Noen spm om å bli gravid....

[Anonym bruker]

Jeg er 41.

Vi har to barn (3 og 6) og jeg ønsker så inderlig sterkt ett til, mannen var veldig lunken og syntes det var nok med to da jeg forsiktig hintet om det for 1,5 år siden.

Men da var det jo mye nattevåk med en baby og et trassbarn og nå er livet mye roligere og bedre.

Jeg har ikke turt å nevne det siden da, men tenker på det konstant, hver eneste dag nå det siste året.

Jeg pusler med tanken på..faktisk....et uhell.... men er jeg da grusom?

Føler at hvis jeg først tar det opp pånytt til diskusjon og han sier nei nå, så går det iallefall ikke an å ha et uhell etterpå.

Det er jo slett ikke sikkert jeg kan bli gravid igjen heller, vi brukte 6 pp på sistemann, første satt som et skudd på 1 pp. og det har jeg innstilt meg på, at det kan være for sent.

Men kan jo være jeg har ett par brukbare egg igjen.

Og uhell kan jo skje...

Særlig slik vi styrer med prevensjon for tiden, bytter på med forskjellige merker md piller pga blødningsforstyrrelser.

Jeg vet at han hadde elsket et barn til like mye som de andre, han er en fantastisk pappa, og jeg føler absolutt at vi har kapasitet til å klare det, god økonomi, et veldig sterkt og godt forhold, nettverk rundt oss til å avlaste.

Han er yngre enn meg, så jeg har vel litt siste-liten-panikk, og det merker jo ikke han noe til.

En av årsakene til at jeg ønsker et barn til, er at jeg selv er enebarn med godt voksne foreldre, min mor var 45 da hun fikk med ved et uhell :-) og jeg opplever nå at det er utrolig ensomt i voksen alder.

I motsetning til min manns familie hvor de er 6 søsken og alle har hverandre selv når foreldrene begynner å falle fra.

Jeg ønsker så veldig for mine barn at de alltid skal ha noen når de vokser opp, og med tre søsken skal det mye til for at man blir helt alene i verden selv om en kanskje reiser utenlands eller ikke holder kontakten.

Jeg tipper alle vil si jeg må ta den diskusjonen med min mann og at forholdet vårt vil klare det siden det er så godt og sterkt, men jeg er så redd for å få nei, og da har jeg jo låst utveien med å la naturen få råde.

Vil jeg kanskje slite med dårlig samvittighet resten av livet hvis jeg blir gravid uten at min mann har fått sagt sitt en gang til?

Jeg kan da ikke være den eneste kvinnen som tenker slik eller har gjort dette?

Særlig etter å ha lest i det siste om at kvinner vil ha tre barn, mens menn helst vil stoppe ved to.

 

Takknemlig for innspill.

 

 

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg kan veldig godt kjenne igjen, tanker og følelsene dine. Og uten å kjenne situasjonene deres, diskusjonene dere sikkert har hatt, samtaler osv, så tror jeg jammen at jeg hadde satset på et "uhell"..

 

Det er som du sier, for deg er det kanskje siste innspurt, men siden han er yngre, tenker han ikke slik( ennå).

Det er liksom NÅ eller aldri..

[håperpå7]

Jeg støtter deg helt på å ha et lite "uhell" - menn vet sjelden sitt eget beste når det kommer til familieplanlegging. Selv har jeg faktisk vært heldig flere ganger, men min mann har aldri følt at det hastet med flere. I ettertid har jeg alltid spurt ham om han ikke er utrolig glad for at vi har fått så mange og det er han 100% med på. Jeg tror det er uaktuelt for mannen din å angre på et barn som kommer, men du bør kanskje holde det for deg selv dersom du lurer ham med på et uhell. Jeg tror at vi kvinner har et mye mindre hypotetisk forhold til temaet, vi føler hver syklus på kroppen og får mye tidligere et forhold til babyen. Lykke til med avgjørelsen! Et barn er alltid en gave.

[Anonym bruker]

Tusen takk begge to for velreflekterte og positive innlegg.

Jeg hadde nok fryktet å bli dømt nord og ned for mitt ønske :-)

Vi får se når det blir sommer og varmt og forhåpentligvis sexlysten blusser enda mer opp hos oss begge...

[Sweet tooth]

Hei,

 

Jeg skjønner dine tanker, og ditt sterke ønske om å få ett barn til. Jeg har et barn på 1 1/2 og 4 år, og har hatt liknende diskusjoner med min mann der han er lunken til det å få flere barn pga mye nattevåk, lite muligheter til avlastning og veldig høyt press på jobben hans. Vi har blitt enige om å se det an, og ta opp tråden igjen senere. Jeg ønsker uansett ikke å bli gravid igjen nå. Jeg tenker at faren er tilstede for at det bare er jeg som vil ha et barn til når det har gått mer tid.

 

Personlig ville jeg likevel ikke "lurt" mannen min når det gjelder noe så viktig. Hvis jeg var deg ville jeg tatt det opp med han, forklart hvor sterkt ønsket ditt er, og hvorfor du ønsker det, og se om ikke tanken kan modnes hos han. Jeg ville heller presset litt på ved å vise hvor viktig dette var for meg, og tatt det opp igjen og igjen, enn å bli gravid uten at han vet om det. Ville uansett vært veldig vanskelig for meg å skjule at jeg gikk og lurte på om jeg var gravid, skuffelsen over ikke å bli det, osv. Det er jo så mye koseligere å være to i den spennende tiden!

 

Lykke til med valget ditt.