Kulturforskjeller i USA og Europa

[Lillejonas Mekkemikkel]

Jeg har tenkt til å skrive en oppgave om de sentrale kulturforskjellene i USA og Europa og hvilke faktorer som har vært viktige i utviklingen. Da med hovedvekt på menneskesyn og hvilke implikasjoner det får på forskjellige områder i samfunnet.

 

I og med at man har litt forskjellige mennesker fra både USA og andre land i Europa, kunne det være interessant å høre hva dere mener er sentrale forskjeller. Northernlights, Süsse og andre. Eller noen som rett og slett bare har stålpeiling eller bare mener de har det ;-)

 

Alt mottas med takk.

[Lillejonas Mekkemikkel]

Jeg kunne utmerket godt også nevnt antropologen, Lilja, seff :-)

[Gjest]

Tja. Hvis du leser denne! Klipper og limer litt, blander med egne notater så klarer du sikkert oppgave bra Lillejonas.

 

Moderne identitetspolitikk springer fra et hull i den politiske teorien som danner grunnlaget for det liberale demokratiet. Dette hullet består av liberalismens manglende drøfting av rollen og betydningen av grupper. Grenen av moderne politisk teori som representeres av Machiavelli, og senere av Hobbes, Locke, Rousseau og de amerikanske ”grunnlovsfedrene,” forstår ’politisk frihet’ som et begrep der staten settes opp mot individet – ikke grupper. Hobbes og Locke, for eksempel, argumenterer med at mennesket som individ besitter en naturrett - rettigheter som bare kan sikres gjennom en sosial kontrakt som forhindrer at ett individs streben etter å oppfylle sin egeninteresse skader andre.

 

Moderne liberalisme oppstod i stor grad som en reaksjon på de religiøse krigene som herjet i Europa etter reformasjonen. Liberalismen innførte prinsippet om religiøs toleranse – ideen om at religiøse mål ikke skulle forfølges i det offentlige rom på en måte som begrenset den religiøse friheten til andre sekter eller kirker (som vi vil se nedenfor, ble det i mange europeiske demokratier aldri gjennomført noe fullstendig skille mellom stat og kirke). Selv om den moderne liberalismen klart etablerte prinsippet om at statsmakt aldri skulle brukes for å påtvinge et individ religiøse ideer, besvarte ikke liberalismen spørsmålet om hvorvidt individets frihet kunne stå i opposisjon til menneskers rett til å utøve en bestemt religiøs tradisjon. De amerikanske grunnlovsfedrene så ikke på kulturelle, religiøse og etniske gruppers frihet til å beskytte sin kollektive identitet som viktig, kanskje fordi nybyggere (som gruppe) var relativt homogene. John Jay beskriver dem slik i det andre ”Federalist Paper”: ”Et folk nedstammet fra de samme forfedrene, som taler samme språk, tilber den samme religionen, og holder fast ved de samme prinsippene.”

 

I den vestlige verden startet identitetspolitikken for fullt med reformasjonen. Martin Luther argumenterte med at frelse bare kunne oppnås gjennom en tilstand av indre tro, og angrep den katolske kirkes fokus på gjerninger – det vil si en ekstern konformitet til et sosialt regelsett. Reformasjonen definerte dermed ekte religiøsitet som et individs subjektive tilstand, og skilte indre identitet fra ytre praksis.

 

Det er god hjelp å finne i det den kanadiske filosofen Charles Taylor har skrevet om den påfølgende historiske utviklingen innen identitetspolitikk. Rousseau argumenterer i sin ”Andre diskurs” og i ”Promenadene” for at det er en stor forskjell mellom vårt ytre jeg, beskrevet som summen av sosiale skikker og vaner, og vår sanne indre natur. Lykke ligger i å gjenoppdage vår indre autentisitet. Denne ideen ble videreutviklet av Johan Gottfried von Herder, som mente at indre autentisitet ikke bare fantes i individet men også i folkeslag, det vil si i oppdagelsen av det vi i dag kaller folkekultur. Taylor skriver: ”Dette er det mektige idealet vi har arvet. Det tilskriver en moralsk viktighet ved en slags kontrakt med meg selv, med min indre natur, og som er i fare for å bli tapt […] gjennom press til sosial konformitet.”

 

Dette brytningspunktet mellom ens ytre og indre jeg stammer ikke bare fra ideenes rike, men også fra de rådende sosiale realitetene i moderne markedsdrevne demokratier.Etter den amerikanske og den franske revolusjonen ble de tradisjonelle barrierene for sosial mobilitet fjernet, og man gikk over til et ideal der det var evner og talent som avgjorde. Ens sosiale status ble nå bestemt av ens talent, innsats og virke fremfor hva slags stand en var født inn i. Ens livshistorie ble nå en søken etter å fullføre en indre plan, heller enn å tilpasse seg forventningene til ens foreldre, slekt, landsby eller prest.

