5år - og tanker om døden ??

[ettena00]

Har ei datter som OFTE ( da mener nesten hver kveld ) skriker og er ordentlig deprimert når hun har lagt seg i senga for å sove. Hun er blid når jeg legger henne, men etter en liten stund hører jeg henne skrike inne på rommet..

Oldefaren hennes døde da hun var 2 år gammel, hun snakker mye om han, er lei seg og sier hu savner han. Men er det mulig at hun husker han så godt da ?

Ellers kan hun begynne å snakke om at hun vil dø sammen med meg, vil ikke at jeg skal dø før henne osv.. å at hun vil ligge i grava sammen med meg og Oldefar.. Hun lurer mye på hvordan oldefar har det nå, og generelt om hvordan det er å være død... kommer de ALDRI tilbake igjen osv..

 

Noen med samme opplevelser her??

Er dette normalt, og bare en "fase" hun går igjennom?

Hva kan jeg som mor gjøre i slike situasjoner? har prøvd å snakke med henne om det, og da går det bra etterhvert, men kvelden etter er det på`n igjen..

 

Husker ikke eksakt hvor lenge dette har pågått, men det har vart i flere måneder, i det siste har det vært nesten HVER dag..

 

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Kan være en angst for det hun ikke kan kontrollere. mange barn går igjennom faser i den lave alderen om forskjellig type redsler de ser for seg. du har den første som er seprasjonsangst, de skjønner at når du er borte så er du borte, og senere når de er i den litt mer reflekterte alderen og er i ferd med å finne og oppdage seg selv som et individ at de skjønner at det er ting som døden. Når du dør så kommer du aldrig tilbake og det er skremmende for et lite barn. Samtale og det med en forklaring som ikke er basert på løyn stemmer jeg for.

Men hvis ikke samtale hjelper og det blir et uro moment for barnet så burde du kanskje kontakte andre instanser for tips eller hjelp. Det kan være at hun har noe hun vil fortelle, eller at det er noe annet bak enn at hun savner oldefaren sin. Ta kontakt da med pedansvarlig på avd i barnehage hvis hun går der, eller gjennom helsestasjonen, også lege kan vise deg videre. Men husk at din væremåte speiler barnet ditt. Er du mye usikker, snakker om døden, eller at barnet ditt er et litt engstelig, følsomt og sensetivt barn så kan det hende de trenger mer samtale i varme og trygge omgivelser. Ser dere har prøvd og at det ikke fungerer, men hva svarer hun når du spør hvorfor hun tenker på dette. Få henne til å prøve å svare selv i stede for å svare på spørsmålene hun stiller.

Få en liten innsikt anngående tankene hennes så står du litt mer klarere hvis du må forklare andre som kan hjelpe dere mer. Men uansett, døden er vanskelig og min 4-åring har akkurat begynt å snakke om døden, om at vi som foreldre blir borte og at vi kan aldri dø og slikt. Det er tøft å svare på disse spørsmålene og det krever at en går noen runder med seg selv og vite hva en selv føler om dette.

Lykke til.

[Peoni]

Her går vi gjennom det samme. Jeg har snakket med en psykolog jeg kjenner, som sier at det er 100% etter boken! Når en er 5 år, så dukker disse tankene opp ;0)

Så uansett hvor slitsomt det er for både barn og voksne, så er det veldig normale tanker å ha i akkurat den alderen.

Her snakker vi om det når det dukker opp, og jeg prøver å være åpen om døden, men samtidig å avdramatisere litt. At jeg også tenker på det, men at jeg ikke er veldig bekymret for det osv. At folk flest dør når de er gamle eller syke. Her døde bestefaren nylig, og hun så jo at han var gammel og sliten. Så tuller vi litt også, om at han kanskje har blitt til en engel...eller en blomst! ;0)

Og så er jeg ærlig: jeg vet ikke hvordan det er å dø, for jeg har aldri opplevd det. Vi snakker også om at barn osv dør, men at det ikke er det som er mest vanlig. Og så er vi enige om at det er bedre å glede oss over alle de fine tingene enn å hele tiden tenke på og være redd for å dø. Men at det er lov å være redd eller trist pga det innimellom.

