Trenger synspunkter, gravid og fortvilet.

[Anonym bruker]

Fra før har jeg et barn på 4, og har vært gravid 3 ggr til etter det, mistet to ganger i SA, siste gang i MA, noe jeg tok ekstremt tungt. Med en gang etterpå ville jeg så gjerne prøve på nytt, men så begynte jeg å tenke, og fant ut jeg vil la kroppen min og psyken min vente litt lenger.

 

Forholdet til meg og samboeren hangler veldig, og det går mot slutten. I grunn bare utsetter jeg bruddet. Han derimot, vil veldig gjerne ha barn med meg, og jeg føler at han aller helst vil ha det, i håp om at jeg ikke skal forlate han. Jeg nevnte for han tidlig i januar at jeg ønsket å vente med barn, for å se om forholdet vårt stabiliserte seg litt mer. Han sa seg delvis enig, men poengterte at han ville bli veldig skuffet om jeg tok abort hvis jeg ble gravid.

 

Planen min var å begynnne på p-piller ved 1. mens etter MA'en, men det rakk jeg ikke. Enda vi knapt har hatt sex siden jeg mistet (medio desember), så har jeg blitt gravid. Aner ikke hvor langt jeg er på vei, men det kan ikke være så langt, fikk negativ test 21 januar, og testet på nytt idag, da var den positiv.

 

I de ukene jeg var gravid forrige gang, var jeg veldig dårlig, og jeg vet ikke om jeg orker det en gang til. Jeg klarte ikke kjøre datteren min i bhg, jeg orket ikke lage middag og jeg sov stort sett hele dagen. Hvis jeg skal være aleine denne gangen, hvem skal hjelpe meg med jenta på 4?

 

I mitt vellykkede sv.skap var jeg også mye dårlig, fullstendig handicappet av bekkenløsning fra 4. mnd. Hva hvis jeg får det igjen, er så redd for det...

 

Barn ønsker jeg meg gjerne, men drømmen er at vi skal ha det stabilt og godt, jeg vil ikke være aleinemor til 2 små.

 

Så er problemet at jeg tror rett og slett ikke at jeg takler å ta en abort.. Ved utskrapningen på MA'en gråt jeg hysterisk, enda da visste jeg at fosteret var dødt, og dette var bare noe jeg måtte. Hvordan skal jeg da takle å gjennomføre samme prosedyre og vite at fosteret faktisk lever?

 

For alt jeg vet kan det jo være at jeg mister denne gangen også, men jeg kan ikke basere meg på det. Beholder jeg, så vet jeg at jeg kommer til å elske barnet uansett, men jeg er så redd for å ikke klare ansvaret, og så redd for å få et mareritt svangerskap, slik at det går utover jenta jeg allerede har.

 

Hennes far bor utenlands, så det er ikke mye hjelp og hente der. Har gode venner og et nært forhold til mamma og øvrig familie, men jeg kan ikke belage meg på de hvis jeg blir liggende siste halvdel av svangerskapet.

 

Åååå Jeg er så lei meg og frustrert nå, for barnet ønsker jeg meg så gjerne, men ikke under disse omstendighetene..

 

Hva ville du gjort?

[Anonym bruker]

Hei du, dersom jeg tolker innlegget ditt riktig høres det ut som en abort ikke er valget du skal ta. Du må nemlig tenke deg grundig om og også vurdere om hvordan du skal leve videre med det valget. Lag en liste med argumenter for og mot...så får du mer oversikt over situasjonen. Og tenk deg veldig godt om. Det er flere innlegg her om de som angrer. Jeg dømmer ikke, har ttat en abort selv og det er ikke godt å tenke på.

[Anonym bruker]

I grunn har du rett... Jeg vil ikke ta abort, men jeg vil heller ikke være aleine

 

Har forhåpentligvis noen uker å tenke over dette på, kanskje jeg klarer å komme frem til en fornuftig løsning.

 

Vurderer en samtale med amathea, men jeg er ikke den personen som liker så godt å snakke med fremmede mennesker.

 

Har dere gode erfaringer med amathea? Og hva slags løsninger har dere kommet frem til etter å ha vært hos de? Forsøker de å overbevise oss i den ene eller andre retningen, utfra hva de mener personlig?

 

Har engentlig time på fødepolen til tirsdag, for odrinær UL til det barnet jeg mistet, den har av en eller annen grunn ikke blitt avbestilt, så jeg lurer på om jeg skal ta den timen alikevel, så kan jeg finne ut hvor langt jeg er på vei.

 

Fornuften min sier at jeg bør ta abort, men hjertet mitt skriker nei...

 

HI

[Anonym bruker]

Hør på hjertet ditt!!!!