 

Taylor poengterer at moderne identitet er iboende politisk siden den krever anerkjennelse. Ideen om at moderne politikk er basert på et prinsipp om allmenn anerkjennelse stammer fra Hegel. Men i økende grad ser det ut til at allmenn anerkjennelse basert på en felles individuell medmenneskelighet ikke er nok. Især gjelder dette grupper som har blitt diskriminert. Derfor er et sentralt punkt i moderne identitetspolitikk krav om anerkjennelse av gruppeidentiteter - det vil si offentlig bekreftelse av like rettigheter for grupper som tidligere har vært marginaliserte (alt fra befolkningen i Quebec til afroamerikanere til kvinner til innfødte folkeslag til homofile).

 

At Charles Taylor er kanadier er ingen tilfeldighet ettersom moderne flerkulturalisme og identitetspolitikk på mange måter ble unnfanget i Canada med de fransktalende områdenes krav om anerkjennelse av sine rettigheter. Lov 101 fra 1977 bryter nemlig det liberale prinsippet om like rettigheter for individer ved å gi fransktalende lingvistiske rettigheter som de engelsktalende ikke har. Quebec ble anerkjent som et ”særskilt samfunn” i 1995 og som en ”nasjon” i 2006.

 

Flerkulturalisme – ikke bare tolket som toleranse for kulturelt mangfold, men som krav til lovmessig/juridisk anerkjennelse av grupperettigheter (være seg basert på rase, religion eller kultur) – er nå etablert i praktisk talt alle moderne liberale demokratier. Amerikansk politikk har i løpet av den siste generasjonen blitt dominert av kontroverser knyttet til kvotering av afroamerikanere, tospråklighet og homofilt ekteskap, drevet av grupper som tidligere har vært marginaliserte. De krever anerkjennelse ikke bare for sine rettigheter som individer, men som medlemmer av spesifikke grupper. Og USAs lockeanske tradisjon rundt individets rettigheter har gjort alle forsøk på å stadfeste kollektive rettigheter uhyre kontroversielle – mer enn det har vært i Europa.

 

Den radikale islamistiske ideologien som har motivert til terrorhandlinger det siste tiåret må i stor grad sees på som en manifestasjon av moderne identitetspolitikk, ikke tradisjonell muslimsk kultur. Som sådan kjenner vi fenomenet igjen fra tidligere politiske bevegelser. At det skjer i vår tid gjør det ikke mindre farlig, men det bidrar til å tydeliggjøre problemet, og til å finne mulige løsninger.

 

Det sterkeste argumentet for at dagens radikale islamisme er en form for identitetspolitikk finner vi hos den franske akademikeren Oliver Roy i hans bok fra 2004, ”Globalised Islam.” I følge Roy er ikke den radikale islamismens røtter kulturelle – det vil si, det er ikke et biprodukt av noe iboende i islam eller av den kulturen religionen har skapt. Han argumenterer i stedet for at radikal islamisme har sprunget frem som følge av ”deterritorialiseringen” av islam fordi dette åpner – på vidt gap - spørsmålet om muslimsk identitet.

 

Dette spørsmålet dukker overhodet ikke opp i tradisjonelle muslimske samfunn, slik det heller ikke gjorde i tradisjonelle kristne samfunn. I et tradisjonelt muslimsk samfunn blir en persons identitet bestemt av personens foreldre og sosiale omgivelser. Alt fra ens stamme og slekt, den lokale imamen, og statens politiske struktur forankrer ens identitet i en spesifikk gren av islam. Dette er ikke et valg.. På samme måte som i jødedommen er religion og lovgivning knyttet sammen i islam, slik at religiøs tro består i å følge et knippe eksternt avgjorte sosiale regler. Disse reglene er sterkt lokalisert i samsvar med tradisjoner, skikker, helgener og sedvaner ved et bestemt sted. Tradisjonell religiøsitet er ikke universell, til tross for at islams doktriner er det.

 

I følge Roy blir identitet problematisk når muslimer forlater tradisjonelle muslimske samfunn, for eksempel ved å flytte til Vest-Europa. Ens identitet som muslim støttes ikke lenger av det ytre samfunn - faktisk er det et sterkt press til å rette seg etter vestens rådende kulturelle normer. Autentisitetsspørsmålet oppstår på en måte som det aldri ville gjort i det tradisjonelle muslimske samfunnet, siden det nå er et sprik mellom ens indre identitet som muslim og ens oppførsel i forhold til samfunnet rundt. Dette forklarer hvorfor imamer på muslimske nettsider får så mange spørsmål om hva som er haram (forbudt) og halal (tillatt). I Saudi-Arabia derimot vil ikke spørsmålet om hvorvidt det er haram å for eksempel håndhilse på en kvinnelig professor oppstå fordi det knapt finnes en slik sosial kategori.