[KAS.81 har født:-)]

jenta vår er 4 år og har hatt en fase på noen mnd nå hvor hun har tenkt mye på døden og hatt triste perioder grunnet dette. som du beskriver så kom disse tankene hver eneste kveld når hun skulle sove. var livredd for å dø eller at hun skulle våkne opp og både mamma, pappa og lillesøster skulle være døde. og hvis mamma og pappa og besteforeldrene døde hvem skulle ta vare på henne da.

jeg valgte å være dønn ærlig med litt avdramatisering. når hun spurte om hvor man ble av når man døde svarte jeg at man ikke vet helt sikkert hvor man blir av når man dør men at mamma har valgt å tro at man kommer til ett vakkert sted hvor alt er trygt og godt ingen er syke og alle er snille med hverandre kanskje kommer man opp i himmelen til gud og jesus, men kroppen vår vil alltid være igjen på jorda forklarte henne om gravplasser at man graver den døde ned i jorden i en fin kiste og pynter med blomster og lys så man kan besøke den man savner når man vil. tok henne også med på graven til oldefaren sin hvor hun fikk sette ett lys der. dette satte hun veldig pris på hun hadde også tegnet en tegning som hun tapet på gravstøtten. dette gav henne noe konkret å vise til. hun har aldri truffet han men gråt litt og sa hun savnet oldefaren sin. men hvordan kunne kroppen ligge nedi jorden og likevel være opp i himmelen hos gud og jesus da mamma. vanskelig spørsmål. prøvde å forklare at kroppen ble igjen her men mamma tror at alle de fine tankene og følelsene våre reiste opp til gud og jesus slik at de kunne fortsette å være sammen med oss og passe på oss selv om vi ikke kunne se de døde lenger så ville vi alltid huske dem og gud kunne kanskje hjelpe dem med å passe på oss dette syntes hun hørtes fint ut

 

men hvorfor må alle dø da mamma hvorfor kan man ikke bare være her bestandig. forklarte henne at alle må dø en gang ellers blir det jo alt for mange mennesker her og blir ikke plass til alle de nye babyene som blir født. og de fleste dør når man blir gammel og syk og ett nytt barn kan bli født sånn som lillesøster. og det var hun igrunn veldig enig i og slo seg til ro med det.

 

men når man blir gravd ned i jorda mamma da kommer vel meitemarkene og spiser meg opp. da ble jeg veldig ehh ehh ehh men svarte til slutt at kisten blir gravd veldig langt ned og der blir det for kaldt for meitemarkene. hun var også redd for å dø og bli gravd ned i jorda for hun ville ikke bli skitten på kjolen sin. hehe. tenker på mye rart de her små.

 

ble visst litt langt det her men nå virker det som dette med døden har blitt ganske naturlig for henne og virker som hun forstår at det er nødvendig i livets gang. så mitt råd er svar på alt de lurer på fremfor å bortforklare det. det er tanker som opptar dem og vis at du selv også syns det er trist at alle må dø men at det er nødvendig og at man selv ikke vet hvordan det er å dø for har jo ikke opplevd det, men velger å tro på at man kommer til ett flott sted. men at det selvfølgelig likevel er forferdelig trist når noen man er glad i dør.

 

hun er fortsatt redd for at mamma og pappa plutselig skal dø og hun blir igjen alene. ofte når vi kjører bil så sier hun kjør forsiktig mamma så ikke du kræsjer og blir dø

 

hvordan hun kommer til å takle det når hun opplever døden på nært hold vet jeg ikke men skal i hvertfall ha en åpen dialog og la henne få delta i sorgprosessen når den dagen kommer