føler meg så alene!

[Gjest]

Fredag va dagen da jeg sku ta abort, men når jeg no kom mæ innom dørene på sykehuset ble jeg bare sittende og grine, og gynekologen skjønte jo at dette kom jeg jo ikke til å klare, som sant var. Jeg klarte det bare ikke! Tross for at det var grundig gjennomtenkt og alt det der. Mannen min har jo absolutt ikke lyst på denne ungen, og har nesten sagt at beholder jeg den, så er jeg alene. Ingen av oss har unger fra før.

Vell, som sagt så gjort, så dro jeg no hjem etter par timer fra sykehuset da, uten å gjøre det jeg kom dit for. I stedet dro jeg hjem med bilder av en liten krabat, som under UL viste seg å være en veldig aktiv sak, på fredag ble det konstantert at jeg var 9 uker og 6 dager på vei, og himmel kor den veiva med armer og bein mens jeg ble undersøkt.

Vell hjemme- vell, med mannen på jobb, der er han forresten enda, så måtte jeg jo fortelle at jeg hadde dratt hjem da.. trur dere det falt i god jord? Nei, nå tar jeg viktige avgjørelser uten å prate med han om det. Og dermed er han sur, stille, avvisende og alt det der. Æ føle mæ som verdens verste person akkurat nå!

[venter spent på gutt i sept!]

hei hei,

nå vet ikke jeg hvordan deres forhold og livssituasjon er eller hvor gamle dere, men kanskje kan trøste litt med å fortelle at jeg var i samme situasjon selv for mange år siden og det ble abort fordi han ville det. Og det har jeg angret på siden! Ikke la noen andre bestemme dette, når du tydligvis selv vil beholde den aktive krabaten!) Dette er din avgjørelse! Er nå selv 9+0 idag og er så glad! Lykke til:)

[Anonym bruker]

synes du er modig jeg..som fulgte det du følte.

bedre at du er 100 % sikker i saken uansett hvordan vei du velger.

og hva andre mener spiller ingen rolle i en slik sak. det er ene og alene bare ditt valg.....=)

og du skal jo ikke føle deg som verdens verste person i det hele tatt ovenfor kjæresten. du skal kun tenke på det du selv har lyst til....!

 

 

[liza_79]

Vettu hva... Jeg mener virkelig at han burde ha fulgt deg da til sykehuset jeg. Og støtta deg opp om det var dette dere (eller han) hadde ment var det riktige.

Du har enda et par uker til å ta "avgjørelsen" på. Og det er vel nå dere skal sette dere ned begge to og finne frem til løsning. Du får legge det frem for han at det fremdeles ikke er forseint, og at han virkelig må være der å støtte deg uansett. Ellers er han vel ikke mye verdt...?

 

Følg din egen magefølelse. Magefølelsen har som regel rett...!!

 

Lykke til!

 

=)

[Perledykkeren]

Ja dette er ingen lett situasjon å være i for noen av dere og ofte blir kommunikasjon enda vanskeligere når en eller begge parter føler seg "Lurt" eller ikke tatt hensyn til..........Og den følelsen sitter dere kanskje med begge to akkurat nå....

 

Enn hvor vanskelig det er for dere akkurat nå så må dere få snakket skikkelig ut om dette (uten å klandre hverandre eller skrike, det fører ikke til noe). Det kan være vanskelig uten hjelp, og det kan være vanskelig å få med mannen til en samtale til f.eks AA eller helsestasjon, men spør om han vil være villig til å det....

 

Hvis svaret er NEI (og det er nok sjansen desverre stor for) så må du likevel gjøre det du kan for å snakke med han og prøve å forstå hvorfor han er så i mot dette barnet. Ikke fordi du skal ta hensyn til det, men kanskje når dere får snakket om frykten har har (eller motstanden) så blir den mindre.