 

Radikal islamisme og jihadisme oppstår som svar på identitetssøken. Disse ideologiene kan gi svar på spørsmålet som stilles av unge muslimer i Nederland eller Frankrike: ”Hvem er jeg?” Svaret: ”Du er et medlem av en global umma som defineres av at dere følger en universell islamsk doktrine som har blitt ribbet for alle lokale skikker, helgener, tradisjoner,” og lignende. På denne måten blir muslimsk identitet mer et spørsmål om indre tro enn å følge ytre sosiale praksiser. Roy poengterer at dette kan sees på som den muslimske troens ”protestantifisering”, der frelsen ligger på et subjektivt plan - i kontrast til ens ytre oppførsel. Slik kunne Mohammed Atta og flere av de andre som stod bak terrorangrepene 11. september angivelig drikke alkohol og besøke en strippeklubb i dagene før angrepene.

 

Å forstå radikal islamisme som en form for identitetspolitikk kan også forklare hvorfor andre- og tredjegenerasjons europeiske muslimer orienterer seg mot en slik islamisme.. Førstegenerasjons innvandrere har vanligvis ikke brutt psykologisk med kulturen fra gamlelandet og tar med seg tradisjonene til sitt nye hjemland. Barna deres, derimot, ser ofte på foreldrenes religiøsitet med forakt, samtidlig som de enda ikke er integrert i kulturen i sitt nye land. Fanget mellom to kulturer de ikke kan identifisere seg med, finner mange den universelle ideologien til moderne jihadisme appellerende.

 

Oliver Roy overdriver når han ser på radikal islamisme som et i hovedsak europeisk fenomen; Mange kilder til radikal ideologi kommer ut av Midtøsten. Både Saudi-Arabia, Pakistan, Iran og Afghanistan har eksportert radikal islamistisk ideologi, og Irak kan komme til å gjøre det i fremtiden. Men til og med i muslimske land er Roys analyse gyldig fordi det er import av modernisme til disse samfunnene som fører til identitetskrise og radikalisering. Globalisering, drevet av teknologi og en mer åpen økonomi, har begynt å viske ut grensene mellom den industrielle verden og tradisjonelle muslimske samfunn. Det er ingen tilfeldighet at så mange av gjerningsmennene bak de senere års terrorhandlinger og planer, enten var europeiske muslimer (radikalisert i Europa), eller kom fra privilegerte sektorer i muslimske samfunn der vestlig kontakt var mulig. Mohammed Atta og de andre som planla 11. september, faller inn i denne kategorien. Det samme gjør Mohammed Bouyeri (som drepte den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh), gjerningsmennene bak bombeangrepene i Madrid 11. mars og London 7. juli, så vel som de britiske muslimene som er anklaget for å planlegge å sprenge et fly i fjor sommer. Det bør også bemerkes at al-Qaidalederne Osama bin Laden og Ayman al-Zawahiri begge er velutdannede menn med mye kunnskap om og tilgang til den moderne verden.

 

Hvis dagens radikale islamisme forstås som et produkt av identitetspolitikk og dermed er et moderne fenomen, følger to implikasjoner. For det første, at vi har sett dette problemet før hos ekstremistiske bevegelser i det 20. århundret - blant ungdommene som ble anarkister, bolsjeviker, fascister eller medlemmer av Baader-Meinhofgjengen. Som Fitz Stern, Ernest Gellner og andre har vist, har moderniseringen og overgangen fra Gemeinschaft til Gesellschaft ført til en intens fremmedgjøringsprosess som har blitt opplevd negativt av utallige individer i forskjellige samfunn. Nå er det de unge muslimenes tur til å gjennomgå det samme. Hvorvidt det er noe spesielt ved den muslimske troen som oppfordrer til denne radikaliseringen er et åpent spørsmål. Etter 11. september har det sprunget frem en liten industri som prøver å bevise at vold, og til og med selvmordsbombing, har dype røtter i koranen og historien. Likevel er det viktig å huske at gjennom mange perioder i historien har muslimske samfunn vært mer tolerante enn kristne samfunn. Den jødiske filosofen Maimonides ble født i det muslimske Cordoba, som var et flerkulturelt senter for læring og kultur; og Bagdad huset i mange generasjoner en av verdens største jødiske befolkninger. Det er like meningsløst å se på dagens radikale islamisme som en uunngåelig utvekst fra islam som det er å se på fascisme som et naturlig endepunkt for århundrer med europeisk kristendom.

 

For det andre vil ikke problemet med jihadisk terrorisme løses ved å bringe modernisering og demokrati til Midtøsten. Bush-administrasjonens tro på at terrorisme drives av demokratiunderskudd, overser det faktum at så mange terrorister ble radikalisert i europeiske demokratier. Modernisering og demokrati er gode verdier i seg selv, men i den muslimske verden vil de på kort sikt trolig øke, heller enn redusere terrorproblemet.

