalp veldig. I begynnelsen av svangerskapet sleit jeg med at magen kom fort. Følte at jeg ble stor med en gang. Ingenting stemte oppi hodet mitt heller. Har blitt mye bedre nå for min del. Fikk pratet med andre om det, blant annet samboeren min. Han er fantastisk. Han viser meg hver dag hvor vakker han synes jeg er.

 

Gjør mannen din det? Ikke vær redd for å prate med han. Fortell han nøyaktig hvordan du har det. Kanskje det er noe dere kan gjøre hjemme for å tilrettelegge for barnet som kommer slik at du blir mer trygg. Prat med andre rundt deg som allerede har barn(gode venninner, foreldre osv), kanskje de kan komme med gode råd og tips eller rett og slett noen trøstende og hjelpende ord fra deres erfarigner

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hva du mener med at du "bare er kulen på magen". Det er den alle rundt deg fokuserer på, den er din hovedoppgave fram til juni, og det er nok lett for at de rundt deg glemmer DEG midt oppi graviditeten. Kanskje det kan hjelpe å gjøre ting for deg selv som bare er for deg? Ting du har likt å holde på med før, som kanskje definerer mer deg enn graviditeten? Oppsøk ting som gjør deg i godt humør og som får deg til å skyve vekk de tankene i noen timer! Vær sammen med gode venninner som gir litt katta i graviditeten og ikke har barn selv. Kanskje du da får pause nok til å orke å "deale" med graviditeten og ta den jordmorsamtalen om det du strever med? Snakk også med jordmor om hvordan du selv kan få litt mer kontroll over det som skjer nå, vi blir alle kontrollfreaker når store livsforandringer skjer

[Anonym bruker]

Heisann du )

 

Jeg går gravid for 3dje gang og føler virkelig med deg ...

Under mitt første svangerskap, fikk jeg svangerskapsdepresjon da jeg var ca. 3-4 måneder på vei ... dette ble ikke tatt tak i og jeg elsket ikke mitt barn - før hun var ca. 4-5 måneder gammel. Mitt råd til deg; Snakk ut og be om hjelp!

Jeg fikk heldigvis ikke svangerskapsdepresjon i mitt andre svangerskap, men jeg følte meg som en "DASS" gjennom hele graviditeten (som med første).

I mine 2 første svangerskap, led jeg av hyperemesis - jeg trodde derfor at det var en sammenheng her ...

Det er ingen sammenheng - Denne gangen er jeg forholdsvis frisk, men også denne gangen føler jeg meg som en "DASS!" ... Jeg synes det er ulekkert og være gravid (enda jeg faktisk ikke har så veldig stor mage!)

 

Jeg sa faktisk rett ut ved forrige svangerskapskontroll at jeg rett og slett hater å gå gravid - og alle jeg hører om, sier at det er jo sååååå koselig !!! ... Legen kunne da berolige meg med at ca 75% av hennes pasienter føler slik som oss, men de fleste skjems over å innrømme at de ikke koser seg !

 

Den eneste trøsten jeg kan gi deg er - At det er HELT NORMALT - og - At det går over )

Lykke til ... !

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode ord alle sammen!

Det går bedre nå heldigvis, selv om det går litt i bølger.

Tenker veldig mye på alt mulig, og er en sånn person som får dårlig samvittighet for alt - så har på en måte kommet frem til at mye ligger der. - At min dårlige samvittighet for alt jeg ikke har krefter til akkurat nå, har gjort at jeg ikke har klart å kose meg med graviditeten

Jeg dro og snakket med min fantastiske lege om dette, og hun mente det var på tide med en pause fra jobben... og det har vært utrolig bra!! Ingen dårlig samvittighet ovenfor jobb og kollegaer - nå har jeg til og med flere ganger sett meg i speilet og syns at jeg har en fin mage!

Har en ekstra avtale med jordmor også, sånn at jeg får prata ut litt om tingene jeg bekymrer meg for... og hun har sagt at jeg skal få all den hjelpa jeg trenger både før og etter fødselen.

 

Vet jo at jeg fort kan havne litt i kjelleren igjen, men det hjelper veldig å vite at fagfolk er klar over hvordan jeg har det - og at jeg kan få hjelp om det blir veldig tøft... Om jeg får det slik igjen, kan det hende jeg bruker denne tråden som ventil igjen, det hjalp faktisk også veldig!

 

Mannen min er fortsatt like fantastisk, og er utrolig flink til å fortelle meg hvor flott han syns jeg er... i tillegg til at alltid ser "meg" og ikke "den gravide"

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg har hatt det akkurat slik du beskriver det. Jeg gikk lenge å var trist, frustrert og lei meg, til plutselig en dag der bare sa stopp. Jeg gikk til legen min og satt der og gråt for ham en halv time. Han gav meg en ukers sykemelding, noe som jeg virkelig trengte (ikke så stor forståelse fra saboeren min egentlig). Etter en uke gikk jeg tilbake på jobb, noe som jeg gruet meg noe helt forferdelig til...trodde det var der problemet var...har vært på jobb siden tirsdag denne uken, og så fremt il helgen...men d har bare vært et kaos av føelser... hele uke har gått kjempefint og jeg trodde at alt heldigvis var over mtp "depresjonen", men nå er jeg bare sint, frustrert +++ jeg er uten ord, har bare lyst til å -jeg vet ikke hva!!!

 

Samboeren min irriterer meg SÅ mye nå, klarer ikke prate med han... følelsene varierer mellom å være på gråten og å være sint inni meg... Nå kjennes det ut som om at jeg på nytt har møtt veggen.... Mye av lønnen min er provisjon,så kan ikke tenke tanken å sykemelde meg videre...Jeg klarer ikke tanken på å fortsette på denne måten, jeg har ikke lyst å være gravid og hormonell og jeg har ikke lyst å tenkte på fremtiden...Jeg føler meg totally lost....hva skal jeg gjøre??? Og jeg har ikke lyst å gå å prate med en eller annet terapaut som later som om at han/hun bryr seg...

 

Å jeg blir så sint på meg selv for at jeg syter og klager og er "vanskelig" å leve med... kan tenke meg at dette er vanskelig for samboeren min, men trur egentlig ikke han bryr seg uansett, kjenner jeg han rett så tenker han at om vi bare overser det så går d bort...

 

Jeg vet at noe er galt meg meg, og at jeg prøve å gi han skylden... men han gjør d ikke lett for meg heller.... f.eks i går, etter å ha brukt 5 timer på å vaske huset, vi + en i hans familie bor her, mens han lå i senga med laptoppen (var sur på meg fordi jeg ikke kom springene når han ropte)var jeg sliten...jeg har selv sluttet og røyke og har satt røykeforbud i huset (vi bor røykfritt nå), hva sker? jeg går utfor husdøren et øyeblikk og personen i hans familie tenner opp en røyk -dette er et stort problem for meg, de hører ikke på hva jeg sier! samme med kjøkkenet jeg har vasket rundt- mannen min lager middag og alt er bare griseri etter... Og oppå det hele, i går kveld, fikk min første store vondt i ryggen opplevelse og bare lå flata ut (og var sur) sier samboeren min "du skulle bare ha bedt om hjelp"...

 

D var mye frustrasjon på en gang...huff....