4 åring og foreldre som krangler...

[Anonym bruker]

Vi har tilbakelagt et tøft år etter at jeg fant ut til min store forskrekkelse at min mann hadde vært utro. Vi har gått i terarpi, og har funnet ut at vi vil fortsette ekteskapet - vi har så mye å være sammen for også. Men det er ikke gjort i en sving å fikse et forhold, når tillitten ikke er helt hundre prosent - naturlig nok. Jeg er gravid igjen og har vært helt elendig i i mange uker, noe som heller ikke hjelper på humøret.

 

Huff, i det hele tatt sitter jeg igjen med følelsen av at vår 4 åring har fått med seg mer enn jeg vil. Hun ser hele spekteret av følelser vel og merke, dvs ser hun at vi koser oss og er glade i hverandre (kysser og klemmer), men hun har også fått med seg at jeg er mer oppfarende og sint på min mann. Jeg liker ikke den jeg har blitt (sjalu, misstroisk...), men det skyldes alt vi ar vært i gjennom + noen hormoner sikkert...

 

Jeg har snakket litt om dette til 4 åringen, dvs, at det er greit å være sint av og til, av vi er glade i hverandre likevel og hun vet hun er elsket. Likevel....drømmer jeg om en familie i harmoni. Burde vært sånn etter mange mange års forhold, eller kanskje er det sånn for alle av og til? Ekteskapet er åpenbart ikke lett, og dette ha vært vår store nedtur.

 

Noen mer erfaringer/synspunker til meg? Er litt lei meg om dagen, nettopp grunnet dette. Man vil jo tilby barnet sitt kun det beste av det beste, men ikke lett når voksenlivet byr på tøffe utfordringer man har nok med å takle selv.

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg skjønner deg så godt.. Jeg og samboeren har vært sammen i 7 år, og har to små barn på 2 og 4 år.. I høst var han utro, og jeg sliter fryktelig med det. Klarer ikke tilgi han, men håper at jeg kan klare å leve med det.. Men, som du også sier; tilliten er totalt borte, og jeg er redd for å vise han tillit igjen, for da er jeg redd han vil misbruke den igjen også.. Jeg fatter ikke hvorfor han gjorde det han gjorde, og klarer ikke forstå at han var villig til å risikere det han har - så dum går det ikke an å være..

 

Hadde det ikke vært for at vi har to barn, hus og gjeld sammen så hadde jeg vært borte for godt fra hans liv for lenge siden.. Men jeg føler at på grunn av ungene så skylder vi dem å prøve videre. Men hvordan det går vet jeg ikke.

 

Samboeren min har ikke selv heller noen forklaring på hvorfor han gjorde det han gjorde, og sverger på sitt liv at han ikke vil gjøre det igjen.. han sier han elsker meg høyere enn noensinne, og at det som har skjedd har vært en tankevekker for han som har fått han til å innse hva han hadde å tape.. Skal det være sånn at han må ha et sidesprang for å finne ut hva jeg betyr for han så er jeg ikke videre interessert..

 

Merker også at barna våre (til og med 2-åringen) føler på situasjonen - selv om vi prøver så godt vi kan å ta diskusjonene når de har lagt seg, så merker de stemninga, og de har nå sett sin mamma gråte uttallige ganger (jeg er en person som fort gråter, og spesielt nå..).. Merker at de blir helt "rare" og stille, og har verdens verste samvittighet for at de må oppleve dette..

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, og vet heller ikke hva som blir utfallet - hva jeg har lyst til å gjøre (flytte eller bli) varierer nesten fra dag til dag..

 

Sorry langt og rotete innlegg, ville bare si at jeg forstår hvordan du har det.

 

klem

[Anonym bruker]

Fra HI:

 

Ja, jeg tror ikke jeg er alene om at samlivet kan være fryktelig tøft noen ganger. Nå har jeg jo en gang bestemt meg for å fortsette med han. Ja, jeg er temmelig bundet i boliglån og alt mulig annet, men føler også at jeg og min mann har mye mellom oss - som jeg ikke tror er så lett å finne i en annen. Dessuten tror jeg det er kjempe tøft å fortsette alene, og etterhvert med en ny mann. Bare tanken på den gleden vi har med våre egne barn som vi deler sammen - de kan vi heller aldri oppleve om vi velger å gå videre med en annen. Men, klart det bør være mer enn barn som binder en til hverandre. Å bevare gnisten, og særlig etter det vi har opplevd, er ikke enkelt. Jeg håper og tror han har tatt lærdom av det, men man vet jo aldri. Men det vet man jo heller ikke med noen andre.

Men for meg er illusjonen om den perfekte (Jeg vet jo at perfekt ikke finnes, men den harmoniske da...) familien brast litt i grus. Jeg håper vi kommer over denne kneika om ikke lenge. Vi gleder oss begge svært til å få et barn til, sånne ting bringer jo en stor glede inn i familien. Rett og slett få en ny fokus!! Vi vet hva det innebærer å få barn så overgangen blir jo ikke så stor nå.

 

Vel, synes det er bra du gir forholdet en ekstra kjanse for barnas skyld. Men ikke forbli i forholde for barnas skyld (hvis dine følelser er borte). Kanskje det er lurere å tenke at du skal gi forholdet en ekstra kjanse for din skyld. For det kan tenke du hadde angret om du hadde valgt å gå med en gang. Vi kommer nok aldri over sviket, men tid leger alle sår LITT. Og så er man jo veldig avhengig av å ha en mann som spiller på lag (hjelper til med å bygge opp tillitt) fra nå. Utroskap er sykt vanlig, tenkt bare på alle de som bare er det - men partneren ikke finner ut av det....

 

 

[Nuss Nuss]

Selvfølgelig går det hardt utover deg. Og barn tar ikke skade av å se foreldrene krangle eller diskutere så lenge de også ser de bliver venner igjen. De tar mere skade av at foreldrene prøver å skjule det for de er veldig vare på stemninger. Og hvis det hele tiden er en trykket stemning hos dere nå så har barna det bedre av at foreldrene ikke bor sammen. Det er bedre for barn å ha en lykkelig mor og far hver for seg enn to ulykkelige foreldre som bare krangler og lager en sur stemning i huset. Og havde min mand vært utro mot meg havde jeg forlat han på dagen, for jeg klarer ikke at tilgi eller leve med et så stort svik så jeg ville ha brukt hver eneste sjanse jeg hadde med at gjøre hans hverdag til et helvete hvis vi skulle ha fortsatt forholdet for barnas skyld. Så det havde da gått ut over barna igjen så det hadde ikke vært en løsning hos oss. Men gudsjelov er folk forskjellige. Håper bare du finder ut av hva som er best for deg og dine.

[Anonym bruker]

Til Nuss Nuss (fra HI)

 

Enig i det du sier om trykket stemning....i lengden funker ikke det og slik er det for alle parter i et forhold (ikke bare barna). Men det tar også tid å komme over et svik og det er vel det jeg har vært/går i gjennom nå.

Jeg sa forresten også som deg tidligere; Utroskap: da er det over og ut. Det er utilgivelig..(vel vitende (troende!!) om at min kjære, gode, trygge fantastiske mann aldri ville funnet på noe sånn, never ever, han er ikke typen...). Men der tok jeg veldig feil. Jeg er nok mer ydmyk til hva jeg sier nå, fordi jeg ser det kan slå tilbake på meg. Men forholdet vårt tåler kun denne ene afæren, det vet jeg...