Vet ikke hva jeg skal gjøre :(:(

[malingullet]

Netopp funnet ut at jeg er gravid. Har en datter fra før av på snart 3 år. Var glad når jeg stod med testen i hånden men den lykken snudde fort:( Nå vurderer jeg sterkt og avbryte svangreskapet. Grunnene er at jeg ikke har jobb og vil ikke ha rett på permisjonspenger. Får helt panikken på tanken om 1 til. Har ønsket dette lenge men nå vil je ikke dette. Redd for så mye liksom. va om barnet er sykt eller at det blir tvillinger? Vet det høres dumt ut men er sånn jeg føler det.

 

Hva om jg blir mer glad i den ene enn den andre? Er så vant til og kun a malin her og gi henne all oppmerksomhet. blir helt rar i roppen med tanken på at det kommer en til og hun ikke er alene mer. Begynner og tro at alle disse tankene egentlig kommer av at jeg ikke vil ha flere barn. At det kanskje holder med 1. Og virker ikke ut som mannen min er så glad heller:( Sliter veldig med dette her. Den ene dagen vil jeg avbryte men neste dag vil jeg ikke.

 

Men om jeg ikke får meg jobb ganske snart så må jeg. Ellers får vi store økonomiske problemer......

[romantique1984]

Husk at økonomi alltid er relativt, det forandrer seg. Og om et halvt år kanhende situasjonen er en helt annen. Det bør ikke være en avgjørende grunn for om du beholder eller ei.

 

Ønsker du barnet?

Vil du ha et trygt og kjærlighetsfullt hjem å tilby barnet?

 

Dessuten er dere jo to Og sett at du beholder, så tror jeg instinktivt du vil gi din kjærlighet til begge dine barn. Tror ikke du trenger å bekymre deg for det, det er bare viktig å få de til å føle seg sett og elsket

Kan forstå at det er litt overveldende/litt skummelt når man først strår oppi m begge beina. Kanskje litt skummelt og, men du sier du har ønsket dette lenge. Og her har du fått muligheten

 

Følg ditt hjerte

[Trultemor73]

Vet ikke noe om økonomien deres, men dere klarer dere sikkert. Den første tiden blir jo ikke så dyr, da er det jo kun bleier og litt tøy som trengs. Får du er jente til har du jo sikkert noe klær fra før og noe utstyr. Hvis en ammer, anbefaller det å fullamme i 6 mnd, og det koster jo ingenting.

 

Min Malin var litt over 3 år når jeg ble gravid med nr. to. Hadde akurat de samme tankene som deg. Kom jeg til å bli like glad i dette barnet (for det går nok ikke an), tenkt om det er tvillinger og tenkt om barnet ikke skulle være friskt. Malin var mye våken det første året, så jeg var litt redd for om dette å skulle gjenta seg. Fikk ei jente til når eldstemann var nesten 4 år. Hun sov fra første stund, frisk, blid og det tok ikke lang tid før jeg elsket dette barnet like mye som nr. 1. Var også så mye tryggere i rollen som mor og storkoste meg med begge to.

 

Synes det var så stort hopp fra 0-1 barn, men fra 1-2 var det mye lettere. De er i dag utrolig gode venninner på snart 7 og 3 år. De leker utolig godt sammen. Angrer ikke et sekund nå, men var utrolig nærvøs i svangerskapet.

 

Lykke til.

[Lillen_no31]

Håper det hjelper deg litt å høre om min situasjon:

 

Jeg har prøvd å få barn nr 2 med mannen min i 2,5 år og virkelig, virkelig ønsket det. Jeg har blitt gravid og ble kjempeglad! Men til og med JEG fikk etterhvert tanken "Herregud, hva har jeg egentlig gjort, var det egentlig dette jeg ville?" Det tror jeg er en naturlig tanke, særlig når man har en fra før man er kjempeglad i (vi har en gutt på 8 fra før). Det er tross alt ganske store greier å gå gravid og få barn, ikke rart man får litt panikk. Nå er jeg derimot 5 måneder på vei og begynner å bli vant til tanken.

 

Denne gangen har vi ordnet økonomi, men slik var det IKKE sist! Da var vi studenter begge to, ikke rett til permisjonspenger. Da jeg var høygravid flyttet vi til en ny by uten jobb, uten noe.. Men vi fikk hjelp av familien med barneutstyr og pass og etterhvert fullførte jeg studiene mens kjæresten min fikk seg jobb. Det gikk mye bedre enn vi hadde trodd! Etterhvert når jeg begynte å jobbe, tok han sine studier opp igjen. Nå er vi altså gift og skal ha nummer to, tenk det.

 

Det er ikke alltid ting går som planlagt, men det kan gå bra allikevel. Og økonomisk er det utrolig hva som løser seg. Kanskje må man endre på levevaner og standard i et års tid, men det går. Kanskje får du deg jobb også?

 

 

[snart mamma til 4 <3]

Slik jeg leser det, ønsker du barnet, men er usikker på hvordan det egentlig vil bli.

 

Et nytt menneske -som ingen ennå kjenner!-er på vei!

 

Men EN ting er helt sikkert, du vil elske denne ungen like mye som den du har. Sånn er det å være mor:-) Mye hjelp å få når det gjelder penger, og du vil uansett få engangstøtte. Og husk, du trenger kun å ta 3 mnd permisjon. Din mann kan ta resten dersom han har krav på permisjonspenger. Har ei venninne som fikk tvillinger. Hun er frilanser og gikk ut i jobb når jentene var 3 mnd. Mannen kunne få permisjonspenger, og tok bebisene i noen mnd da:-) Alt ordner seg.

Tror du vil få det vondt om du avbryter svangerskapet, og ALDRi vil få fred på "Hvordan ville det egentlig ha blitt? ville vi ha klart det?"

 

lykke til :-)