ang fødsel!

[hehs]

hei prøver her inne også jeg:)

 

er det noen som har brukket halebeient under fødsel og født 2 ganger hvordan ble det da med fødsel nr 2?

 

selv hadde jeg en tøff fødsel med nr 1 som endte i vakum og brukket halebein, og en del sting, tiden etter var ikke bra....

sliter nå med fødselsangst og har valget om fødsel eller keisesnitt....

 

synes dette er vanskelig valg å ta...

 

kom gjerne med innspill om fødsel vs. keisersnitt, og jeg vet at det beste for barnet er vanlig fødsel, men når man er redusert og har vondt i 6 mnd etter fødsel vet jeg ikke lenger hva som er best....

 

takk for synspunkter:)

[Mrs.HvorErNøkleneMine?]

Nå har jeg bare tatt hastekeisersnitt og det skal sies at å ta planlagt keisersnitt er myyyye bedre. Men kan jo iallefall fortelle deg litt om hvordan det er å ta keisersnitt da.

 

Du får bedøvelse men er våken under operasjonen(som oftest). Hos meg skjedde alt veldig fort, men ved planlagt ks så vil de bruke god tid på å klargjøre deg. Det som overrasket meg med keisersnitt var at jeg kjente ALT de gjorde inni magen min, det kjentes skikkelig voldsomt ut! Men det var IKKE vondt, jeg bare kjente det. Så fikk jeg henne med en gang hun kom ut også da. Mens jeg lå på oppvåkningen fikk jeg ike ha henne siden det lå andre der også.. Men lå bare det et par timer.

 

Etter 5 dager var jeg mobil igjen og klarte å bøye meg osv.. Men det tok 12 uker før jeg fikk ta sit-ups. Det var litt kjipt da..

Men fikk et "nydelig" arr.. Det er bare en tynn rød strek:)

 

Håper du fikk et lite innblikk i hvordan det er å ta keisersnitt, så får du vurdere for og imot:)

[Hedda+en til...i sept 08]

Jeg har ingen erfaring med fødsel og brukket haleben, men jeg har erfaring med å ha det tøft etter en fødsel. Alt var helt toppers i ti min etter fødselen og jeg fikk kost meg med prompen på brystet. Men så ble alt veldig tåkete. Jeg mistet mye blod, blodtrykket falt til 59 over 37, barnefar og bebis ble sendt på gangen, og det virket som om det var ørti mennesker som jobbet med meg og rundt meg. Jeg tenkte et øyeblikk; er dette slutten? forsvinner jeg nå? Jeg var helt i ørska, men samtidig fikk jeg heller ikke panikk, jeg følte hele tiden at jeg var i gode hender. Det endte med at jeg ble sendt til utskrapning hvor de fandt rester av morkaken, og så måtte jeg ligge et døgn på observasjonspost. Tilsammen mistet jeg fire liter blod. Det var ikke akkurat den starten jeg hadde sett for meg, og legene sa at det kom til å ta mye lenger tid for meg å komme meg etter fødselen enn for de fleste andre siden jeg mistet så mye blod. Og det fikk de rett i. Jeg var helt umenskelig sliten, jeg gikk på en slags autopilot når det gjalt å skifte bleie amme også videre, men dulling og kosing ble det lite av og det tok lang tid før jeg følte meg ordentlig knyttet til ham. Det er først nå den siste måneden jeg føler meg sterk nok til å kunne ta vare på en nyfødt baby, og jeg går med konstant dårlig samvittighet for at bebisen min ikke fikk min totale omsorg i starten, men jeg hadde rett og slett ikke mer å gi.

 

Så, hadde jeg visst at jeg skulle miste så mye blod og det skulle bli så tungt etter på ville jeg helt klar valgt ks. Fordi for meg er den første tiden så utrolig viktig, hvor man knytter bånd og blir kjent med hverandre. Og for meg er det å kunne være der for babyen min 100% helt fra starten viktigere enn å gi han en vaginal fødsel.