[Anonym bruker]

jeg ville heller ikke være alene, og jeg tok abort. Den dag idag skulle jeg så inderlig ønske at jeg hadde valgt å beholde, for det er et dypt savn etter en som skulle vært i livet mitt.. Spiller igrunn liten rolle om man er alene eller ei da.

 

Høres på meg ut som om du bør beholde, lytt til ditt hjerte

[marrissa]

Hei,

 

Jeg skjønner at du er fortvila. Jeg er litt i samme situasjon selv... Veldig i tvil. Har hatt to samtaler hos Amathea. En med partner og en alene. De forsøker ikke å påvirke deg den ene eller andre retningen men hjelper deg heller å tenke bedre igjennom de to valg mullighetene du harog til å få noe mer klarhet i tankene. I tillegg kan de hjelpe til med oppfølgingssamtaler etter du har tatt valget. Uansett hvilke det skulle bli.

 

[Anonym bruker]

Snakket med sykehuset idag, ift timen jeg egentlig har til ord. UL i mrg. Men jeg fikk ikke komme i morgen, da de mener at de ikke kan se noe foster enda.

 

Skjønner ikke hvordan de kan si det, når jeg ikke har peiling på hvor lang på vei jeg er. Fikk time hos de 19 mars, og jeg fikk meg ikke til å si at jeg tenker på abort, og mest sannsynlig er jeg over 12 uker innen den tid..

 

Jeg bare gråter og gråter, for jeg klarer ikke å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Igår kveld bestemte jeg meg for abort, da følte jeg meg helt sikker på at det ble riktig, men etter en time, så ombestemte jeg meg brått igjen, og nå står jeg midt i mellom igjen.

 

Skulle ønske noen kunne ta valget for meg

[Anonym bruker]

Valget er kun ditt som andre har foreslått så er en for og imot liste en god ide...jeg er 2 mnd på vei og måtte ta et valg ettersom denne babyen ikke var planlagt og kjæresten min bor i utlandet..vi har bestemt for å beholde med alt det innebærer..jeg har en jente på 3 fra før og var ikke dårlig i det hele tatt med henne, men denne gangen har jeg det meste tror jeg...jeg kommer til å være alene frem til mai og selv om det er tunge dager så går det på et vis...når det gjelder 4 åringen din så er det snakk om 9mnd av sitt liv som kanskje ikke blir som vanlig men tenk etterpå så kommer en bror eller søster og for resten av livet en tilknyttning... mener ikkje at du skal beholde for enhver pris og vil ikkje presse på en mening det er bare en annen vinkling:) Uansett lykke til med det du bestemmer deg for....

[Anonym bruker]

Det er helt og holdent ditt valg, men prøv å hold en god dialog med BF. Det er leit om du tar bort barnet og dere finner ut at forholdet kan reddes og hvis det er slik at BF ønsker å ha barn med deg for å redde forholdet er det feil, vanligvis er det mødre som gjør dette og desverre for mange! Likevel tror jeg at BF sikkert vil stille opp ettersom han ikke vil du skal ta abort.

[*Emma & Mathias*spire i magen*]

Jeg har bestemt meg nå, og jeg vil beholde Med mindre noe ekstremt skulle dukke opp, og hvis jeg ikke mister ufrivillig, så blir jeg mamma i oktober

 

Jeg og sambo har gått ifra hverandre - iallfall for en stund. Inntil vi evnt finner ut at vi prøver på nytt, så er vi gode venner, og han støtter meg i å beholde.

 

Var på UL idag, og er 5+5 på vei, det var ikke mye jeg kunne se, såvidt antydning til foster, men det gjorde noe med hjertet mitt.

 

Jeg har grublet og tenkt i mange dager nå, og jeg ser flere løsninger enn problemer, og da føles det mest riktig å beholde barnet

 

Takk for støtten og for at ingen dømte meg for mine tanker rundt abort.

Så må dere ha masse lykke til med deres avgjørelser, håper dere kommer frem til løsninger dere kan leve med.

 

*tror jeg signerer med nick nå*

 

Klem fra HI

[Anonym bruker]

Du har gjort et valg etter hjertet, og regnet deg frem til at det finnes flere løsninger enn problemer, litt tidlig å gratulere deg eller dere ennå, men stå på.

 

Mange ville sikkert tatt en abort i en sånn situasjon og særlig menn som utgår fra et forhold ville forlangt abort, så du er heldig at du har støtte fra det holdet.

 

Å ha et godt forhold til sin eks-samboer er ihvertfall god grunn til å ikke gjøre noe dramatisk som det å ta abort. Lykke til med svangerskapet og med at dere kansje finner tilbake til hverandre, for svangerskap er lettere hvis man er to om det, og tiden som kommer er best for barn og foreldre hvis begge tar del i det.