når mor er psykisk syk.

[Gjest]

heisann.

jeg lurer på om det er flere i samme båt jeg.

det er jo litt tabu å være mor med psykiske problemer.

alle har vel det i større eller mindre grad.

jeg sliter veldig mye.

er diagnostisert bipolar 2 med angst sykdom og

tvangslidelse/tvangstanker.

går i behandling og har vært innlagt 1 gang over lang tid når

datteren min var 1 år. da var jeg "borte" i ca 12 mnd..

har også vært innlagt på lukket, men ikke mer enn 1 uke.

Graviditeten min utløste dette hos meg. jeg var i god form, jobbet fullt, hadde venner, var frisk og fin.. inntil ca 2-3 mnd før fødsel. da raknet så og si alt. (ble gravid når jeg var 18 år)

jeg hadde ALDRI trodd at dette skulle bli min hverdag. hadde foresett meg et lykkelig famileliv, harmoni og masse kos og glede. istedet har det vært en konstant kamp om å holde hodet over vannet og bare overleve, rett og slett.

jeg føler at jeg har sviktet jenta mi fordi jeg er dårlig. har vurdert selvmord mange ganger..fordi det hadde vært bedre for henne uten en sånn mor som meg..

går i konstant terapi. har selvfølgelig bedre perioder også, men jeg er tom for energi, fordi den blir brukt på problemene mine. jeg skåner henne, biter tenna sammen.. prøver så godt jeg kan å skjule at jeg har det vondt. og det er forferdelig vondt når man er mor, å ikke bare har ansvar for seg selv. jeg vil jo kun det beste for mitt lille barn, og jeg elsker henne mer enn alt annet på jord.

 

men sånn er det da også med syke foreldre.. når jeg ble lagt inn kom selvfølgelig barnevernet og hele bøtte balletten. har man ikke følt seg misslykka før, så gjør man det hvertfall da.

jeg ble fratatt hovedomsorgen..en avgjørelse fra barnevernet som jeg forstår, men synes er veldig lei og vanskelig.

jeg har aldri vært syk i samværet med henne (da mener jeg akutt veldig dårlig) og moren min el. samboeren min er som regel alltid til stede eller i nærheten når jeg har henne.

far har nå 100% og jeg har annenhver helg og 1 gang i uka.

 

dere friske foreldre aner ikke hvor godt dere har det! og jeg er så jæævla missunelig på "a4" familiene der ute..

 

dette er ikke selvalgt, å jeg kommer aldri til å bli helt bra, for det er en livstids sykdom. men det å erkjenne ovenfor seg selv at det er sånn livet er, det er vanskelig det.

 

jeg håper på å bli bedre med enda mer terapi..og medisinene mine er veldig bra sammensatt.

jeg prøver å tenke fremover..for jeg har såå veldig mye å vinne!

jo bedre jeg får det, jo bedre får jenta mi det. så "fight on"!

det har vel aldri reddet noen å legge seg ned for å dø.

 

takk for at du leste innlegget mitt.

xx

[Hurricania]

Wow- så heldig jenta di er som har en mamma med så god evne til å sette henne først! Jeg synes du høres kjempetøff ut, og det er flott å høre at du klarer å finne motivasjon til å kjempe videre! Du må være så snill å klare å legge tankene om at jenta di har det bedre uten deg til side- du er mammaen hennes og ingen i verden kan ta din plass. Stå på videre og gjør det du kan for å være en god mamma alle gangene du har mulighet til det!

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!

Jenta di er bedre tjent ¨med å ha deg som mamma, enn å ikke ha sin mamma i det hele tatt!!

Du hørtes omtenksom ut, og ønsker det beste for jenta di, så du trenger ikke å være redd!!

 

Det du gjør for jenta di vil hun alltid huske når hun vokser opp.

Det viktigste er at du har 100 % samvær sammen med jenta di når dere er sammen. Alt dette vil hun huske. Dersom du bare ligger passiv på sofaen vil hun huske at hun var mye alene feks. mens mamma sov på sofaen. Eller at det var mye menn på besøk da hun var liten.

 

Det jeg vil fram til er egentlig forsømmelse. Dette husker barn veldig godt når de tenker tilbake. Så pøs på med kjærlighet, lek og sang sammen. Det trenger ikke å være avansert, bare noe dere har sammen som er trygt og godt. Lykke til!! Du kan klare dette!!!

 

[Gjest]

takk for fine svar.

jeg skal absolutt gjøre mitt aller, aller beste for at hun skal ha det bra.

og den tiden vi har sammen skal være kvalitetstid der vi skal kose oss å ha det fint sammen.

sykdommen min kan mange ganger begrense dette..men det at jeg ikke har henne på daglig basis, gjør at jeg har god tid til å samle opp energi og krefter til de gangene jeg har henne.

fy søren så uflaks at jeg skulle bli sånn her.

snuppa mi er jo det beste jeg har, og er verdt å kjempe for hver dag. det eneste jeg vil er jo å bli så bra som mulig.

er veldig nøye på å ta medisinene mine og ta imot hjelp.

 

er nok ikke mye menn på besøk da. er i ett stabilt forhold:)

men om jeg går over i manisk fase, bruker jeg masse penger å setter igang med kreative prosjekter. f.eks bytte ut garderoben.

er mest nede - men foretrekker faktisk det, fremfor å gå i taket.