 

Moderne liberale samfunn i Europa og Nord-Amerika har ofte svake identiteter: mange hyller sin egen pluralisme og flerkulturalisme, og argumenterer for at deres identitet er å ikke ha noen identitet. Men faktum er at nasjonal identitet eksisterer i alle dagens liberale samfunn. Denne identitetens natur er noe annerledes i Nord-Amerika enn den er i Europa, og dette hjelper oss å forklare hvorfor integreringen av muslimer er så vanskelig i land som Nederland, Frankrike og Tyskland.

 

I følge avdøde Seymour Martin Lipset, har amerikansk identitet alltid vært politisk av natur, og kraftig påvirket av at USA ble skapt av en revolusjon mot statsmakten. Det amerikanske credo er basert på fem grunnverdier: likhet (forstått som likt utgangspunkt heller enn likt utbytte), frihet (fra innblanding fra staten), individualisme (at et individ skal kunne bestemme sin egen sosiale posisjon), populisme og laissez-faire. Fordi dette var kvaliteter som var både politiske og borgerlige, var de i teorien tilgjengelige for alle amerikanere (etter at slaveriet opphørte), og har vist seg å være usedvanlig standhaftige gjennom republikkens historie. Robert Bellah sa en gang at USA har en ”borgerreligion”, men at det er kirke som er åpen for nykommere.

 

I tillegg til disse aspektene ved den politiske kulturen har amerikansk identitet dype røtter i klare etniske tradisjoner, spesielt i hva Samuel Huntington kaller den dominante ”angloprotestantiske” kulturen. Lipset var enig i at amerikansk kultur i stor grad ble formet av de britiske nybyggernes tradisjoner som de tok med seg fra de forskjellige protestantiske sektene de tilhørte. Både den berømte protestantiske arbeidsmoralen, amerikanernes tilbøyelighet til frivillig assosiasjon og amerikansk politikks moralisme, er biprodukter av denne angloprotestantistiske arven.

 

Men selv om viktige aspekter ved amerikansk kultur har dype røtter i europeiske kulturtradisjoner, hadde de ved begynnelsen av det 21. århundret blitt skilt fra sine etniske opphav og ble nå praktisert av en mengde nye amerikanere. Amerikanere arbeider hardere enn europeere, og har en tendens til å tro at verdighet ligger i moralsk forsonende arbeid heller enn i velferdsstatens solidaritet.

 

Det er selvfølgelig mange sider ved dagens amerikanske kultur som ikke er fullt så hyggelige. Noen immigranter har adoptert noen særskilt amerikanske trekk: en kultur drevet av forbruk og kravmentalitet (culture of entitlement), Hollywoods fokusering på sex og vold, og en gjengkultur blant underklassen som USA har eksportert til Sentral-Amerika. Lipset mente at amerikanernes fokus på å være enestående var et tveegget sverd; at den samme individualismen som gjør amerikanerne så foretaksomme også førter til at de bryter loven i større grad enn europeere.

 

Etter den annen verdenskrig ble det satset stort for å skape en ”postnasjonal” europeisk identitet. Men til tross for fremgang mot dette målet (gjennom fremveksten av et sterkt EU), kommer europeisk identitet fremdeles fra hodet fremfor hjertet. Selv om det finnes en liten gruppe mobile, kosmopolitiske europeere er det få som ser på seg selv som generisk europeiske, eller fylles med stolthet nården europeiske nasjonalsangen spilles. Da den europeiske grunnloven ble nedstemt i folkeavstemminger i både Nederland og Frankrike i 2005, fortalte vanlige borgere nok en gang elitene at de ikke var klare til å gi slipp på nasjonalstaten og suverenitet.

 

Mange europeere har et ambivalent forhold til nasjonal identitet. De formgivende hendelsene for dagens politiske bevissthet i Europa er de to verdenskrigene, som europeerne ofte gir nasjonalisme skylden for. Men Europas gamle nasjonalidentiteter henger fortsatt igjen. Folk har fortsatt en klar ide om hva det vil si å være britisk eller fransk eller nederlandsk eller italiensk, selv om det ikke alltid er politisk korrekt å uttale seg for sterkt om dette. I tillegg er europeisk nasjonalidentitet mer basert på etnisitet sammenlignet med amerikanske land. Europeiske land deler USAs commitment om formell ”statsborgerskapslikhet” for alle borgere, men i Europa er det vanskeligere å omgjøre denne formelle likheten til en følelse av ”statsborgerlikeverd” nettopp fordi nasjonal identitet fortsatt er sterkt knyttet til etnisk tilhørighet.

