Herregud, så redd...

[Funnet-håpet -igjen]

Nå er jeg gravid for 4. gang på to år, de forrige 3 endte i aborter i henholdsvis uke 10, uke 14+3, og uke 12. Nå er jeg 11+5 i dag.

 

Har fått påvist Leidenmutasjon og APC.resistens, samt lave progesteronverdier, så går på Crinone, Albyl-E, og Fragmin.

 

Har ikke hatt noen problemer så langt, men i går kveld begynte jg å blø litt friskt, ikke mer enn ett bind tilsammen. Kranglet meg inn på akutten (utrolig at vi som har mistet så mange ganger fortsatt må forklare ufølsomme leger hvorfor vi ikke "kan vente til dagen etter da det ikke har noe å si for utfallet" !!!!) Uansett - så ikke blod vaginalt under undersøkelsen, så foster som rørte seg og hjerte som slo. Livmorhalsen var fortsatt lukket og lang. Hun mente det kunne være blødning fra morkaken da den lå nært utgangen. Ble selvfølgelig sendt hjem med "trøsten" at det er jo uansett ikke noe de kan gjøre for utfallet - nei, sier du DET du, tror du ikke jeg VET det etter å ha gåtti gjennom det 3 ganger før???

 

Nå går jeg her da som ett nervevrak og kjenner at jeg balanserer på kanten av hva psyken min tåler... Prøver å slappe av og tenke at det er det eneste jeg kan gjøre for at det skal gå bra, ikke bra med stress-hormoner rasende rundt for den lille. Men HERREGUD, hvor mye skal en person tåle???

 

Denne helgen blir grusom, har planlagt gynekolog-time tirsdag, så får vi se om vi kommer oss dit..

 

 

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Åååååh, jeg kjenner meg så igjen hos deg... *Klappe på*....

Å bli møtt med den der " Det er ikke noe å gjøre likevel" - eller få statestikk slengt i trynet.... Skjønner ikke at det skal være nødvendig. Godt du klarte å få deg inn for en sjekk. Hadde du med deg kjevle å true med?

 

Blødninger eeeer jo helt normalt, men jeg får jo panikken bare jeg tørker meg med jule-dopapir med røde nisser på. For sjekke det må jeg jo alltid...

Jeg har som du mistet 3 ganger på rappen nå, men tidligere i svangerskapet...( Går på crinone,albyl-e og Prednisolon nå) Hadde du fått sett bankende hjerte i tidligere svangerskap som gikk gale? Eller er det et håp som du kan prøve å fokusere på? Den panikk-følelsen du har nå er jo ikke bra, men jeg er akkurat lik når jeg ser noe rødt...

Ta det helt sofa-med-ro i helgen. Ligg mye. Prøv å se film eller lignende som kan okkupere hodet ditt innimellom. Om det er en truende abort så mener jeg det hjelper å ligge noen dager.....

 

Men det får jo ikke lov til å være det. Vi skal skal skal klare det her, det må jo være vår tur nå! Vær så snill å kom innom her og si hvordan det går med deg?

 

*klem*

[Luddes mamma]

Hei Funnet-håpet-igjen! Herregud. Forstår godt at du er et nervevrak!

Men du så en sprell levende lite foster der inne i går, og det er bra!

 

Kjenner så alt for godt den angsten du har nå. Livet er ikke rettferdig, og noen får oppleve så alt for mye...Skulle gjerne vært hos deg og gitt deg en diger klem, men det for bli en trøsteklem via BIM.

 

Håper virkelig dette går bra for deg! Sender deg alle gode tanker og lykke ønskninger.

[Funnet-håpet -igjen]

Takk for varme ord og tanker, det er så godt at noen skjønner angsten som ligger utenpå meg i tykke lag nå - uten at jeg må forklare særlig!

 

Til Uglemamma: første gangen jeg mistet var det en BO i uke 10. Hadde ikke hatt sjekk før fordi jeg ikke hadde behov for det da svangerskapet med sønnen min som nå er 6 år var normalt foruten blødning fra uke 12 til 15. Andre gangen hadde jeg UL i uke 8 og 10, så bankende hjerte da, så tør dessverre ikke trøste meg med det nå... Da gikk det allikevel galt i uke 14+3, til tross for bankende hjerte i uke 12. Hadde vannavgang rett før uke 12, så mest sannsynlig var årsak til abort tidlig vannavgang med påfølgende infeksjon som førte til endelig abort i uke 14+3. Nå siste gangen, imai 2008 hadde jeg ultralyd i uke 7, også da bankende hjerte, men da mistet jeg i MA i uke 12, foster dødt siden uke 8-9.

 

Tror det er derfor jeg ikke klarer tenke positivt nå til tross for bankende hjerte, lukket livmorhals og vitalt foster, fordi det har aldri hjulpet tidligere... Kjenner følelsene er helt ekstremt tunge nå, og balanserer helt på kanten av hva jeg tåler. Er helt utslitt...

 

Har kun hatt noe brun/svart kaffegrut (beklager detaljer...) i går og i dag, kun bittelitt rosa ett par ganger på papiret. Aner ikke hvordan jeg skal tolke det, prøver bare å holde ut til UL tirsdag.

 

Takk for at dere er her, så godt å kunne "lufte" hodet litt:)

[Luddes mamma]

Huff, ja. Ikke stort mer å gjøre enn å vente å se desverre.

