Om å ønske et barn for å så ta abort og angre

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne min historie, hva skal jeg si her har vi prøvd/håpet på å bli gravide i ett år og hver måned samme skuffelse. På en måte forundret det meg ikke og etterhvert ble jeg deprimert å så på meg selv som en av de som aldri kan bli Gravid. bestemte meg derfor for å si opp den utrolig bra jobben min for å starte studiene imens jeg skulle reise jorden rundt i 3 måneder. Da vi kom hjem igjen til Norge i november 2008 betemte vi oss for å ta fruktbarhetstest hos legen, jeg grudde meg skikkelig for jeg var helt overbevist om at problemet skulle ligge hos meg og enda så mye vi begge var enige om at resultatet ikke skulle påvirke forholdet visste jeg innerst inne at om det var jeg som var infertil ville han etterhvert miste interessen for meg eller ønske seg noe mer i livet. Jeg gikk rundt å syntes så synd på meg selv, tenk at jeg aldri skulle få oppleve den fantastiske følelsen av å ha et lite mirakel inne i meg, aldri bli mamma for mitt eget barn, aldri få oppleve det viktigste i livet. Jeg ble enda mer lei meg over de som var "utakknemmelige" å tok abort samtidig som at jeg alltid har sagt at abort er ofte den rette løsningen.

 

Vi fikk aldri resultatet av fruktbarhetstesten og jeg gikk i nesten 6 uker å ventet. På en eller anen måte visste jeg det, jeg merket det, jeg kjente trykket i livmoren men har jo som sagt gått i 14 måneder å håpt på å bli gravid hver måned og fått psykiske symptomer så jeg ville ikke la meg lure, men håpet det var der hele tiden, håpet på at nå var det min tur. Hadde jo vært sen med mensen flere ganger jeg har vært helt "sikker" på graviditet, men uka har alltid kommet dagen graviditets testen viste negativ så denne gangen ville jeg ikke ta en test jeg ville leve i håpet, dagdrømme og snart var det Jul. begynte å lese "gravid uke for uke" alt stemte vel men har som sagt innbilt meg ting tidligere så jeg holdt det for megselv. Lille julaften var en herlig dag min samboer og jeg hadde fri, vi sov og da jeg våknet lå han med hånden på magen min å så på meg akkurat som alt han ønsker seg til jul er en liten nyhet... Jeg våkner julaften og er kjempekvalm, 1 juledag kvalmere og på toppen alle familieselskap... bestemte meg for å dra til legen i romjula og fikk det bekreftet jeg var Gravid..

 

Du skulle tro at jeg av alle skulle ha blitt lykkelig nå når jeg fikk mitt største ønske bli oppfylt, men jeg vet ikke hva jeg følte for akkurat da blokkerte jeg ut alt, jeg følte ikke noen tilknyttning til fosteret som jeg alltid har trodd jeg kom til å få "det sterke mor-barn båndet". Det har vel noe med at jeg i 9 uker hadde gått rundt å prøvd å overbevise meg om at alle symptomer var halusisjon/psykiske fra min side. Samtidig visste jeg jo at innerst inne hadde jeg visst det men bortforklart hodet med at håpet og ønsket om at det skulle være sant var strekt. At jeg hadde ømme bryster og trykk i livmor har jeg opplevd før og at jeg ble så fort sliten skyldtes sola/mørketiden, kvalmen prøvde jeg å bortforklare med omgangsyke på jobb.

 

Men jo her satt jeg og her var jeg Gravid ikke en slik fantastisk følelse jeg hadde trodd. Kvalm, slapp og lite overskudd til noe som helst i 3 uker, humørsvingniger og depresjon.Kjæresten ville jo først beholde barnet så såg han hva graviditeten gjorde med den ellers aktive kjæresten hans og ombestemte seg. Jeg fortalte det til 4 veninner hvor en av de var i uke 19, der sitter hun å viser to ultralydbilder et fra uke 11 for jeg var jo likelangt på vei og et fra uke 18 hvor hun fikk vite kjønnet. Jeg blokkerte ut og sa at et foster er ingenting før uke 12, det er en liten slimklomp, jeg trodde vel jeg var tøffere enn jeg er. De tre andre var for abort å det virket som at det var det fornuftige å gjøre når jeg ikke var klar, ikke hadde fast arbeid. Lite visste de at jeg snakket til fosteret, at jeg håpet vel fortsatt men følte at det var forsent enda legen sa at jeg kunne ombestemme meg helt fram til operasjonen.

