Har mest lyst til å gi opp.....................

[finetine]

..................føles som om vi har prøvd så lenge. Har prøvd siden 2004 nå, og ble søkt inn til IVF i 2005. Har hatt 5 innsettinger og 2 avbrutte forsøk, og dette har vært tøft for både meg, samboeren min og forholdet vårt. I tillegg til alle IVF forsøkene har jeg hatt to operasjoner i denne perioden, og prøvd å bli gravid med hjelp av pergotime.

 

Bare en gang har vi lykkes, men mistet i uke 5+4...........

 

Dette har vært veldig tøft for forholdet vårt, og samboeren min sier at han ikke vet om han orker flere forsøk. Så vi må sette det hele på vent litt. men føler at tiden renner ut, og hva hvis han sier at han aldri vil mer?????!!!!

Det betyr jo at jeg kanskje aldri blir gravid, og selvom jeg kanskje kan akseptere det nå kan jeg kanskje bli veldig bitter om noen år?!!!

 

Noen med noen gode råd til meg??

Sliter veldig på meg dette, og merker at det går utover jobb og psyke ellers.............

 

Trist klem

 

 

 

 

[Alid@]

Hei finetine!

 

Mener å ha snakket med deg her inne tidligere og synes det er kjempe trist at dere ikke har lykkes å bli gravide etter lapraskopien du hadde:(

Har ikke noen gode råd å gi deg desverre,vet bare at dette er vannvittig tøft å gå i gjennom! Selv de mest hardbarka og de som mener at dem har et sterkt og stabilt forhold kan få seg en knekk etter noen runder med dette. Dette kan virkelig sette forhold på prøve.

 

Har selv hatt noen runder med ivf og akkurat vært i gjennom min 4 operasjon og tilstanden der var vel ikke helt til å juble over, men satser på at kombinasjon med operasjon og hormonbehandling i 3 mnder vil forbedret mine sjangser til nå å kunne lykkes med ivf.

Det er den eneste muligheten min nå, men jeg kan jo bli gravid så jeg kommer ikke til å gi meg så lett. De aller fleste lykkes jo til slutt, bare at ikke all blir gravide hver gang! Det er den tanken som holder meg i gang og ivf legen sa til meg at dette skal vi klare så føler at jeg ikke kan gi meg:)

 

Men klart man må være to om det og dersom mannen ikke vil det mere så må man jo finne en løsning på det!

Man setter jo livet sitt på hold og det meste dreier seg om dette, men samtidig kan man kanskje ikke vente så lenge heller for da renner tiden ut som du sier:(

Skal neimen ikke være enkelt dette desverre:(

 

Håper dere finner ut av dette og ikke gir opp, ønsker dere masse lykke til videre!!!

[fostermor*stolt mamma*]

kjære finetine!

 

åh som jeg kjenner igjen denne følelsen!

nå har ikke vi mer enn ICSI forsøket vi holder på med nå å skryte av i prøverør sammenheng, men i løpet av disse 7 årene vi har prøvd å få barn har vi møtt mangt et hinder....

 

det som har hjulpet meg er tanken på en reserveplan.

nå vet ikke jeg hvor viktig det er for deg å få egne barn eller bare det å bli mamma. men vi har i allefall bestemt oss for disse tre forsøkene og så setter vi i gang med adopsjon. For uansett hvor lenge man må vente vet man i allefall at man får et barn ved enden av tunnellen.

 

Sett deg ned med samboeren din og lag reserveplaner!

Om det ikke er adopsjon så kan det hjelpe med å finne ting dere kan se frem til.

 

Eks: blir vi ikke gravide så kjøper vi hytte, eller blir avlastningshjem for barnevernet, eller blir fosterforeldre.

Det blir selvfølgelig aldri det samme, men kan være en trøst midt oppi all elendigheten....

 

små mål underveis kan gjøre veien lettere for den virker ikke så lang...

 

La meg samtidig sende deg alle gode ønsker og varme klemmer!!!

Håper så inderlig for deg at du skal få ønsket ditt oppfylt!!!

[nusse 77]

hei

jeg var veldig aktiv på disse sidene en god stund ,men etter hvert misslykket forsøk,mistet jeg troa mer og mer..

litt om min historie:

vi hadde prøvd og få barn i litt over et år da vi søkte hjelp..og fant da ut at eggledrene mine var tette,og eneste mulighet var prøverør...

jeg var 27 år da og alle var veeeeeeldig opptimistiske når det galt oss..

du er sååå ung,fine egg,slank,ikke røyk osv osv NO PROBLEMS!!!!!