 

Som coach så vet jeg at innen kommunikasjon så er toneleie ditt og hvordan dere fysisk er plassert i forhold til hverandre ekstremt viktig for å få til god kommunikasjon. Så se om du kan få satt deg likt ham når dere snakker sammen. Sitter han tilbakelent, gjør det samme etc. Pass på at du er genuint interessert i stemmen din og ikke anklagende (som det desverre fort blir i en het diskusjon).

 

Fortell ham at dette ikke er noen lett situasjon for deg heller og at du virkelig ønsker å forstå ham bedre og for å få til det så må dere snakke rolig og ærlig sammen.

 

Spør ham f.eks hvilke tanker han gjør seg og om han vet grunnen til at han har disse tankene? Er det usikkerhet fordi han ikke kan noe om barn eller kjenner noen med barn? redd for at noe skal gå galt? Tenker han på et veldig krevende barn og ser for seg "worst case", har han sett for seg livet uten barn og hva er isåfall grunnen til dette? Hvordan ser du for deg livet vårt sammen videre hvis vi fjerner dette barnet? Hvordan ser du for deg livet vårt sammen hvis vi/du beholder det? (det vil jo uansett alltid være hans så han blir jo ikke uberørt fordi om han stikker heller). Se om du kan finne frem til kjernen av hva han er redd for og snakk om dette (sinne er nesten alltid er uttrykk for frykt, maktesløshet eller følelse av å ikke strekke til).

Hva skal til for at han f.eks føler seg tryggere?

Svangerskapskurs? bøker? besøke andre med barn? snakke med andre pappaer? Har han en pappa som sviktet ham som liten og er redd for å gjøre det samme? etc

 

Når du føler at du får noen ærlige svar så er det også viktig at han er villig til å høre på deg. Gjør det helt klart for ham at hvis dere ikke snakker sammen som voksne mennesker så kan han heller ikke forvente at dere skal bli enige om et valg. (Det er det ikke sikkert dere blir uansett, men dere blir allefall ikke enige hvis d er press og trusler med i bildet og det vil bli vankelig å leve sammen med denne mannen hvis du lar ham ta livet av barnet ditt som jo du tydeligvis ikke ønsker selv).

 

Håper du får ham i snakk og dermed kan hjelpe ham over følelsene han sliter med, slik at dere sammen kan glede dere over dette vidunderet som vokser inni deg.

 

En coach, en profesjonell part, helsestasjon, Alternativ til Abort etc kan også være til god hjelp.

 

Lykke til (phu denne ble lang)....

 

 

[Gjest]

håper å få snakket med han skikkelig når han kommer hjem. Jeg vet jo at han på sikt har lyst på barn- han prater jo om det hele tiden, selv etter at vi oppdaget at jeg var gravid tross p-pillebruk... Så jeg vet ikke hvorfor han er så sta og redd, for det er nok det han er. Redd for det ukjente.. men hvem er ikke det? Det er vell jeg å det! Var absolutt ikke planlagt. Og jeg har mange planer jeg har lyst å gjøre- hvor barn ikke akkurat passer inn. Men når passer det egentlig å få barn? Det blir jo akkurat hva man gjør det til selv. Barn trenger ikke være til hinder for hverken det ene eller det andre, det er vell hva man gjør det til selv. Jeg vet ikke.. florere så mange tanker i toppen nå. Vet ikke hvor jeg skal starte en gang.. Ja ja.. får vell ta det som det kommer.. Vi er jo begge ikke ung lenger, jeg er straks 28 og han er snart 33, begge med gode jobber osv osv. Jeg er livredd for å bli alene med ungen. Men jeg er mer livredd for en abort. Det får bli som det blir.