 

4 dager før var jeg på ultralyd, jeg var da 12 uker og 1 dag. Gynekologen ville snu vekk skjermen, men jeg ville se min lille engel, jeg ville egentlig spør om å få bildet så jeg og hadde noe å se på glede meg over men klarte ikke å spør: Følte at siden jeg skulle ta abort fortjente jeg ikke å få et bildet selv om jeg ville. Jeg angrer på at jeg aldri fikk det bildet av deg, men jeg vil aldri glemme de 15 sekundene jeg så deg, rundt hode med nestetipp og armer og ben. Hjerte ditt slo trykt i mammas mage. Hadde mamma bare klart spørre om bildet hadde du kanskje vært 16 uker nå. Det virker veldig domt å se på bildet som vendepunktet, men jeg var allerede glad i deg men hadde blokkert deg ut fordi jeg var redd. Redd for mye, redd for ingenting viktig egentlig.

 

Så kom dagen på sykehuset hvor jeg egentlig skulle ta pillen hjemme på morgenen men turte ikke i tilfelle jeg skulle ombestmme meg på vei dit. Når jeg kom på sykehuset å sykepleier begynte å ta blodprøver, stikke drypp og få meg til å signere bort livet ditt. i 2 timer satt jeg sammen med pappa helt stille å overbeviste meg i om og om igjen om at dette var riktig. De trillet meg ned på operasjonssalen og jeg tenkte at jeg fortsatt kunne ombestemme meg, men jeg klarte det ikke som at jeg ikke klarte å spør om bildet, det ville blitt for domt å valget var tatt.

 

Våknet opp etter narkosen og hadde lyst til å grine, men klarte ikke. Jeg ville bare komme meg hjem, men måtte jo være på sykehuset i 6 timer etterpå. Satt alene på et rom. Når jeg kom hjem hylgren jeg under dyna til jeg sovnet. Voknet dagen etter å hadde sluttet å blø, allerede...Ikke hadde jeg noen smerter heller.. Jeg følte vel ingenting men plutselig var overskuddet tilbake og jeg overbeviste meg selv om at det var best slik.

 

Hadde fri fra jobb i to dager, jobbet som vikar i barnehage og en eller anen plass hadde jeg lest at vikarer ikke hadde krav til permisjon(det har de har vet jge nå..). Onsdag tok jeg abort og fredag fikk jeg tilbud om fast stilling fordi ei som er like ung som meg, har akkurat kjøpt seg leilighet som meg har et ganske "likt liv" er Gravid å komme til å gå sykemeldt. Det værste er at hun har samme termin som jeg ville ha hatt. Hver gang folk stiller henne spørsmål om hvordan det går eller noe så enkelt som en Gratulerer de få dagene hun er på jobb kjenner jeg hjertet mitt falle.

 

Den første uka etter aborten gikk bra, men etterhvert begynte jeg å tenke mer å mer på det. Tenke mye på "hva om" sjekke "Gravid uke for uke" som om at jeg fortsatt hadde vært gravid hadde lille engelen vært 16 uker idag... Tenke enda mer på at jeg aldri får se smilet, hver gang jeg ser inn i øynene til samboeren min tenker jeg mine eller dine øyne? det bli faktisk bare tyngre å tyngre å bære på dette så jeg skriver historien min her og håper noen vil orke å lese alt. Skulle så gjerne ønske at jeg visste hvor strekt jeg følte før det var forsent. Jeg har alltid følt meg hel, men aldri følt meg så ensom som nå som om at jeg alltid kommer til å mangle den biten av livet mitt jeg valgte bort. Håper at dette blir bedre med tiden, har allerede nå lyst til å bli gravid igjen min vil vente til jeg ikke tenker SÅ mye på den forrige graviditeten så den nye lille blir en erstatning på det jeg har gått glipp av....

[Anonym bruker]

Så gripende historie. En stor klem fra meg.

 

Har kun vært borti en sa og ble gravid ca. 2 mnd etter det. I ettertid så har jeg tenkt mye på det at hadde jeg ikke hatt den spontanaborten så hadde jeg ikke fått den vakre datteren min som jeg har i dag. Om dere begge ønsker det så er det jo ikke noe imot å starte på nytt. Kanskje blir det lettere å bære dette, når du går gravid igjen. Da kan du følge med utviklingen til barnet du bærer på.

 

Men det er jo helt klart at du må tenkte på hvordan du kommer til å takle det psykisk å bli gravid på nytt. Det er det bare du som vet (vanskelig å vite for deg med). Jeg var også tappet for energi i de ni månedene jeg gikk gravid. Hadde ikke jern i kroppen + kvalme og halsbrann, men alt ble bort når jenta mi ble født.

