Brøt sammen på jobb! hvordan skal dette gå?

[JKM09]

Hei allesammen.

Desverre skulle jeg debutere mitt medlemskap på akkurat denne siden. For to uker siden fødte jeg vår nydelige Julius. Han ble 20 uker i min mage. Han hadde en defekt urinklaff som gjorde at all fostervann ble liggende i blære og fikk ikke komme ut. Jeg trenger vel ikke si hvor forferdelig den tiden var for oss, fra vi fant det ut til at han var begravet. Gikk som en sombi under hele prosessen. Gråt og var apatisk om hverandre. Var så sliten at jeg tilslutt koplet meg på "autopilot". Da vi kom hjem knakk jeg fulstendig i hopen. Gråt i flere dager. Ville ikke treffe noen eller forholde meg til noe. Følte meg så tom, spesielt når jeg skulle legge meg ned å sove og lille Julius ikke "plaget" meg lengre med sine sprell. Men tiden gjorde det litt lettere. Vi hadde begravelse og følte at jeg endelig kunne begynne å legge dette bak meg. Komme meg tilbake til livet.

 

Jeg valgte å starte på jobb igjen. Følte meg i god fysisk form og trodde at jeg var klar psykisk. På jobb var alle informert om at vi hadde mistet og de var svært sympatiske. Men desverre var en av mine kollega ikke informert, nemlig hun som var gravid i "samme uke som meg". Vi hadde fulgt hverandres svangerskap fra uke 5, planlagt permisjon i lag og alt. Da jeg traff henne lurte hun på hvor jeg hadde gjort av magen min. Selv hadde hun fått større mage siden sist jeg så henne. Jeg måtte fortelle henne at vi hadde mistet. På turen hjem fra jobb klarte jeg ikke å la vær å gråte. Gråt hele veien hjem.

 

Dagen etter trodde jeg at det skulle gå bedre, men hver gang jeg så henne og magen hennes, bygget klopen i magen min seg bare mer og mer opp. Til slutt rant det over. Satt på badet hver halve time å gråt. Trodde hver gang at nå var jeg tømt for tårer og gikk tilbake til arbeidsoppgavene. Men til slutt måtte jeg gi meg. Satt på kontoret å hulket. Ble sendt hjem og ble bedt om å sykemld meg, slik at jeg fikk tid til å komme meg igjen. Lurer bare på hvordan jeg skal kunne klare å se min gravide kollega igjen... blir det lettere? Noen som har erfaring med dette?

[Meggy B - har født!]

Kjære JKM09..

jeg har selv opplevd en senabortpga av sykdom hos barnet i uke 20. Dette var i sept 2005, så det er en stund siden. Utrolig å tenke på at det er gått så land tid!

Min erfaring var at det var gravide absolutt over alt i tiden etterpå, og jeg HATET dem alle intenst, og ønsket dem ingenting godt. Det varte heldigvis ikke så lenge, og etter en stund gikk den følelsen vekk fordi jeg hadde jo mistet min jente, og ingen av de gravide jeg så hadde min baby i magen! Dermed hjalp det ingenting å være sjalu på dem, for jeg matte sørge over at jeg hadde mistet min baby. Men klart, en kjenner jo på "hvorfor akkurat meg?" og hvor urettferdig livet kan være. Jeg ble gravid veldig fort etterpå, hvilken var både positiv og negativt, men det hjalp meg å komme videre der og da selv om jeg i ettertid ser at det skjedde litt for fort, jeg hadde ikke helbredet smerten lenge nok.

I dag har jeg en gutt på 2 1/2 år og en liten jentebaby i magen, og vi hadde fått beskjed om at vi hadde 25% sjanse for at hvert svangerskap kunne ende likt som det første, men det gikk heldigvis bra.

 

Jeg føler sånn med deg, og jeg kan også si at det er viktig å ikke gå for tidlig tilbake på jobb, men heller ikke for sent. Jeg gikk tilbake til jobb før jeg var klar, og det høres ut som du har gjort det samme. Jeg hadde ikke noen på jobb som var gravide, så det blir en ekstra belastning for deg. Også med samme termin! Snakk om å få en skikkelig forferdelig påminnelse rett i fleisen! Men du kommer til å finne en måte å takle det på, selv om du skal ikke være for hard mot deg selv hvis du ikke klarer å glede deg på dine kollegas vegne....det er det vel ingen som forventer. Vær tro mot deg selv og dine egne følelser, og vær god mot deg selv i tiden som kommer. Det hjelper å snakke om babyen du har mistet, vi snakker om vår jente titt og ofte og hun vil alltid være en de av oss.

 

Masse lykke til :-)

 

klem

[2 små orkaner]

Hei JKM09,

jeg hører ikke til her inne lengere, men er innenom akkurat denne siden en gang i blant.

 

Først og fremmest så er jeg veldig trist for at du har opplevet dette.

 

Å lese din historie var som å gjennomleve min egen igjen. Vi opplevde å "miste" vår førstefødte gutt i jan 2005 pga cystenyrer. Jeg hadde også en kollega som var gravid med termin ca en md senere enn meg. For meg ble belastningen ved å gå tett opp av henne frem til permisjonen for mye og jeg ble sykemeldt frem til hun gikk i permisjon. Jeg jobber i butikk så jeg opplevde daglig at kunder kommenterte magen hennes og hver gang dette skjete så ble jeg sjalu og lei meg. Prøvde å skjule dette for henne, men det førte bare til at jeg ble ekstra lei meg når jeg var alene. For meg ble det først lettere å se min "gravide" kollega da babyen hennes endelig kom (må innrømme at jeg første gang jeg så ham ble veldig lei meg, men med tiden ble det lettere). Der har vært et par gange i løpet av tiden at jeg har stoppet opp å tenkt tanken at jeg kunne ha hatt et barn på hans alder, men siden er jeg blitt mamma til 2 fine gutter som jeg ikke vil være foruten.

 

Jeg kan ikke råde deg til hva du skal gjøre og egentlig har jo ikke legen lov til å sykemelde "bare fordi du sørger", men jeg tror ikke legen din vil ha noe problem med å skjønne at din psyke blir voldsomt belastet av denne situasjon. Legen min hadde ihvertfald full forståelse for det.

 

Å miste et ufødt barn er en veldig ensom sorg. Du får ta tiden til hjelp. Vit at sorgen aldri helt forsvinner, men en dag vil du innse at den ikke lenger fyller alt. Der kommer gode og lykkelige stunder igjen.

 

Lykke til på din ferden.

 

Klem fra

 

[JKM09]

Tusen takk for to veldig flotte svar til mitt innlegg. Er nå sykemeldt i en mnd for å komme meg "i form" igjen. Sola er kommet tilbake i nord så det er deilig å gå lange turer i frost-og solvær. Bruker den tiden hver dag til å tenke. Får også god oppfølging fra jordmor i kommunen for å takle sorgen. Tror det skal gå bra å møte min kollega igjen når jeg kommer tilbake på jobb. Har snakket med min sjef om å komme på "besøksvakter" for å venne meg til situasjonen.

 

Til helgen skal jeg på graven for første gang etter at han ble begravet. Må ta ting i babysteg.

 

Vil bare takke nok en gang for deres historie. Måtte våre små engler ha det godt i himmel`n til vi får se dem igjen:)

 

Klem