HMMMM de fine ordene ,dette går nok bra tenkte jeg ...der tok vi såååååå grundig feil

1ivf--23 egg kraftig stimulert satt inn et perfekt 4 delt egg,13 på frys negativ

1 frys-2egg negativ test perfekte 8delt

2frys-2egg negativ bra 8 delte

3frys 2egg negativ flotte 8delte

4 frys avbrutt cyste på eggstokk

5 frys 2egg ok ,fant cyste og en tom fostersekk uke 5

6 frys 2egg negativ

disse forsøkene ble gjort i norge .så vi tenkte vi skulle finne på noe nytt hva med danmark med laser hack og greier

2 ivf 2egg helt topp kvalitet negativ,ingen egg på frys

3ivf 2egg bra kvalitet negativ ingen på frys

nå var jeg såååå lei og bare gråt og gråt--- tenkte andre alternative metoder eller rett og slett gi opp...

4 ivf 2 blastocyster inn "dette må bli barn mente doktoren,og lurte på om vi bare skulle sette innn ett egg,for nå hadde han trua akk akk nok en gang negativ prøve

5 ivf nå fikk nok være nok dette er mitt siste forsøk sa jeg til sambo,jeg var kraftig overstimulert og hadde kramper i magen.

denne gangen satt de også inn blastocyster 2stk av bra kvalitet

dagene gikk etter innsetting og her var det ingen symptomer på graviditet,bare mensen på vei tenkte jeg.. hvorfor skulle jeg ha troa på dette forsøket etter 11 forsøk med over 20 egg inn..

jeg ble gravid nå siste forsøket,og er nå 7 uker på vei,det er jo fryktelig tidlig og sjansen for at vi har lykkes er ennå lang..

men hva skjedde liksom,hvorfor har jeg blitt gravid nå??

mitt eneste svar er ivf er som en "lotto" trekning for min del..

vi begynte med ivf for 4 1/2 år siden, og nå etter disse årene er jeg gravid,ikke dårlig bare det :0)

mitt råd med dette laaange og sikkert tungleste innlegget er "IKKE GI OPP" det har jeg gjort opp til flere ganger men nå får jeg kanskje noe igjen for slitet,tårene,smertene og sorgen over det og være ufrivillig barnløs..

lykke til håper at ditt ønske blir oppfylt

 

[Søskenhåp adopterer]

Å kjenner jeg ble helt på gråten av innlegget ditt nusse 77. Håper inderlig at spiren sitter i 9 mnd nå. Over til hovedinnlegget: jeg skjønner veldig godt at du sliter med motivasjonen. Jeg skal ha mitt 5 innsett på søsken til torsdag, og kjenner nå at jeg begynner å få nok. Jeg har også hatt 2 aborter som er det værste, å få et "nei du er ikke gravid" er jo enkelt i forhold. Man befinner seg i et vakum hvor det er vanskelig å "komme seg videre" før man vet hvordan dette går. Vi har bestemt oss for en reserveplan som nevnt over her, vi hadde også det forrige runden men da lyktes vi på siste sjansen. Vi kommer nok ikke til å prøve privat IVF men gjør oss ferdige med opplegget på Riksen, og så går vi over på adopsjon hvis vi ikke lykkes. Å forbli barnløs og innfinne seg med det har ikke vært noe alternativ for oss. Samtidig så er ikke 5 innsett så forferdelig mye, og du har jo også blitt gravid en av gangene selv om du mistet så jeg mener du bør ha en god sjanse. Det ER bingo dette her, og mye flaks/uflaks som spiller inn - ofte så er det bare snakk om at man må holde på lenge nok så lykkes man til slutt. Har det vært en del innsett med frys så er det jo også dårligere sjanse med det enn fersk. Allikevel så føler i alle fall jeg at et sted går grensen for hvor lenge jeg orker, dette er jo en individuell vurdering.

[lioness*]

Har ingen gode råd til deg jeg, men vil bare si at du har all min sympati! Skjønner godt at du er sliten og at det går ut over livet deres på flere måter.

 

Som flere skriver her; man må alle sette sine egne individuelle grenser for når nok er nok, og det er vanskeligere når man ikke er helt på bølgelengde i forholdet. Vi kjenner vel alle litt på det ovenfor partneren vår i blant.

 

Kan dere kanskje bli enige om noe helt konkret, feks to forsøk til (eller færre eller flere) - som dere går hundre prosent inn for sammen, og deretter velge en alternativ løsning om det skulle kommet til det? Adopsjon, fosterbarn?

 

Kjenner at jeg virkelig unner deg å bli gravid, det kan ikke være lett.

[bollibompa]

Hei!

Ville bare si at hvis du tror at du og samboeren din har trua, og føler at dere orker noen runder til....så ikke gi opp.

 

Jeg har forhåpentligvis en solskinnshistorie på gang. Er 7 uker på vei i dag, så det er selvf. veldig tidlig. Men vi har vært og sett et hjerte banket i går :-)

 

Vi har prøvd å få barn i 7 år. Startet med ICSI i 2005, hvor problemet lå i dårlig sædkvalitet. Ingenting var i veien med meg sa de. Vi trodde dette skulle være "peace of cake" men nei da.....sjokket var stort etter første negative.

