ny og overvelda

[Enichea]

Jeg og mannen min er ferdig utreda og står nå på venteliste for ICSI.

Vi hadde konsultasjon i går hvor legen fortalte hvilken fremgangsmåte som skal brukes og selv om legen var veldig trygg og snill sitter jeg igjen med masse uro.

 

Jeg har ikke satt meg særlig godt inn i ting mens vi har blitt utreda og var kanskje dårlig forberedt, men mengden med hormoner og tanken på kunstig overgangsalder skremmer meg. Jeg føler at dette er alvorlig klussing med kroppen og hodet og blir redd for at det skal ha langsiktige bivirkninger og ettervirkninger. Jeg er i utgangspunktet veldig restriktiv når det kommer til medisinbruk og dette er langt utenfor hva jeg er komfortabel med.

 

Det er min manns sædseller som er problemet og jeg klarer ikke helt å la være å føle at det er blodig urettferdig at det er jeg som må gjennom en behandling som virker så omfattende mens han bare må sperme i en kopp.

 

Jeg kjenner at jeg er redd for å ødelegge kroppen min, forholdet mitt, psyken min og i neste øyeblikk klandrer jeg meg selv for å være overfladisk og selvsentrert.

 

Reaksjonene mine nå når dette ble reelt får meg til å tenke at hele barneprosjektet er en dårlig ide, at jeg når jeg tydligvis bare tenker på meg selv fortjener jeg ikke dette. At motviljen min diskvalifiserer meg og gjør meg uverdig.

 

Jeg føler at jeg skulle vært likegyldig til hva dette eventuelt gjør med meg for å være god nok.

 

 

Jeg vet ikke.

Dette suger.

 

 

[Rose69]

Hei kjære enichea Og velkommen inn til oss :-) Jeg har vært her noen år nå, og har fått masse tips,hjelp og støtte.Disse jentene har vært min psykolog!Og noen har jeg tilogmed truffet og hatt kontakt med.

 

Du er reflektert og du tenker over det dere skal gjennom.Kjempefint!

Det er viktig for det er mye kroppen din skal gjennom nå etterhvert av hormoner.

 

Men man reagerer også forskjellig på medisinene.Jeg personlig har "overlevd" 5 innsettinge samt 3 inseminasjoner.Men når det er sagt så er det mye folk der ute propper kroppene sine fulle av.Tobakk,alkohol,junk food,medisiner av alle slag,etc etc.Folk utsetter kroppen sin for mye verre ting enn hormoner i en forholdsvis "kort" periode av livet.

Jeg sier ikke mer.

 

Jeg har levd et forholdsvis sunt liv uten, og med de forholdsvis "få" bivirkningene jeg har hatt (alt er relativt) så vil jeg si at det var verdt det; en deilig baby ble resultatet i 2006.Og nå prøver vi igjen med søsken :-)

 

Jeg synes det er fint at du reflekterer over dette, det er viktig å være "ferdig" med den mentale forberedelsen før man starter.

Og det er nå sånn en gang at det er oss kvinner som skal gjennom det "værste", men jeg sier deg en ting; det er en grunn til det.Mannfolka hadde ALDRI orket å gå gjennom dette.Og de skal ihvertfall ALDRI til legen.Og snakke om disse tingene; nix!Og tenk deg en "manne" BIM - Null innlegg.hehe

 

Jeg ønsker deg varmt velkommen inn hit, og håper vi tastes etterhvert :-)

 

Klæm te dæ :-)

[Søskenhåp adopterer]

Det er ikke så ille som det høres ut som dette med hormonene. Det greier du nok bra. Noen har nesten ikke bivirkninger i det hele tatt, det værste for de fleste er nok den psykiske belastningen. Er nok ingen fare heller for at dette skal ødelegge helsa og kroppen din. Er også svømmerne til mannen som er problemet for oss - men jeg har alltid sett på dette som et felles problem vi har, og aldri vært noe bitter fordi det er jeg som tar de tøffeste taka her. Livet er urettferdig, det er bare sånn det er og så får man bare takle det som best man kan ut i fra de korta en får tildelt. Du har jo egentlig ikke noe valg hvis du vil ha barn med mannen din nå, så da er det bare å hoppe i det. Lykke til!