Bf vil ikke ha kontakt med barnet.

[August10]

Hei alle sammen, håper på litt hjelp her. Både jeg og bf vet at han er får til barnet. Men han vil ikke være far plutselig. Vi har for det meste planlagt alt med navn og hvordan starten vil bli, men nå kommer han og sier han ikke vil stå som far. Han kan vel ikke bare velge det? Barnet har rett til og ha en far.

Hjelp alle sammen!

 

 

[Anonym bruker]

Hei du,

 

Dette er jo kjempetrist, men min erfaring er at bf må selv finne ut hva han vil. Men han bør absolutt få vite konsekvensen av at han vingler nå. Han kan miste rettigheter senere pga dette.

 

Kanskje det kan være greit at dere går til megling eller rådgivning sammen eller hver for dere? Amathea er jo en rådgivningsenhet... vet lite om hvor man ellers kan henvende seg.

 

Vet du forresten hvorfor han nå gjør dette?

 

Men han kan ikke si fra seg farskapet.. dersom han ikke skriver under på det, vil han bli tvunget til å avlegge dna test og blir ført opp på det viset.

[Anonym bruker]

Føler med deg, veldig stressende og fortvilende når pappaen trekker seg ut slik, særlig siden det er så kort tid til termin.

Det kan være mange årsaker til at barnefar plutselig finner ut at han ikke vil være pappa likevel, men rådet mitt til deg er at du tar vare på deg selv og ikke tar for mye på forskudd. Snakk med lege/jordmor om situasjonen, ta kontakt med mennesker som kan gi råd og støtte så du ikke føler deg så aleine.

 

Du kan si til barnefar at barnet har rett til å vite hvem som faren, at det er ikke noe som bf kan velge bort. Har dere vært sammen i svangerskapet? Hvis ikke vil jeg anbefale at dere får rådgivning mht hvordan dere skal gjøre det med samvær, få det ned på papiret som en konkret avtale. Jo mer tid far har sammen med barnet, desto mer knyttet blir far og barn. Om bf trekker seg helt bort i begynnelsen, kan det likevel være at han vil stille opp seinere, når barnet er større. Det er tross alt bedre enn ingenting, så vær åpen for at det kan løse seg på den måten (kjenner til etpar tilfeller der det har skjedd).

 

Mitt råd er at du akkurat nå tenker først og fremst på DITT beste, fordi babyen er inne i deg og dermed er ditt beste barnets beste. Det samme hjelper spedbarnstiden.... Ikke tenk for langt frem, og ikke være redd for at bf skal klare å unngå å bli oppført som far. Om han ikke forandrer mening til fødselen (kan fint skje...høres ut som om han har fått kalde føtter...) så oppgir du hans navn, og deretter tar andre seg av saken.

 

Jeg anbefaler at du forsøker å opprettholde en slags dialog med bf, om det ikke blir for stressende for deg. Om du ikke orker så ta det etter barnet er født. Mulig han føler annerledes for ting når barnet er blitt mer virkelig og han innser at han ikke kan stikke av fra ansvaret sitt.

 

Eksen min har svirret frem og tilbake og sagt alt fra at han ikke vil ha noe med barnet å gjøre til at han skal ha full omsorg fra fødselen av, så jeg har bare gitt opp å forsøke blir klok på fyren. Målet mitt er å inkludere han så mye som mulig når barnet er født, og vil han IKKE, er det lite jeg kan gjøre, men jeg har iallefall gjort mitt beste. Uansett vil barnet vokse opp med all den kjærlighet jeg kan oppdrive, og jeg vet om andre barn som har vokst opp uten deltakende far som har klart seg fint. Selvfølgelig er målet at bf er en del av barnets liv, men det er utenfor min kontroll, så jeg må fokusere på det jeg kan gjøre noe med, nemlig at barnet får mest mulig trygghet, kjærlighet og glede rundt seg i starten av livet. Og for at det skal være mulig, må jeg slutte å bekymre meg for slikt jeg ikke kan styre, og legge vekt på de tingene som ER bra. Vi er jo heldige som kan få barn, dette er mitt tredje, og jeg vet godt at det er slitsomt, men halleluja hvor fint det er også....

 

Jeg håper og tror det ordner seg i situasjonen din, siden bf har vært involvert i svangerskapet så langt, er det stor sjanse for at han bare plutselig har fått panikk ved tanken på ansvaret. Når han skjønner at det er ingen vei unna kommer han forhåpentligvis til vett.

Masse lykke til og stor klem!

 

 

 

 

[August10]

Jeg og bf var sammen helt til jeg fortalte at jeg var gravid, og vi mistet kontakten. Jeg ga han tilbudet da om og ikke stå som far pga jeg ikke stolte på han da. Det var uaktuelt, man forlater ikke barnet sitt på den måten sa han. Så han skulle ha så mye kontakt med barnet som over hodet mulig og delt foreldreansvar og hele pakka. Greit tenkte jeg, barnet mitt har krav på og ha samvær med pappaen sin.

Tidene forandret seg og vi var nesten sammen igjen, han begynte og glede seg til sønnen vår skulle komme.

Jeg skal inrømme at jeg gjorde noe feil under svangerskapet og røyket hasj et par ganger, men det var etter og ha snakket med lege og lest mye om at det ikke er bevist at det skader. Men det hjelper mot forskjellige ting i svangerskapet, det er ikke noe jeg driver med, men jeg gjorde det. Og det får jeg merke nå.

Hvis ikke jeg fjerner navnet hans som far, så skal han få barnevernet på meg pga jeg har røyket. Han driver rett og slett med utpressing.