Vi har i alt hatt 12 tilbakesettinger, hvorav 6 uttak, og i alt 19 egg satt inn. På disse har jeg hatt 3 kjemiske. 2 av disse komm jeg til uke 5, mens den siste kjemiske blødde jeg da jeg testet positivt.

 

Jeg spurte og gravde om det kunne være noen feil hos meg, men legene fnyste nesten av meg, og var ikke intr. i å sjekke mer hos meg.

Etter å ha lest masse her inne på forumet, takk gud for forumet, bestemte jeg meg for å teste ut behandling med kortison og blodfortynnende. Jeg fikk aksept fra klinikken som ikke bruker dette som behandlingsmetode, men var intr. i å prøve det ut.

Jeg har hele tiden tenkt at det er noe som gjør at kroppen min ikke vil ta i mot de perfekte eggene som de har vært når de har blitt satt tilbake.

I tillegg har jeg vært sykmeldt, og holdt meg i ro så mye som mulig. Først lå jeg i ro uken etter tilbakesetting, gikk kun en rolig tur pr dag med hunden. Så jobbet jeg en uke fram til positiv test. Og deretter ble jeg sykmeldt igjen.

 

Jeg har også vært til healer denne gangen :-)

 

Så nå teller jeg uker framover, og satser på at dette skal gå veien.

Vi hadde bestemt oss for at dette var siste sjanse (eller vi har igjen et uttak av en 3 pack) Og jeg leste masse om adopsjon mens jeg ruget...var derfor ikke så stressa...det fikk gå som det går, tenkte jeg.

 

Ønsker deg lykke til. Vet hvor utrolig slitsomt og frustrerende det kan være. Har hatt tøffe perioder bak oss vi også, men forholdet vårt har kommet styrket ut av det. Min sambo var overhode ikke intr. i adopsjon til å begynne med. Men etter å forsiktig forsiktig ha jobbet med saken, ble han etterhvert med på notene.

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Hei vennen... kan ikke si annet enn at jeg skjønner veldig godt hvordan du har det og det er så sårt og vondt... den usikkerheten tar jo knekken på en.

At forholdet blir satt på prøve i denne sammenhengen er helt sikker, det er en utrolig tøff prosess som ingen andre kan skjønne hvis de selv ikke er i den eller har vært!!

Kanskje dere skal prøve å bare være kjærester frem til sommeren og sette i gang igjen etter ferien.. bruke litt tid utenom å tenke på alt dette styret.. Ikke lett for jeg vet også at tiden renner fort og at man blir stresset så ikke lett. Og jeg unner ingen dette her!!!

Men det viktigste nå er at dere prater sammen, diskuterer evt adopsjon? vet ikke hvordan dere står til det? lage en evt B plan.

 

Men jeg håper ikke du gir deg, jeg er så glad jeg var så sta og aldri ga opp, for jeg ser jo nå at jeg fikk gevinst til slutt. Og det håper jeg virkelig du/dere også gjør, for dere fortjener det virkelig!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Mange varme tanker til deg.. stoooor klem fra meg

[finetine]

Tusen takk jenter!!! Blir så rørt av all omtanke og gode råd fra dere:o)!!

 

En plan B høres veldig bra ut, vi har allerede diskutert litt om adopsjon. Men samboeren min er ikke veldig positiv til det ennå. Men kan jo hende han blir det etterhvert, som en av dere skriver................

 

Tullemor1 din historie er jo virkelig til å bli inspiret av, jeg har flere ganger tenkt på deg at du ga jo ikke opp:o)!!!

 

Vi skal ikke gi opp vi heller men setter det nok på vent til sommeren. Har sankket litt sammen om det de siste dagene. Ser for meg at vi kanskje prøver uttaket, og ikke legge noe mer press på samboren min om mine ønsker etter det. Så får vi ehller ta ett og ett forsøk om gangen:o).

 

Tusen takk igjen, vet ikke hva jeg skulle gjort uten dette forumet!!

 

Klem

[LykkeligSomMamma]

det er beinhardt dette, både for egen psyke og forholdet. Min kjære viser det ikke på samme måte som jeg, men det sliter. For oss har det vært viktig å gjøre andre ting innimellom, ting som gir oss noe som par.

Kan dere ta en pause og snakke om det igjen om 6 mnd feks? Og fokusere på dere som par i den tida? Det har hjulpet oss til å hente overskudd til nytt forsøk. Det er en vanskelig balansegang hvem som skal ha siste ordet om han vil gi seg og du fortsette. Kan dere få en leges vurdering på hvor mye det er hensiktsmessig å prøve mer og deretter bli enige om feks hvor mange forsøk til dere skal ta? Det er hardt og jeg føler med dere!

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Godt å høre at du ikke gir deg !!!!!

 

masse lykke til