 

Så hvis det blir noen flere barn på meg velger jeg helt klart planlagt ks. Jeg vil råde deg til å prate med en jordmor eller en fødselslege og fortelle hvordan du har det. De vil kunne fortelle deg litt om hva som skjer rundt et ks, og kanskje om risikoen for at du får en tøff fødsel igjen.

 

Lykke til, håper du finner en løsning du kan slå deg til ro meg:)

[Hedda+en til...i sept 08]

Det skal sies at mitt første barn ble tatt med ks, så jeg vet hva det innebærer også

[hehs]

takk for svar, jeg er i samtaler og må bestemme meg hva jeg skal gjøre innen 14 dager, for da er neste samtale, og jeg vet nå også at mannen min får være hjemme i 14 dager med betalt etter fødsel, og har en datter på 4 år, så hjelp den første tiden får jeg og...

 

hvor lang tid har dere brukt på å komme dere etter ks, altså fungere normalt, å kunne gå tur, ta litt husarbeid osv.....

 

 

 

[AO3]

Jeg hadde to psykisk tøffe døgn med sengeleie før fødsel på sykehuset, en igangsatt fødsel som endte i ks, og en barseltid fra helvete med spinalhodepine etterpå. Like etter fødselen sa jeg at jeg skulle ALDRI ta ks igjen, men nå er jeg jammen ikke så sikker. Forrige gang var det slik at alt som kunne gå galt, gikk galt. Både før, under og etter fødsel - selvsagt med det viktige unntaket at barnet mitt er helt friskt, takk og lov! Jeg har mistet alt som heter selvtillit når det gjelder fødsler etter den harde medfarten jeg fikk, både fysisk og ikke minst psykisk. Jeg holdt på å møte veggen, men reddet meg unna i siste liten. Resultatet av denne runden er at jeg har fått fødselsangst. Man vet faktisk ikke hvordan det er å ha fødselsangst hvis man ikke har hatt det selv - trust me. Jordmor jeg gikk til på kontrollene mente før fødselen at jeg hadde fødselsangst (men hun sa det ikke til meg før etterpå), men det hadde jeg ikke. NÅ har jeg det. Før fødselen var jeg bare litt redd. Nå blir jeg kald og kvalm bare ved tanken på å føde, og jeg er ikke engang gravid. Griner hvis jeg tenker på det. Jeg vet ikke hvordan du har det?

 

Blir det like mye tull neste gang også (og i og med at tiltroen til egen kropp er på minusnivå, tviler jeg ikke et sekund på at det vil bli slik), kommer jeg til å møte veggen. Det orker jeg ikke. Det MÅ jeg unngå, det kan jeg ikke utsette meg selv og mine nærmeste for.

 

Jeg vurderer sterkt å grine meg til planlagt ks neste gang, selv om jeg nok ikke kommer til å ta det endelige valget før jeg blir gravid igjen. Jeg vet mye om ks, har prøvd det selv, og har også fått føle på kroppen at det er ingen enkel utvei i det hele tatt! Spinalhodepine var verre enn rier, spør du meg. Forrige gang fikk jeg i både pose og sekk, i negativ forstand - en helt fødsel inkl pressing i to timer (mer enn de fleste!) - og så et ks på toppen. Jeg har et sterkt behov for at det ved neste fødsel skal være noen annen enn meg som gjør jobben, for jeg klarte den jo ikke.

 

Det var mine tanker, mine problemer - det er ikke din situasjon! Husk at ks ikke er en enkel utvei (men det vet du jo). Det blir vondt, uansett hvilken vei ungen kommer ut, og statistisk sett er sjansen for at det blir komplikasjoner større ved ks enn ved vaginal fødsel. Det tar også lengre tid - gjennomsnittlig - å komme seg etterpå. Du var uheldig forrige gang. Jeg tok akutt ks (som er tøffere enn et planlagt ks for kroppen), og var vel helt meg selv igjen etter 6-7 uker. MEN til syvende og sist er det din kropp, dine tanker, det er DU som må være komfortabel med valget du gjør. Ikke la deg påvirke av andre (i alle fall ikke av negative meg!), og finn helsepersonell (lege/jordmor) du stoler på som kan hjelpe deg til å ta det riktige valget for DEG.