Grunnen til at han ikke vil ha dette barnet er pga eksen hans og barnet han har med henne. Jeg og lillegutt i magen er ikke dem. Det er de som betyr noe, ikke vi. Jeg har ikke tenkt tanken på og skulle bli sammen med bf igjen, men sønnen min må vite hvem far er.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvis jeg lar navnet hans stå som får kommer han til og prøve og få tatt fra meg babyen min! Han er ikke stabil!

[Anonym bruker]

Jeg vil anbefale at du lar bf stå oppført som far, både fordi han er pliktig å betale bidrag, og fordi barnet ditt har rett til å vite hvem far er og evt arve han når den tid kommer.

 

Det skal SVÆRT mye til for at han skal få tatt fra mor hovedomsorgen for et nyfødt barn. Det er ikke nok at du har hasja noen ganger, i alle fall om du gir uttrykk for at du ikke vil gjøre det igjen. (sa virkelig legen at det var ok?)

 

Selv om han går til sak for å få mer samvær med barnet, vil ingen domstol dømme delt omsorg, i alle fall ikke på et så lite barn. Det beste er at barnet er hos en av foreldrene første året (vanligvis mor pga amming), og den andre kommer på besøk så ofte som mulig. Så kan en gradvis utvide samværet i tråd med barnets beste. Hvis en av partene er vanskelige mht samarbeid, vil vedkommende stille dårligere i en eventuell rettsak (når barnet blir eldre).

 

Vis vilje til samarbeid, vær klar over rettighetene barnet ditt har og sørg for å holde deg unna narkotika, så har du ingenting å frykte.

 

 

[smilan]

Det går ikke ann å skrive fra seg det ansvaret..

På NAV sine sider står det om dette, jeg leste det når det det tordnet som værst mellom bf og meg for endel mnd siden.

Å du må tenke på barnet senere bla penger, arv og mange spørsmål som kommer opp når barnet blir eldre.

 

Noen mannfolk tror det er så JÆÆVVLA lett assa, bare stikke av sånn.

 

Lykke til videre, det går så bra, det tar bare en stund å se det selv....

 

[Anonym bruker]

har en sønn på 5 år, som ikke har noen form for kontakt med faren sin. Han valgte å bryte forholde vårt da jeg var halvveis i svangerskapet, og vi har nesten ikke snakket sammen siden da.

etter fødselen skrev jeg en sms til han om at han var blitt pappa, og svare jeg fikk var; "gratulerer med en sønn, jeg klarer ikke å prate nå, jeg er fyllesyk."

 

Han ble dømt til far av tingretten på bakgrunn av dna-test, og han nektet fortsatt å skrive under da denne var kommet.

Jeg er bare glad han er ute av livet vårt, men selvfølgelig er det trist for barnet.

Alt har gått helt supert, vi var en familie på to lenge

Nå har han en super "stefar" som han ser på som sin pappa, og skal bli storebror i juni

 

alt kan se mørkt ut, men bak hver en mørk sky skinner solen

[Anonym bruker]

Hvorfor i all vereden tvinge et menneske til å være far om man ikke vil??? sorry, men jeg blir så provosert av sånt. har selv vært alenemamma tidligere og det har aldri falt meg inn å tvinge noen som ikke vil være far!!!! vil han ikke stå i papirene så er det da mulig å sette far ukjent, bidrag får du da allikavel fra staten om det er økonomien det står om. Det er egoistisk å tvinge noen til å være far som ikke vil. Har man sagt at man vil ta ansvaret alene så må man nesten gjøre det også. Enkelte ganger ender det jo bra til slutt og far vil ha ansvar allikavel, men syns da nesten at far må få komme til den konklusjonen selv og ikke tvinges til noe. Vi damer har alt for lett til å leke offer i sånne situasjoner dessverre.

[Anonym bruker]

En far ikke tvinges til samvær, men han kan ikke unndra seg å bli oppført som den biologiske faren. Det er BARNETS rettigheter som er det essensielle her, alle barn fortjener muligheten til å vite om sitt biologiske opphav, uavhengig av hva mor og far skulle mene om saken. Og er det riktig at staten (skattepengene dine og mine) skal fø på barn som fedre ikke gidder ta ansvar for?

 

Det er hverken mødrene eller fedrene som er ofrene her.

De som lider mest er derimot de barna som må på et eller annet tidspunkt i livet erkjenne at de er valgt bort av far, med viten og vilje.

Og det å lyve om saken er en farlig vei å gå, slike løgner har det med å komme til overflaten og bli avslørt med tiden...

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Å tenke på barnets rettigheter bør man vel tenke på litt før da. Et barn har ikke bedt om å komme til verden. Når far ikke ønsker barnet og mor presser igjennom at barnet skal hun ha og tar ansvaret alene, da kan hun ikke tvinge noen til å være far. Verken på papiret eller ved samvær. Da må hun ta ansvaret selv.

[Anonym bruker]

Vel, i følge trådstarter var det ikke slik at bf ikke ønsket å bli far i starten, snarere tvert i mot, men han fant PLUTSELIG ut under svangerskapet at han ikke ville det likevel.

Det er ikke bare å ta abort når en kommer litt ut i svangerskapet, og når det er ingen vei å snu, kan ikke far fraskrive sitt ansvar under påskuddet at han ikke har lyst å bli pappa lenger.

 

Noe annet om far helt fra begynnelsen av sier at han ikke vil ha barn, eller kommer til å stille opp for barnet om hun velger å beholde.

 

I alle tilfeller har barnet rett til å få vite hvem som er far, om mor vet det.

Jeg understreker at jeg snakker ikke om samvær, men om å ha en navn på papiret. Barnet HAR farens dna, uansett hva far syns om det.

Alle vet hva sex kan føre til. Er mannen ikke rede til å ta konsekvensene, så dropp sex, eller steriliser seg.