det var helt forfærdelig.

[Anonym bruker]

Jeg tok den første tabletten som "avsluttet graviditeten", altså drepte lille babyen vår.. for 2 dager siden.

Jeg angret på kvelden samme dagen.

Da jeg kom til sykehuset i går fikk jeg 4 tabletter som jeg selv måtte sette opp mellom beina.

Samboeren var med, men han fikk ikke være på rommet for det var felles rom med flere dager som skulle ta abort.

Jeg lå i senga i ca.2 timer, reiste meg opp og kjente at livmoren var en hard ball.

Jeg fikk gå litt ute og samboeren var med.

Da jeg begynte å få vondt gikk han hjem igjen og jeg ble på sykehuset.

Jeg fikk smertestillende og smerten ble verre og verre, så plutselig forsvant den, som i en fødsel når babyen endelig kommer ut..

Jeg visste da at det var over.

Jeg gikk til toalettet og fossblødde, ble livredd så mye blod det kom, men aller mest var jeg redd for hjva jeg ville se.

Jeg hadde spurt sykepleieren om jeg kom til å se noe, men hun sa nei, for det var så mye blod og sånn.

Men så falt det ut noe lite og jeg tok det opp.

Det var en bitteliten baby, like stor som tuppen på tommelen, så liten, men helt perfekt, bittesmå fingre, 5 på hver hånd holdt h*n innetil brystet og små bein sopm var bøyd opp mot magen.

To store øyne som så ut som de så på meg.

 

Jeg begynte å gråte, tårene bare rant og jeg klarte ikke stoppe.

Jeg pakket den lille babyen vår inn i rent papir og la den forsiktig inn i en liten eske, så tok jeg luen min run dt og la den i vesken min.

Jeg tørket tårene og gikk ut.

Inne på rommet tok jeg på meg jakken og ringte på sykepleieren.

 

Da jeg sa det var over nå sa hun; sååå braaa!

Jeg tenkte; hva er så bra med det..

 

Jeg fikk med mer smertestillende som jeg ikke brukte og gikk ned fpr å vente på samboeren.

Når jeg kom hjem gikk jeg ut i skogen der vi bor og begravde den lille uskyldige perfekte babyen vår, og la en stein oppå graven.

Når det blir vår vil det vokse tusenvis av hvitveis (blomster)der.

 

Selve aborten gikk helt greit fysisk, men psykisk er jeg helt istykker revet...

 

 

Jeg angrer hvert sekund, jeg tenker på det hele tiden.

Samboeren synes det er tungt, men synes det var rett avgjørelse.

Vi hadde såp mange gopde grunner for å gjøre det, men nå har jeg glemt alle.

Jeg har bare veslejenta vår på 8.måneder, hun vil ikke få noen liten bror eller søster i september...

 

 

Det eneste jeg tenker nå er at om jeg blir gravid igjen nå snart, innen 6.måneder, så vil sårene gro raskere, jeg føler hvis jeg blir gravid nå vil det bli født en annen baby som aldri ville blitt født om jeg ikke hadde tatt abort nå..

[Anonym bruker]

Fint skrevet,men utrolig trist!

Skal til legen om mandagen,da skal jeg ha bestemt meg for å ta abort eller ikke.. Og jeg er så usikker enda.. Off,mange tanker som går å surrer i hodet mitt.. Blir ikke bedre av å sitte å lese innleggene her inne,så nå skal jeg ikke lese mer..