 

 

[ålah]

Hei, ser ut som jeg er den eneste her som også brakk halebeinet som deg i første fødsel . Det er 5 år siden , og det er fortsatt vondt, derfor valgte jeg ks, når jeg skulle føde for 10 mnd siden.

Det angrer jeg ikke på at jeg valgte. Jeg syntes det var en innvestering for meg faktisk. På den måten at , ja, det tar normalt lengre tid å komme seg etter ett ks enn en normal fødsel. Men jeg kom meg mye fortere etter ks denne gangen, enn forrige fødsel med halebeinsbrudd. Forrige gang klarte jeg ikke gå normalt på hvertfall 3mnd. kjøre bil kunne jeg ikke gjøre før 6 mnd. etter fødsel, sitte uten å få vondt kan jeg ennå ikke gjøre, 5 år etter...

Så det spørs jo hvor plaget du er også. Hadde jeg ikke brukket halebeinet første gang ville jeg helt klart ha født vaginalt nå også, men sånn som ting er så er jeg svært glad for at jeg valgte ks denne gangen. Etter ks var jeg mye mer mobil nå enn jeg var forrige gang, og har derfor hatt det mye lettere i barseltiden nå, til tross av at jeg tok ks nå.

Men det tok meg ca. 3 mnd etter ks denne gangen før jeg var 100%, men for meg var det ingenting i forhold til forrige gang.

[hehs]

hei ålah

 

takk for svar....

 

hadde du en vakum fødsel 1 gang da?

jeg slet også med sting i 8-10 uker, og som deg kan jeg ikke pr i dag sitte lenge på harde ting uten å merke det i halebeinet, halebeinet slet jeg og med lenge....

men med ks da når klarte du å gjøre de hverdagslige tingene, husarbeide, gå tur med babyen osv...

og tiden på sykehuset var den ok?

 

takk for alle svar... er kjekt å dele litt erfaring her!!

[Nagilimia]

Jeg fikk hastekeisersnitt, etter rier i 3 døgn og ble ikke mer enn 4cm. Det var ingen som helst fare for meg eller baby, annet enn at jeg var utslitt, så de tok seg god tid 45 min fra de begynte å gjøre meg klar til han var ute. De tok seg god tid, så ble nesten som et planlagt keisersnitt. De kan få ut baby`r på 3 min.

 

De første 6 timene etterpå var jeg nesten smertefri. De første to dagene kunne jeg bare bevege meg til do (med hjelp). Dag tre mye bedre, men le å hoste det var vondt det! Kunne jeg bære Theo uten problemer uten å bøye meg. En uke etter kunne jeg ta bilstolen med Theo i uten å bøye meg. Det stopper seg selv, hva du kan gjøre. 5 dager etter støvsugde jeg leligheten og tørket støv. Etter 2 uker kunne jeg bøye meg å løfte opp ting fra gulvet. Jeg lå å ammet en uke, så kunne jeg fint sitte å amme. Etter 3 uker i kjempeform. Kunne gå lange turer. Husker jeg ble med på kjøpesenteret lillejulaften 6 dager etter. Da satt jeg meg på en benk mens typen handlet. Jeg var vist ikke i så god form som jeg trodde jeg var, men koselig å sitte å se alle menneskene stresse mens jeg satt der. Frem til 6 uker etter så var arret litt kløete og ømt, sånn som sår pleier å være når de gror.

 

Jeg synes jeg kom meg overraskende bra. Sambo dro til england og jobbe 5 dager når han var 17 dager. Det gikk kjempe bra det også! Men det gjør fortsatt vondt i arret når Theo ligger å sparker på stellebordet. Han er nå 2 mnd. Hvis det er et spm om sex, så kom den lysten tilbake for en uke siden, og det gikk også uten problemer

 

Bare å spørre om mer hvis du lurer...