 

Nederlenderne, for eksempel, er kjent for sin pluralisme og toleranse, men privat er de likevel ganske sosialkonservative. Nederlandhar vært flerkulturelt uten å være assimilerende, noe som passer bra for et samfunn med så mange religiøse grupperinger delt inn i separate protestantiske, katolske og sosialistiske ”pillarer”. På samme måte ser de fleste andre europeiske land på flerkulturalisme som et rammeverk for hvordan forskjellige kulturer kan leve sammen, i stedet for en mekanisme for å integrere nykommere inn i den dominante kulturen (det Amartya Sen kaller ”flermonokulturalisme”). Mange europeere er skeptiske til hvorvidt muslimske immigranter ønsker å integreres, og muslimer som faktisk vil integreres får ikke alltid en hjertelig velkomst selv om de har lært seg både språket og tilegnet seg kulturkunnskap om vertssamfunnet.

 

Det er viktig å ikke overdrive forskjellene mellom USA og Europa i dette henseende. Europeere mener, til dels med rette, at de står overfor større problemer enn USA i integreringspolitikken fordi majoriteten av Europas immigranter er muslimer. Europas muslimske innvandrere kommer vanligvis fra ganske tradisjonelle samfunn, mens flertallet av innvandrere til USA kommer fra Sør-Amerika og derfor deler den dominante kulturens kristne arv (tallene teller også: i USA er det 2-3 millioner muslimer blant en befolkning på nesten 300 millioner – hvis proporsjonene hadde vært de samme som i Frankrike, ville det vært over 20 millioner muslimer i USA).

 

Uansett hva de nøyaktige årsakene er, har Europas mislykkede integreringspolitikk blitt en tidsinnsilt bombe som allerede bidrar til terrorisme. Dette vil provosere frem harde tilbakeslag fra populistiske grupperinger, og kan til og med komme til å true europeisk demokrati. For å løse dette problemet må man angripe gjennom to tilnærmingsmåter, og det vil involvere adferdsendring hos både immigranter og deres etterkommere, så vel som hos medlemmer av samfunnets dominante kultur.

 

Den første tilnærmingsmåten handler om å innse at den gamle flerkulturelle modellen ikke har vært en stor suksess i land som Nederland og Storbritannia, og at den må erstattes med en mer energisk innsats for å integrere ikke-vestlige befolkninger i en felles liberal kultur. Den gamle flerkulturelle modellen er basert på anerkjennelse av grupperettigheter. Ut fra en malplassert respekt for kulturforskjeller, og i noen tilfeller skyldfølelse fra kolonitiden, ble for mye autoritet avgitt til kultursamfunn når det gjaldt definisjon av adferdsregler for samfunnets medlemmer. Liberalismen kan til syvende og sist ikke basere seg på grupperettigheter fordi alle grupper ikke stadfester liberale verdier. Dagens liberale demokrati(arvtageren etter europeisk opplysningstid), kan ikke være kulturelt nøytral fordi liberale samfunn har sine egne verdier i forhold til likeverd og individets verdighet. Kulturer som ikke aksepterer disse premissene fortjener ikke lik beskyttelse i et liberalt demokrati. Medlemmer av innvandrersamfunn og deres barn fortjener å bli behandlet likt som individer, ikke som medlemmer av kultursamfunn. Det finnes ingen grunn til at en muslimsk jente skal behandles forskjellig fra en kristen jente eller en jødisk jente, uansett hva hennes slektninger mener.

 

Flerkulturalismen slik den opprinnelig ble oppfattet i Canada, USA og Europa var på sett og vis et ”spill ved historiens ende”. Det vil si, kulturelt mangfold ble sett på som et slags ornament til den liberale pluralismen som ville forsyne et samfunn - sett på som lammende konformt og homogent - med etnisk mat, fargerike klær og spor av ulike historiske tradisjoner.. Kulturelt mangfold var noe man skulle praktisere i den private sfære, der det ikke ville føre til noen alvorlige brudd på individets rettigheter, eller på annet vis utfordre den egentlige liberale sosiale orden. Der hvor det faktisk trengte inn i det offentlige rom, for eksempel språkpolitikk i Quebec, så det dominante samfunnet på dette avviket fra liberale prinsipper som et irritasjonsmoment mer enn en fundamental trussel mot det liberale samfunnet.

 

I motsetning til dette har noen av dagens muslimske samfunn begynt å presentere krav om grupperettigheter som rett og slett ikke kan forenes med det liberale prinsippet om likhet mellom individer. Blant disse kravene finner vi spesielle unntak fra familielover som gjelder for alle andre, retten til å utestenge ikke-muslimer fra visse offentlige begivenheter, eller retten til å oppheve ytringsfriheten for å straffe en religiøs forbrytelse eller forseelse (som i tilfellet med Muhammedtegningene). I enkelte ekstreme tilfeller har muslimske samfunn ytret ambisjoner om å utfordre den politiske ordens sekulære natur som helhet. Disse formene for grupperettigheter krenker helt klart rettighetene til andre individer i samfunnet, og skyver kulturelt selvstyre langt forbi den private sfæren.