 

Ønsker deg lykke til.

[Gjest]

Kjære deg,

 

Jeg ble rørt til tårer da jeg leste innlegget ditt. Jeg vet ikke om jeg har noen trøstende ord å komme med for det er mulig jeg kommer til å ende opp i samme situsjon som deg.

 

Kort om min historie:

Jeg er 28 år og har alltid ønsket meg barn men tiden har aldri vært den rette. Flesteparten av mine venner har ett eller to barn og "maser" på at jeg må bli den neste. Mange ganger har jeg stått fremfor speilet og "dyttet" ut den tynne magen min for å se gravid ut og jeg har vært innom mange gravid og babysider på nettet...

 

For 14 dager siden fant jeg ut at jer er gravid med mitt første barn. Jeg har ikke mange symptomer på graviditet, litt stikkninger og besjeden kvalme men ellers i fin form. Føler ingenting er inni der trass i flere positive tester for å overbevise meg selv. Graviditeten var ikke planlagt og den økonomiske situasjonen jeg befinner meg i er aldeles ikke tilstrekkelig til å kunne ta vare på eller gi det barnet den oppvekst det fortjener. Det er nettopp derfor jeg nå står over dette vanskelige valget.

 

Dette var vel ikke akkurat noen oppmuntrende innlegg for deg, men jeg kjenner meg selv i mye av det du skriver om og ville bare si at du ikke er alene om det du har opplevt tidligere mht det å ønske seg barn og nå nettopp har tatt det valget du har gjort. Jeg vet ikke hva mitt valg vil komme til å bli. Har min første ultralyd tirsdag og jeg håper det kan bli vendepunktet mitt for å velge å beholde barnet. Men hva med økonomien vi ikke har??? Om du er interessert å lese innlegget mitt "økonomiske problemer = abort???" vil du kansje få et dypere innblikk i min situasjon.

 

Om det hørest veldig fjernt ut for deg nå så vil tiden lege sår med tider og stunder. Arret kommer nok til å være der men det blir lysere tider for deg. Du gjorde nok det rette for deg i din nåværende situsjon og det er det som er viktig. Du kan ikke tenke hva, hvis eller om.... Det er slik jeg prøver å tenke.

 

Lykke til neste gang dere bestemmer dere for å bli gravide

[Anonym bruker]

Er det mulig å gjøre noe så inn i hampen idiotisk som å ta abort når dere har prøvd å bli gravide?

Rister på hodet av idiotiske kvinnfolk.

[Anonym bruker]

Så var vel livsituasjonen vår forandret veldig fra vi begynte å prøve til vi faktsik ble gravide. Er faktsik redd for at jeg aldri kan bli gravid igjen allerede å angrer på avgjørelsen...

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Slapp heeelt av, du blir gravid igjen om det er det du ønsker! Har selv vært i dine sko, og jeg har blitt gravid igjen:) Det er så mye flåsete prat om at man kan bli steril, men det er under 1% som blir det. Sjansene er mikroskopiske..

Jeg er sikker på at når dere prøver å bli gravide igjen, så blir dere det! Du må ikke svartmale det. Du har allerede vært gravid en gang, og det betyr jo at du er fruktbar.. Ønsker deg mye lykke til!!

[Anonym bruker]

hei du innlegger. jeg vil bare si at jeg har tatt abort to ganger som ganske ung. første gangen angret jeg ikke i det hele tatt, men ble likevel tom i hjertet etterpå. andre gang angret jeg som en mann. jeg ble gravid kort tid etterpå igjen, fordi jeg ikke kunne leve med sorgen. jge ble alenemor, men det har vært verdt det likevel. vi jenter er noen rare hormonelle vesner, lysten etter barn bor i oss, den overskygger noen ganger alle rasjonelle tanker. jeg er gravid igjen nå, og er godt voksen. men jeg har panikk. har vært på forundersøkelsen for abort, bare får å ha en siste utvei. du er sikkert mye ynggre enn meg, men ville bare si deg at selv som over 30-åring, men mann og hus og barn fra før, og veldig god jobb, så går det an å få panikk. frykten for min del kommer nok av at jeg ble alenemor sist, og det var veldig veldig tøft, uten jobb og alt det der. plutselig har jeg tenkt på hvor godt jeg har det nå som jeg har stort barn og jeg bare nyyyter livet med mannen min, reiser og koser oss, sover lenge og er ganske bekymringsløse. barn er jo bare bekymringer, tenker jeg plutselig. så kommer angsten. men jeg tror jeg skal holde ut. hadde du fått sett bildet, så hadde du sikkert ikke gjort det. tenk så lite som skal til. men vet du, at du ikke så bildet, det er en mening med det. jeg tror alt har en mening. du kan bli gravid mange ganger igjen. se på meg. en dag blir det din tur og alt vil føles rett. stor klem

