snytt for fødselsopplevelsen...!

[prinsesse+spire]

fra halveis i svangerskapet begynte jeg å se frem til fødselen med en slags skrekkblandet fryd. Var jo klar over at det kom til å gjøre vondt, men alikevel må det jo være det mest fantastiske man gjør her i livet. Gledet meg virkelig...

Men så i uke 33 fikk jeg store smerter i bekkenet og ryggen. etter en del timer ringte jeg føden, men fikk beskjed om å kontakte legen. Hos legen fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått bekkenløsning og at jeg bare skulle dra hjem å hvile. Utpå kvelden ble smertene bare værre, og vi dro på legevakten (hvor jeg satt å ventet 1,5 time for å komme inn) Legen der sente meg videre opp på føden, de trodde jeg hadde fått betennelse i blindtarmen. Da vi kom opp på føden fikk jeg på meg et oppservasjonsbelte som jeg skulle ligge med i en halvtimes tid. Etter bare få minutter bare kom jordmor inn igjen med legen og sendte meg rett på ultralyd. legen kikket på babyen i kanskje to minutter før hun gav meg beskjed om å kle av meg og det kom en sykesøster og tok blod av meg. fikk ikke kneppe sykehusskjorta en gang før de la meg på en seng, meg 5-6 mennesker rundt, som sprang av sted med meg.

Samboeren min stakar ble sittende igjen på ultralyrommet som et spørmålstegn, helt alene.

inne på operasjonstua var det flere mennesker som ventet, de løftet meg over på operasjonsbordet og det siste jeg husker er at de stakk meg i begge hender med kanyler, samtidig som magen ble renset i full fart. alt dette skjedde så fort at jeg ikke engang rakk å være redd.

Etter keisersnittet våknet jeg opp på intensivavdelingen, men masse pleiere rundt meg som drev å stakk meg i armene. jeg hadde vist så høyt blodtrykk og måtte ha intravenøs blotrykksmedisin og hadde så mye vann i kroppen at de sleit veldig med å finne årene mine. da jeg spurte etter babyen, var det ingen som viste hvordan det hadde gått. vet ikke hvor lang tid det tok før jeg fikk beskjeden om at det hadde gått bra, og at jeg hadde fått ei lita jente (2122g og 46 cm)

Da de sente meg ned på operasjonssalen hadde de trodd at jeg hadde betennelse i livmoren, men hadde vist seg at jeg hadde full morkakeløsning. den hadde løsnet pågunn av en kraftig svangerskapsforgiftning, som ikke hadde blitt oppdaget. det hadde vært helt på hengende håret for babyen, som hadde vært veldig blek da de fikk henne ut. blodtrykket mitt var sky høyt og jeg hadde mistet mye blod.

jeg lå på intensiven i fire døgn, for å få ned blodtrykket. hadde slanger festet overalt, hjerteovervåkning og kateter. det gikk to døgn før jeg såvidt fikk se datteren min i fem min, fire døgn før jeg fikk holde henne. Lå bare i sykesenga og lengtet. samboeren min var heldigvis helt fantastisk, tok bilder som han viste meg og satt time på time ved senga mi for å holde meg med selskap.

En liten tur på legevakta blei til to uker på sykehuset, og det jeg trodde kom til å bli en fin opplevelse ble et mareritt.

 

men selv om fødselen og sykehusoppholdet ikke ble helt som jeg hadde forestilt meg, sitter jeg her nå med verdens nydeligste tulle på armen, og er sjeleglad for at legen tok de riktige avgjørelsene og reddet vesle jenta mi!

[Hanne Pannekake]

Uff, det hørtes skummelt ut! Men så fint at det gikk bra til slutt.

 

Får håpe du får muligheten til en normal fødsel neste gang. Det er litt mindre stress, selv om resultatet blir like bra;)

 

Kos deg masse meg vesla og nyt dagene!

 

Klem

[imoen]

Uff, for en dramatisk og vond opplevelse for dere. Godt det gikk bra med dere begge.