 

Å be muslimer om å gi slipp på grupperettigheter er mye vanskeligere i Europa enn i USA, fordi mange europeiske land har et byråkratisk system som fortsatt respekterer kollektive rettigheter og ikke har klart å skape et klart skille mellom kirke og stat. Når mange kristne og jødiske skoler i flere europeiske land får statstøtte er det vanskelig å argumenter prinsipielt imot statstøtte til muslimsk religionsutdannelse. I Tyskland samler staten inn skatt på vegne av den protestantiske og katolske kirken og distribuerer midlene til kirkerelaterte skoler (en arv etter Bismarcks Kulturkampf mot den katolske kriken). Til og med Frankrike, med sine sterke republikanske tradisjoner, har vært inkonsekvente når det gjelder denne saken. Etter den franske revolusjonens felttog mot presteskapet, gjenopprettet Napoleon religionens rolle i skolesystemet, og innførte en byråkratisk ordning for å styre forholdet mellom kirke og stat. Den franske statens forhold til sin jødiske befolkning, for eksempel, styres av Ministre des Cultes gjennom Consistoire Israélite, som Nicolas Sarkozy nylig brukte som modell for å prøve å skape et autoritativt organ som kan tale for (og kontrollere) det franske muslimske samfunnet. Selv loven fra 1905 som helliggjorde skillet mellom kirke og stat hadde sine unntak, som i Alsace hvor myndighetene fortsatt gir støtte til kirkerelaterte skoler.

 

Disse enkelttilfellene hvor europeiske myndigheter fortsatt anerkjenner kollektive rettigheter var ikke så kontroversielle før store muslimske samfunn ankom. De fleste europeiske samfunn var blitt fullstendig sekulære, så disse restene virket ganske harmløse. Men de etablerte viktig presedens for de muslimske samfunnene, og har vist seg å være hindre i opprettholdelsen av en mur som skiller kirke og stat. Hvis Europa skal kunne opprette et liberalt pluralistisk prinsipp basert på individer heller enn grupper, må de ta et oppgjør med disse nedarvede institusjonene som opprettholder gråsonen mellom kirke og stat.

 

Den andre tilnærmingsmåten som må til for å løse problemet med integrering av muslimer omfatter forventningene og adferden til majoritetsamfunnene i Europa. Nasjonal identitet blir fortsatt forstått som og opplevd på måter som gjør det til en barriere for nykommere som ikke deler de innfødtes etniske og religiøse bakgrunn. Nasjonal identitet har alltid vært sosialt konstruert: det dreier seg om historie, symboler, helter og de historiene man i et samfunn forteller om seg selv. Denne følelsen av tilhørighet til et sted og en historie burde ikke viskes ut, men bør gjøres så åpen som mulig for nye borgere. I noen land, særskilt Tyskland, har det 20. århundrets historie gjort det vanskelig å diskutere nasjonal identitet, men dette er en dialog som må gjenåpnes sett i lys av Europas nye mangfold. For hvis eksisterende borgere ikke verdsetter sitt statsborgerskap, kan man knapt forvente at nykommere skal sette pris på det heller.

 

Denne dialogen er i ferd med å gjenåpnes. For noen få år siden la CDU (det konservative partiet i Tyskland) forsiktig ut konseptet om Leitkultur – tanken om at tysk statsborgerskap innebærer visse forpliktelser om å behandle hverandre med et visst nivå av toleranse og gjensidig respekt. Uttrykket Leitkultur – som kan oversettes med ledekultur eller referansekultur – ble utviklet i 1998 av Bassam Tibi, en tysk akademiker med syrisk opphav. Tanken var nettopp at en ikke-etnisk, allmenn oppfatning av statsborgerskap ville åpne opp den nasjonale identiteten for mennesker som ikke var etnisk tyske. Til tross for denne bakgrunnen, ble ideen umiddelbart uthengt som rasistisk av venstresiden og sett på som et tilbakesteg til Tysklands ulykkelige fortid. CDU tok raskt avstand fra ideen. Men i de siste årene har til og med Tyskland hatt kraftigere offentlig debatt om nasjonal identitet og masseinnvandring. Under fjorårets vellykkede VM i fotball ble den brede oppvisningen i nasjonalfølelse betraktet som normalt, og dette ble også ønsket velkommen av Tysklands naboer.

 

Til tross for svært forskjellige utgangspunkt kan USA lære Europa noe når det gjelder å konstruere en postetnisk form for nasjonalborgerskap og tilhørighet. Amerikanernes liv er fylt av kvasireligiøse seremonier og ritualer som er laget for å hylle landets demokratiske institusjoner: flaggseremonier, innsvergelser til statsborgerskap, høsttakkefest og 4. juli. I motsetning har europeere stort sett deritualisert sine liv. Europeere er ofte kyniske og avvisende til amerikanernes patriotiske oppvisninger. Men slike seremonier er viktige i assimileringen av innvandrere..