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, er godt å få høre andre sette litt ord på saken får ting mer i perspektiv. Tror det er ganske oppskrytt dette med å ikke få barn etter å ha gjennomfør abort, men alikavel har jeg gått sikkert i et og et halvt år uten å bli gravid (men når jeg ser på andre faktorer som stress fordi det har jeg vært, jobbet full tidsjobb + 50% kveld + studier på nett) har jeg jo ikke hatt tid til å slappe av før den mnd jeg ikke hadde jobb, skole eller noe å gjøre på da klaffet det plutselig. Så stress kan jo være grunnen til at vi opplevde "vanskeligheter" men jeg har det hele tiden i bakhodet hva om jeg ikke blir igjen, tenk om dette var min ene sjanse å så valgte jeg abort? er det rart jeg angrer, enda jeg overbeviser meg hver gang jeg begynner å tenke på aborten at det var det rikitge valget, tenker jeg fortsatt mye mer hva om, hva om og det er ikke og det gjør ikke noe bedre igjen

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Har så lyst å gi deg en stor klem! Nå har jeg aldri vært i din situasjon, men jeg har mistet gjennom en dødfødsel, en SA og en MA. Dødfødselen var det verste, fordi i utgangspunktet var ikke barnet ønsket eller planlagt. Og så døde den i uke 30 og jeg følte at det var min feil, at det var en straff fordi jeg ikke hadde ønsket barnet helt fra begynnelsen. Jeg ble jo glad etterhvert, men det tok tid. Sjokket var stort og klarte ikke å glede meg før etter uke 22 eller 23 - og da hadde jeg ikke så mye tid igjen med min lille. Jeg angrer sånn at jeg følte som jeg gjorde, men det er mange kvinner som får sjokk når de finner ut at de er gravide og ønsker å avbryte svangerskapet.

 

Historien for SA'en og MA'en var det samme - unønsket og unplanlagt. Klarte å begynne å glede meg, men igjen, ble babyen borte. Uff, sååå dårlig samvittighet jeg fikk! Ville jeg aldri lære meg å være glad for at jeg kunne bli gravid og få barn?

 

Kanskje du kunne lage en liten eske med minner? Dikt, kjøpe en liten engel eller noe sånt... En måte å tenke på babyen din som ikke er så vondt kanskje? Jeg vet ikke, men bare et forslag.

 

Vet ikke om jeg hjelper deg eller ikke, men ønsker at du skal vite at du ikke er alene. Der ute i den store verden er det andre som bryr seg at du har det vondt og ønsker deg alt godt i framtiden.

 

Stor klem!

[Anonym bruker]

Svar til deg over ..

 

Siden jeg aldri fikk mannet meg opp til å spørre om ultralyd bildet gikk jeg og kjøpte et par baby sokker senere den dagen( 4 dager før aborten) hvor det står my little angel på. Før aborten vill jeg vel at sokkene skulle være den kommende babyens om jeg bestemte meg for beholde barnet. Men det ble jo abort fordi jeg var i sjokk/redd og fornektelse. Men etter aborten hadde jeg fortsatt sokkene liggende og begynte å ta de fram hver gang jeg ble litt nefor fordi de gav meg en slags liten trøst. Noen ganger gjør de meg enda mer trist, men føler jeg må få lov til å ta meg fem minutter å være utrolig trist for å kunne fortsette å være meg selv resten av dagen. Det paret med sokker betyr så mye for meg for jeg har ligget å holdt de hånden min med utrolige mange tanker og tårer har strømmet gjennom meg.

 

Forstår hvordan du "skylder" på deg selv i med at du ikke ønsket det første barnet, noen ganger virker verden som så mye mer en hva vi ser at det kanskje sitter ne gud eller noen å styrer rett og galt som karma. Jeg er ikke noe religiøs, men har tatt meg selv i å tenke at jeg kanskje kommer til å bli "straffet" å aldri oppleve å få barn, no som jeg bekymret meg for før svangerskapet nesten aksepterte det som en reliatet har tanker om at kanksje dette var min ene sjanse. Er fornuftig å vet hva statistikk og tall sier om at det ikke kommer til å skje og om det skjer er det jo en medisinsk forklaring på det. Men tanken om det finnes mer bak karma har slått meg.