17 år og gravid

[silje91]

Jeg har nettop funnet ut at jeg er gravid, og har termin 15.Oktober. Fyller 18 i November, så rekker ikke fylle 18 før jeg blir mamma.

Er enda ikke helt sikker på om jeg skal beholde barnet. Er veldig mye for og imot. Jeg vil ikke fortelle foreldrene mine om det enda. Noen som har litt erfaring og kan snakke med meg? :-)

 

 

[Lucien]

Nå var ikke jeg like ung som deg da jeg fikk datteren min. Jeg var 20 og hadde både mann, en fin plass å bo, og tok bare opp fag for å komme inn på studiet mitt.. Et studie jeg nå må utsette en stund. Men så er det som min mor sa; "Det er mye lettere å studere med et barn som forstår når mamma må gjøre noe viktig, enn et barn som trenger pupp og ikke kan leke selv."

Jeg skal vise deg noen punkter tenkte jeg. Det kan ikke ta valget for deg, men det kan hvertfall gi deg en pekepinn på hvordan det er å være en ung mor i dag.

 

* Dersom du går videregående opplæring, ville jeg anbefale deg å snakke med rådgiver på skolen din, dersom du bestemmer deg for å beholde. De er vanligvis VELDIG flinke til å legge opp et opplegg til gravide. Ikke noe problem å fullføre skolen. Dette klarer du!

 

* Du sier ikke noe om du er sammen med barnets far. Dersom du er det; flott! Dere går en fantastisk tid i møte! Ingenting er som å vente en liten skatt. Dersom dere ikke er sammen; DU går en fantastisk tid i møte! Nyt hvert sekund av graviditeten. Det er alltid støtte å få!

 

* Økonomisk sett lever vi i et rikt land. Det er sjelden et problem å overleve i Norge med et barn, selv om man skulle være alene!

 

* Ungdomslivet blir ikke det samme. Det kan jeg love deg! Men vet du hva? Du får andre verdier og holdninger. Jeg savner ikke å gå ut, jeg savner ikke hoiingen til vennene mine.. Når jeg tenker meg om, savner jeg ikke de jeg pleide å være sammen med i det hele tatt! Derimot blir jeg nesten gal av lengsel etter datteren min, dersom min mor har lånt henne i 30 minutter

 

* Det vanskeligste kan være å være ung.. for deretter å måtte fortelle foreldrene sine at man er gravid. Men de fleste blir glade. De skal jo få et lite barnebarn! Jeg tror de fleste som reagerer med sinne, rett og slett er redd for hvordan DERES barn skal overleve i verden, med en liten på slep. Så det kan være godt å ha en plan. Skal du flytte hjemmefra? Få en deltidsjobb for å tjene litt ekstra før fødsel? Kanskje bestemme deg for hva du vil gjøre etter spedbarnstiden? Dersom du er litt "vill", kanskje vise at du kan endre deg? Og noe jeg oppdaget var viktig for min egen lykke: Lytt til ditt eget hjerte. Vær lykkelig. Gjør som du mener er best for DEG. Da kan du ikke feile!

 

* Sist men ikke minst, det er uttad veldig "feil" å være ung mor i dag. Det er sikkert mange som hvisker bak ryggen på oss alle, men hev hodet, vær stolt, gi barnet det livet det fortjener,- og ingen kan si noe! Vi er like gode mødre som alle andre, selv om vi er unge. Vi har alle våre feil, og det er lov!

 

Lykke til med valget du må ta, og husk at det er DEG dette dreier seg rundt. Ingen andre! Jeg håper du oppdaterer oss hvordan det går med deg. Send gjerne en privat mld om du vil.

 

Klem fra

[Anonym bruker]

Lucien:

 

Veldig fornuftig svar! Alle som tviler burde lest dette, særlig de unge.

 

Og til deg som er gravid (husker ikke nicket ditt, og det vises ikke på denne siden - beklager!), tenk nøye gjennom hva som er best for DEG. Lucien er veldig klokk, synes jeg (som er en gammel mor på 39 år med en baby født 16 oktober i fjor). Du klarer dette hvis du vil, det er jeg sikker på. Og finner du ut at å avbryte svangerskapet er det beste, så klarer du det også. Men en ting du må vite, det er ingen som angrer det barnet de får, men mange som angrer barnet de ikke fikk. Du må være helt sikker før du avbryter. Hvis ikke, behold babyen.

 

Stor klem

[Anonym bruker]

jeg var også i en situasjon der det var vanskelig å si det til foreldrene mine. men da jeg bestemte meg for å beholde og fortalte det, ble de kjempeglade. det var overraskende men deilig å vite at de støtter meg:) jeg blir alenemor også... MEN vi alenemødre får så mye penger! mye mer enn vi egentlig trenger så det blir ikke noe problem uansett jeg skal begynne på skolen til høsten og har termin 7 september. har bestemt meg for at det ikke skal stoppe meg. hvis du er i tvil, IKKE ta abort! det kommer du til å anfre! men du angrer ALDRI et barn du får:)

lykke til:)

[pia å jenta i magen_har født]

heij,jeg er også 17år og gravid..jeg har termin 2.august..blir 18 i mars..

jeg var å veldi i tvil om dette,men har mye støtte å bf å hans familie rundt meg..jeg vurderte abort,men tarkk meg da jeg lå på sykehuse..det var barnefar som egentli ønsket dette å sa han ville gå ifra mwg om jeg ikke gjor d,men han endret mening etter prat me jordmor å jeg hadde ikke klart abort..

 

foreldrene mine reagerte med sjokk,em har roet seg nå..di gleder seg også..

jeg er så glad jeg valgte å beholde,jeg gleder meg kjempemasse nå å dette er d beste som har hendt meg..jeg skal ha ei frisk lita jente (var på UL igår) hun skal hete Linnea:)

 

jeg går siste året på vgs,skulle egentli ut som lærling neste høst,men tar et år fri..

jeg rekker akkurat å gå ferdi skolen..

 

man kan ikke planlegge alt her i verden,men man kan gjøre d beste av det som skjer..

 

jeg skal ikke si hva du skal gjøre,men tenk deg godt om:)

[ღoʇ ןıʇ ɹoɯ ʇɹɐus ღ]

jeg var 16 da jeg fikk min første. kan jo sende meg mld om du lurer på noe

[Anonym bruker]

hei=) jeg heter også silje=). jeg vil bare fortelle min lille historie kankje den kan hjelpe deg=) jeg var nylig fylt 18 da jeg ble gravid med datteren min, jeg og kjæresten kjøpte oss et lite hus på lande som vi pusset opp og ordnet litt på, etter hvert kom da den lille frøkna, og ja hverdagen ble snudd opp ned=) men det e rjo slik det er, noen dager var tøffere en andre og andre dager var bare drømmen. det er jo tøft og bli mamma i ung alder, men jeg angrer ikke et sekund, i dag er frøkna vår 4 år, og har masse meninger, og står på,, hun er i barne hagen 50% og trives med det, vi bor fortsatt i det lille huset, og nå venter vi barn nr 2=) dette kan du klare den beste følelsen er og være mamma=), men dette er jo noe du må finne ut av, men dette tror jeg du klarer og kommer til og greie fint=) vist du prater med mamman og pappan din, så kan det hende du blir overasket og får masse hjelp og støtte fra de, foreldre har en tendens til og overaske når mann minst forventer det=) vennlig hilsen og lykke til=)