 

Det finnes faktisk også europeisk presedens for etablering av nasjonalidentiteter som i mindre grad er basert på etnisitet eller religion. Det mest berømte eksempelet er den franske republikanismen, som i sin klassiske form nektet å anerkjenne kollektive identiteter og brukte statsmakt for å homogenisere det franske samfunnet. Med fremveksten av terrorisme og opptøyer har man begynt en heftig debatt i Frankrike om hvorfor denne typen integrering har mislyktes. En del av grunnen kan være at franskmennene oppga det gamle statsborgerskapskonseptet i favør av en type flerkulturalisme. Forbudet mot hijab i 2004 var et steg tilbake til en eldre form for republikanisme.

 

Storbritannia har i det siste hentet inspirasjon fra både USA og Frankrike i sitt forsøk på å gjøre statsborgerskap bedre kjent og mer synlig. Regjerningen har innført statsborgerskapsseremonier for nye borgere, så vel som obligatoriske statsborgerskap- og språktester. De har også begynt med statsborgertimer på skolen for alle yngre borgere. Storbritannia har i senere år hatt en drastisk økning i innvandring. Mye av denne kommer fra de nye EU-landene slik som Polen, og som i USA ser myndighetene på innvandringen som en viktig del av landets økonomiske dynamikk. Immigranter er velkomne så lenger de kommer for å arbeide og ikke belaster trygdesystemet, og takket være et fleksibelt, amerikanskinspirert arbeidsmarked er det mange jobber å ta av som ikke krever spesielle ferdigheter. Men i mye av Europa for øvrig, fører en kombinasjon av firkantet lovverk og sjenerøse velferdsordninger til at mange innvandrere kommer for å heve trygd og ikke for å lete etter arbeid. Mange europeere hevder at de mindre sjenerøse velferdsordningen i USA frarøver de fattige den verdigheten de fortjener. Men det er det motsatte som er rett: verdighet får man gjennom arbeid og de bidragene man gjør til samfunnet gjennom dette arbeidet. I flere muslimske samfunn i Europa lever så mye som halvparten av befolkningen på trygd, og bidrar på denne måten direkte til følelsen av fremmedgjøring og håpløshet.

 

Erfaringene i Europa er ikke homogene, men i de fleste land er debatten rundt identitet og migrasjon i ferd med å åpnes – selv om dette delvis er drevet av terrorisme og den populistiske høyresidens økende popularitet.

 

Til syvende og sist samsvarer dilemmaet med immigrasjon og identitet med det større problemet omkring postmodernismens mangel på verdier. Relativismens fremmarsj har gjort det vanskelig for postmoderne mennesker å fremholde positive verdier, og overbevisninger de selv setter som krav til statsborgerskap for immigranter. Postmoderne eliter, spesielt i Europa, føler at de har utviklet seg forbi identiteter som kan defineres av religion og nasjon, og befinner seg på et overlegent nivå. Men sett bort i fra deres hyllest av grenseløst mangfold og toleranse, har postmoderne mennesker problemer med å enes om essensen av det gode livet de har som felles mål.

 

Immigrasjon tvinger oss på en akutt måte til å se på spørsmålet ”Hvem er vi?” stilt av Samuel Huntington. Hvis postmoderne samfunn skal kunne bevege seg i retning av en mer seriøs debatt omkring temaet identitet, må man finne de positive verdiene man vil skal definere tilhørighet til et samfunn. Hvis et samfunn ikke klarer det, kan dette samfunnet komme til å bli overkjørt av mennesker som er sikrere på hvem de er.

 

Francis Fukuyama er professor ved Johns Hopkins School of International Studies. Denne teksten er en omskrevet versjon av en artikkel som ble trykket for første gang i Journal of Democracy 17:2 (2006) Ó National Endowement for Democracy og Johns Hopkins University Press

 

[Gjest -<<-]

USA; individualisme de luxe, individets frihet fremst, religion i en særstilling, "rase" viktigere.

 

Europa; mer kollektiv tankegang.

 

Kan spores tilbake til religiøse flyktninger til USA, "bygge landet fra grunnen av"-konseptet, slavesystem og en hel masse annet.

 

Men i bunn og grunn føler jeg meg like kulturelt hjemme på landsbygda i Mississippi som jeg gjør på i insert random italiensk landsby.

[Lillejonas Mekkemikkel]

Oppgave og oppgave :-) Det er egentlig mer en 10 minutters eksamen/power point-presentasjon. Takk skal du ha :-)

 

[Lillejonas Mekkemikkel]

Er det rett å si at Darwin har fått et større rotfeste i Europa? Det hele bunner jo mye ut i den gamle arv/miljø-debatten. Europas sosiale klassesystem bygger på antagelsen om at man er det man er født til å bli. Mens i USA legger man større vekt på egen innsats.

 

Det er jo helt klart at dette påvirker feks rettsvesenet. Mener man at kriminelle gjerninger blir gjort ut i fra individuelle valg, blir det jo mye enklere å argumentere for strenge straffer og dødsstraff. Hvordan virker det inn på skolesystemet?

