Flere her som har hatt, eller har menn med fødselsdepresjon?

[Anonym bruker]

Vi har et barn på 2 og mannen min fikk en depresjon en stund etter hun ble født.

Vil bare fortelle litt om våre erfaringer, kanskje andre som sliter med forholdet (eller med udugelige menn) i småbarnsperioden kan få seg en aha opplevelse.

 

Etter barnet ble født forandret han seg mye, han ble sur og tverr, tok seg nær av mye og ble trøtt, sliten, uopplagt, stresset og oppfarende. Han lignet ikke seg selv i det hele tatt. Det startet 1-2 mnd etter fødselen. Han begynte bla. å sove 2 timer hver dag etter jobb selv om han fikk evig nok med søvn om natta (Vi hadde en kjempe "snill" baby som omtrent aldri våknet om natten eller gråt på dagen).

Han gjorde ingenting hjemme (Jeg studerte istedet for å ha perm. så jeg hadde ikke så mye bedre tid enn han) og han ble så sur når jeg prøvde å ta det opp at jeg sluttet å spørre.

 

Alt med han fortsatte bare og forverre seg etter som tiden gikk, når vi flyttet og han fikk seg ny jobb, en kveldsjobb. han kom hjem mellom 11 og 1, da sov han til kl 2 neste dag og dro på jobb igjen, han så omtrent ikke ungen i den perioden og prioriterte heller å sove 12 timer enn å stå opp for å kjøre oss på skolen og i bhg, vi måtte ta bussen istedet og jeg gjorde alt hjemme, handlet mat, lagde middag, husarbeid (det kunne gjerne være bomba når vi kom hjem), alt dette imens jeg var 100% student på høyskole og vi hadde ingen nettverk overhodet. Jeg skjønner ikke at jeg klarte det.

Dette er en av 1000 irrasjonelle ting han gjorde. Han kunne også bli kjempesint og kalle meg for "fittekjærring" etc, han ønsket meg død en gang jeg prøvde å få han til å stå opp med barnet, enda vi hadde avtalt det dagen før at jeg skulle få sove.

Han kunne også bli kjempesint hvis barnet ikke ville spise etc. Si at barnet hadde hjerneskade, var mongo etc.

 

En gang holdt han meg fast og slo meg med en pute og hytta med knyttneven.

Etter den hendelsen dro vi til familievernskontoret, det hadde ingen effekt, han sa jo og ha, og at han skulle skjerpe seg etc. men han var som et tomt skall og ting ble ikke bedre.

 

Jeg gikk ifra han, han holdt på å dø av kjærlighetssorg, begynte og lese "selvhjelpsbøker" pratet med slekt og venner om de vonde følelsene og sammen med en tante fant han ut at han hadde hatt en fødselsdepresjon.

 

Vi ga forholdet en ny sjanse og jeg har ikke angret, nå, 2 år etterpå ser jeg hvilken mann han egentlig er. Det føles helt merkelig å tenke tilbake på den perioden, jeg hadde det så utrolig vondt og var sikker på at jeg hadde fått barn med en kald, faen av en psykopat, men kunne ikke forstå det, vi hadde jo vært sammen i nesten 3 år når vi fikk barn, jeg kjente han ikke igjen, til slutt hatet jeg han så mye at jeg rett og slett hadde lyst til å drepe han.

 

Det har ikke vært mye fokus på menns fødselsdepresjoner, men dere skal vite at det forekommer. Det kunne ikke falle meg inn imens dette pågikk at han hadde fødselsdepresjon, for damer med fødselsdepresjon ble jo ikke sånn, jeg visste i grunnen ikke at menn kunne få det i det hele tatt.

Fam.kontoret kan heller ikke hatt erfaring på området, for fødselsdepresjon var overhodet ikke et tema når vi var der.

 

Menns fødselsdepresjoner kan ikke sammenlignes med kvinners. Det var en artikkel om temaet i Magasinet for et par uker siden, vil dere lese den kan dere sikkert ta kontakt med dagbladet og få den på pdf, kjempebra artikkel som satte siste bitene på plass for vår del, han oppfylte alle "punktene" som karakteriserer en mannlig fødselsdepresjon.

 

Lykke til alle sammen som kanskje fikk noe å tygge på, og klem til dere som sliter med det samme som jeg gjorde.

 

 

[Anonym bruker]

Det har jeg faktisk aldri hørt om engang. Fint å lese om.