 

Fortralte samboern om deg idag, og den terroren du går gjennom nå. Han fikk også bare helt vondt og ønsker deg alt godt (vi skal på utredning på tirsdag...)!

 

Lykke til på tirsdag – tenker på deg!

[Funnet-håpet -igjen]

ULTRALYDEN GIKK BRA I GÅR:):) Herregud, så deilig å se den lille sprelle rundt der inne så mye at legen ikke fikk ordentlig bilde, og nesten ikke klarte å måle:) Han eller hun var 6,1 cm.

 

Han sa at morkaken lå nært åpningen, at den nok vil trekke seg opp etter hvert, men at det kan gjøre at jeg blødde, og kan komme til ha småblødninger underveis. Han er en veldig fin gynekolog, tar seg så god tid til å forklare, og forsikret meg gang på gang om at jeg bare må ringe ham eller maile, det er mye bedre enn å bekymre seg. Det betyr ALT å ha en som skjønner hva en har opplevd, og som ikke oppfatter meg som masete når mailene og tlf kommer!

 

Så takk igjen til dere herlige damer som løfter meg gjennom dette;)

 

Luddes mamma: håper du titter innom og forteller hvordan det gikk på utredningen, tenkte på deg i går.

 

 

 

[melina, glad mamma]

Så utrolig bra at alt ser bra ut!!!!!! Skjønner at dette har vært nervepirrende for deg. Så flott med en gynekolog som tar seg god tid og forklarer ting på en ordentlig måte. Det er viktig å bli tatt vare på når en har opplevd så masse som du har gjort.

 

Ønsker deg masse lykke til videre i svangerskapet!

[Luddes mamma]

Så utrolig gode nyheter! Kjempe glad på dine vegne : ) Det gir jo håp for oss andre også!

 

Ja, jeg var på utredning i går. Hadde nervene utenpå kroppen og letter ustabil hele dagen. Fikk en veldig proff lege som er spesialist på området. Fikk en gyn- og UL undersøkelse samt lang utspørring om helse- og medisinhistorie. Fikk en haug av revisisjoner på blodprøver som skulle tas 3 dagen i neste menstrasjon, samt kromosonprøver (du har vel gjort alt dette). Ny tid i påskeuken, 7 april. Da skal alle testene være klare og vi kan forhåpentligvis få et svar.

 

Sponant sa hun at min Leiden Mustasjon var mest natrulige forklaring på de 2 første abortene (siste MA har vist seg å være pga kromosonfeilen triploidi). Hun sa at i de fleste tilfellene ved habituell abort der de har funnet en feil, har det vært feil med blodet (f.eks Leiden) og at de medisinerte disse. Men at det ikke var klinisk forskning som kunne 100% bevise at dette var årsaken...

 

Det å starte utredning gjorde mer litt mer bevist over at jeg kanskje ikke kan få fler barn, og jeg ble ganske deppa etterpå. Og da jeg stod mitt på gågata etter utredningen, fikk jeg en MMS med bilde av en liten baby som hadde blitt født samme dag som jeg startet min lille reise...

En baby som jeg "oppfordret" til fordi jeg var gravid med min lille...

 

Litt ironisk.

[Luddes mamma]

Hvor gammel er du? Begynner å få aldersnoia også. Blir snart 36 og føler at tiden løper fra meg...

[L prøver igjen har blitt mamma]

Åh, for en herlig nyhet!!! Skjønner redselen din sååå godt, og har hatt samme opplevelse med helsevesenet selv! Det hjelper ingenting å få servert den samme regla gang på gang! Men flott at du har fått en gyneokolog som virkelig tar seg av deg, og som samtidig er tilgjengelig når du trenger han som mest Og så slipper du å måtte oppdatere en ny lege eller krangle deg til ny time for hver gang du lurer på noe Takker gud for gyneokologen min, han er av samme "ulla". Er ikke gravid men...ikke enda - venter fremdeles på de fordømte blodprøvene jeg tok for en eeevighet siden (et lite spark til analyseavdelingen hos Ullevål)

 

Ønsker deg alt av lykke til, og håper du slipper en slik hendelse igjen!

 

Klem;)

[Funnet-håpet -igjen]

Hei Luddes mamma! Takk for tilbakemeldingen, godt å høre at en del til av utredningen er unnagjort! Skjønner godt hva du mener, jeg tenkte også at den kunne gi meg alle mulige svar, og at noen av dem KUNNE være av slik art at de ikke kunne gjøre noe for å hjelpe meg - ikke noen ok følelse å ha. Dessuten syns jeg tiden gikk så sakte frem til alle prøvene var tatt, og det var tid jeg følte jeg kastet bort.

 

Huff, babybilder og se andre med nyfødte er ikke enkelt nei, det får en til å tenke på hva en ønsker høyest selv, og hvor vanskelig veien til en baby skulle bli for enkelte av oss. Har ikke så mange trøstens ord der, annet enn at jeg forstår fullstendig hvor du er nå...

 

Jeg blir 35 år i mai, og tenker som du at klokken tikker, men samtidig leser en jo om alle de som får etter fylte 35 - Trine Haltvik fikk jo nettopp barn som 43-åring!!! Er ikke målet mitt, det da, men det viser oss at mye er mulig. Du er 36, det er jo ikke for sent;)

 

Uansett, lykke til videre med prøver.

 

Klem!