 

Jeg var også våken og kjente alt. Synes det var ganske ubehagelig, men ikke vondt.

[ålah]

Hei igjen hehs!

Jeg hadde ikke vakum fødsel og jeg sydde ikke mye 1 gang, det var bare halebeinsbruddet som var problemet mitt 1 gang.

Når jeg kom meg etter ks husker jeg ikke helt i detalj, men jeg lå på sykehuset 1 uke pga jeg fikk spinal hodepine og fikk flatt sengeleie pga det i 2 døgn etter ks.

Når jeg kom hjem husker jeg at det var vanskelig å komme seg ut av sengen feks. de første dagene, måtte liksom rulle ut av sengen, så litt sånn imobil må du regne med 2-3 uker etter ks, løfte tunge ting skal man heller ikke gjøre. Jeg gikk korte turer allerede etter en ukes tid. Husarbeid var det mannen min som sto for den første tiden, men det var ikke bare pga ks, men pga en nyfødt i hus.

Hadde veldig vondt 1 døgn etter ks, etter det var det nesten ikke noe smerter.

Lykke til med valget ditt!

 

[AO3]

Jeg fikk også spinalhodepine, og det var det verste med hele opplevelsen (heldigvis er det ganske sjelden, ikke vær stresset pga det). Min ble i tillegg feildiagnostisert, så jeg fikk ikke behandling for den annet enn den første dagen. Det var helt forj***, faktisk. Selve såret gjorde jo vondt, men var absolutt ingen ting i forhold til hode/nakke. Når det gjelder ks-såret, må man bare be om smertestillende selv - jordmødrene kan ikke se på deg hvor vondt du egentlig har. Jeg var godt smertestilt i såret hele veien, og hadde ikke noe trøbbel med såret.

 

Jeg skiftet bleie etter ca en uke, tok ut klær av vaskemaskina (kun 2-3 plagg av gangen) etter 10-12 dager, følte meg trygg da jeg bar lillegutt etter kanskje to uker, sambo tok alt husarbeid de første seks ukene, vi var ute og handlet etter 10 dager, gikk tur etter 6-7 dager... Jeg ammet liggende de første 1-2 dagene, deretter satt jeg. Da jeg først var kvitt spinalhodepinen, gikk det fort framover. Jeg måtte rulle meg ut av senga som ålah skriver i flere uker, men det er jo ikke noe problem i seg selv. 2,5 uke etter fødsel dro vi på familiebesøk (4 timer i bil hver vei), det var det mange som ikke fattet at jeg klarte! *hehe* Tanta mi trodde ikke sine egne øyne. Men det gikk helt greit, vi hadde ikke gjort det hvis jeg ikke hadde følt at jeg var klar for det. Jeg var også veldig nøye med ikke å bære noe tyngre enn babyen de første seks ukene. Det er ingen grunn til å ta noen sjanser!! Man er ikke så kjempemobil i begynnelsen, men det er viktig å bevege seg så mye man kan, men innenfor kroppens grenser. Ikke pushe seg for langt, men prøve å f.eks. komme ut på trilletur (mannen kan evt ta vogna de første gangene). Blodpropp-faren er jo mye høyere ved ks enn ved vaginal fødsel, så det er VIKTIG å komme seg opp av senga så fort som mulig.

[AO3]

Jeg var også våken under ks, men kjente overhode ikke noe til hva de drev på med dere nede. Jeg hadde fått litt i overkant mye spinalbedøvelse.

[hehs]

hei!

 

det ser jo ut som om de fleste er så og si seg selv etter 6 uker etter ks, jeg hadde smerter i sting i 8 uker, og klarte ikke gå på do, og for ikke å snakke om halebeient, kunne ikke sitte å amme på lang tid, og nå finnes det en 4 åring her i tillegg.

så 6 uker kontra 6 mnd med smerter er vel å foretrekke vil jeg tro:)

takk for alle svar:)