[mamma mitt]

Trøsteklem til deg Ica synes du er knall tøff. Og på en måte kan du være glad for at han ikke var med deg til sykehuset, det var nok enklere for deg å følge magefølelsen din når han ikke var der. Synes ikke du skal la deg presse til noe du ikke vil. Lykke til Ica håper du blir værende i klubben her med oss jeg:o))

[Gjest]

jeg blir nok værende her i klubben ja! og takk for støttende ord

[Gjest]

...nå er jeg faktisk ALENE om dette her.. Og aner ikke hvordan komme meg gjennom dagene, og nettene, når man blir liggende å tenke på alt det skumle.. Alenemamma.. det er skummelt det. Skilsmisse er å skummelt. Nei, det nytter ikke sitte her å synes synd på seg selv- nå skal det soves, og forhåpentligvis føles ting litt lettere i morgen.

[Emma27]

stakkars deg. Føler virkelig med deg... Jeg tror at hvis du ser fremover så er dette noe han kommer til å angre på senere. Og da var det du som trakk det lengste strået selv om det føles uutholdelig nå. Du er kjempe tøff som klarer å stå i dette. Håper du har nær familie eller venner som kan støtte deg!

[Anonym bruker]

Kanskje det kom litt brått på? Jeg og sambo hadde snakket en del om å få barn, og plutselig var jeg gravid. Det gikk litt raskere enn vi (og spesielt jeg) hadde trodd, og tok noen uker å fordøye. Jeg har alltid sagt at den dagen jeg ble gravid skulle jeg tenke nøye over om f.eks. jeg ville klare å være alenemamma, for man får aldri noen garantier for at ting skal vare. Men uansett har jeg masse familie og venner som ville støttet meg, det håper jeg du også har.

Helt sant som du sier, det finnes nok ikke noe ideelt tidspunkt å få barn på. Og barn er jo ikke et stort hinder for alle planer du/dere har heller, det går jo an å bare utsette litt:) Vet om folk som har tatt med småbarn på øyloffing og greier helt uten problemer;)

Ikke ta et valg du vet du kommer til å angre på iallfall..!

[Pee-Jay]

*klemme på* - det er lettere for meg å si enn for deg å se nå, men det er bedre å være lykkelig alene enn ulykkelige sammen, også for ungen!

[heisim]

Stakkars deg. Jeg føler virkelig med deg, og kan ikke få sagt tydelig nok hvor tøff du er som følger hjertet ditt. Jeg håper av hele mitt hjerte at når mannen din innser at det ikke er noen muligheter for abort, så får han tenkt seg grundig om og kanskje velger å stå sammen med deg. Han må, etter min mening, være komplett idiot hvis han velger bort deg og barnet, for ei jente som deg tror jeg han skal lete lenge etter!!! Skulle ønske det var mer jeg kunne si eller gjøre, og vit at du er et skikkelig forbilde for alle de usikre jentene her inne. Stå på!!! Lykke til.

 

[Anonym bruker]

Å så flott at du står på for barnet ditt. Ta rådene til coachen her inne, mye klokt å hente der. Snakk sammen, jeg tror at dette barnet kan bli noe flott for dere begge to med tiden. Kanskje han bare trenger litt tid til å fordøye dette. En venninne av meg tok abort i en slik situasjon, uten at de snakket skikkelig sammen. Nå har det begge angret i alle år på at barnet ble tatt bort. For når han fikk tenkt seg om ønsket han også dette barnet likevel. Lykke til

[Gjest]

Det er så godt å lese svarene her inne! Jeg er nå på leilighetsjakt, for det er nok over og ut mellom meg og mannen. Han vil absolutt ikke ha dette barnet, og ser da ingen grunn til å fortsette sammen. Tungt er det, men det er ikke verdens undergang! Jeg ser det ikke akkurat nå da, men jeg vet jo at det blir bedre

[ღoʇ ןıʇ ɹoɯ ʇɹɐus ღ]

skjønner det er vanskelig å se akurat nå. Men dette blir hans tap.

han mister to mennesker ut av livet sitt og du blir begavet med et fantastisk lite menneske. Og det er en glede jeg VET du ikke ville vært foruten når den tiden kommer

 

lykke til =)