 

De første amerikanerne bygde opp samfunn som i stor grad var basert på europeisk struktur. Slavehandelen var jo en del av den "gamle" tenkemåten? Eller hvordan var det man argumenterte for denne?

[lilja70]

Ser antropologen Lilja søkes:-) Denne har bodd i usa til og med, men kjenner at jeg mangler distanse i kveld, og ser at du har fått GODE svar. Bodde i Iowa, da. Veldig konservativt kristent, det har nok påvirket mitt intrykk av amerikanerne.

 

Den amerikanske drømmen om å starte med to tomme hender ser jeg du er inne på... Amerikanerne selv legger vekt på dette. I visse kretser er det nok like mye prestisje i dette som i å komme fra en "god familie", som i visse europeiske land, men ikke egentlig ulikt Norge, som heller ikke egentlig har noe klasseskille å snakke om, fra gammelt av.

 

Individorientering, seg selv nærmest, så sine egne, dette er ikke typisk amerikansk, tror jeg, mer en trend i tiden, noe som kommer med økt økonomisk velstand. Jo mer tid man har (jo mindre man må jobbe for å overleve), jo mer kan man fokusere på å realisere seg selv.

[lilja70]

Tygger litt på den om individet og skolesystemet... Hm...

 

Jeg gikk på en skole som for meg var enorm, 1400 elever fra 15-18 år. Veldig mye struktur, måtte ha hall-pass fra kontordamen om man skulle på do eller kom for seint, store klasser, man innordnet seg, likevel en enorm valgfrihet når det gjaldt fag, sammenlignet med norske skoler. -Men skolen er jo obligatorisk til 18, ingen valgfrihet i skoleslag mao. Mye vekt på fysisk aktivitet og sunn mat, likevel mye prat for døve ører.

 

Kriminalitet... En i klassen min truet med å drepe kona og hunden til læreren... han ble tatt ut av klassen og plassert i en egen hjelpeklasse, der elevene strikket (det var her jeg kom inn) og gjorde andre utenomfaglige aktiviteter. Uromomenter ble lukt ut, de fikk ikke være inne i klasserommet (kanskje med en assistent) slik som i Norge.

[Lillejonas Mekkemikkel]

Ok, takk Pila og Lilja )

[Tokatter_USA]

Min erfaring er at "amerikanerne" (et stort og mangfoldig folk) er veldig samfunnsorienterte, iallfall innen et lite samfunn. Jeg bor, i likhet med lilja, også i Iowa, i en liten by, og jeg ser en enorm giverglede og villighet til å hjelpe andre i vanskeligheter, enten det gjelder kreftpasienter uten tilstrekkelig forsikring eller ofre for et stort immigrasjonsraid.

 

Dette opplevde jeg ikke i samfunnet jeg vokste opp i utenfor Oslo. Men det er inspirerende, og jeg prøver å omstille meg fra "å ha nok med meg selv" til å se hva andre trenger og gjøre noe med det.

 

Religion er mye viktigere her enn jeg er vant med fra Norge, men om det er veldig konservativt kristent her i Iowa, er vel relativt. Mer konservativt enn Norge, mindre konservativt enn mange andre steder i USA, spesielt sydstater.

 

Kirken er ikke bare et sted å tilbe Gud her, den er et sted å møte naboer og venner. De største kirkene her i byen har mange rom, lokaler og funksjoner, bl. a. er min datters Montessori-barnehage holdt i et av rommene.

Mannen min var og er en av byens beste fussballspillere (fotballspill, vanlig i barer her), og hvor lærte han det? I kirken, som barn!

Da jeg var ung, ugift og barnløs, og alle mine venner var det, kjente jeg ingen som gikk i kirken. Men det ser ut til at når man får barn, søker man gjerne tilbake til den igjen, sikkert fordi man ønsker å gi barna noe i likhet med den barndommen man selv hadde. Det hender mannen min tar med datteren vår i kirken, men selv er jeg aldri med, og det er greit.

 

Jeg reiser en del i USA, men hovedinntrykkene mine kommer fra denne byen, som er en collegeby, og fra de menneskene jeg treffer gjennom arbeidet mitt når jeg reiser, d. v. s. stort sett høyt utdannede mennesker med en liberal vinkling. Derfor er mye av de stereotypiske beskrivelsene på amerikanere litt ukjente for meg.

[___]

Hvis du vil ta for deg forskjellene mellom ..uSA og Europa så husk å gjøre det klart. Når du skriver :"Kulturforskjeller i USA og Europa" ser det ut til at du mener forskjeller innen USA og innen Europa, ikke mellom dem sli jeg regner med at du mener. En sån feil kan være ganske graverende i mange oppgaver.

 

Ellers lykke til.

[KaMa]

Eh, har du identifisert hva som er den europeiske kulturen..?

Det er grunnleggende kulturforskjeller mellom f.eks Frankrike og Tyskland..