Barn på snart 8 mnd i barnehage, som aldri har fungert med andre enn mora...normalt??

[Anonym bruker]

Jobber i barnehage, og har nå fått en nye unge på snrt 8 mnd....trodde at det skulle gå sånn passe greit, men stakkar liten griner HELE tiden uten stopp! Vi må ha en person alene på denne ungen og det er absolutt ingen som er god nok... helt utrøstelig... Vi sa til moren at det ikke går så bra, men at vi selvfølgelig skal prøve vårt beste. Det kom da fram at grunnen til at hun leverer barnet så tidlig er at faren som egentlig skulle hatt pappaperm. ikke klarer å ha henne hjemme alene fordi hun bare gråter hele tiden. Og at moren ikke kan gå ut av rommet en gang før ungen skriker...øøøøh..og skal da vi, som er totalt fremmende, klare henne noe bedre??? forstår ingenting jeg... Spurte om det gikk bar når andre hadde passet på barnet, og da sa hun at det bare var en tant som hadde hatt henne noen timer,+ farmoren en dag, men da måtte moren komme fordi barnet hadde blitt helt hysterisk... Synes liksom ikke det er rett at barnehagen skal ta denne støyten...

Hva synes dere??

[Anonym bruker]

Tja, litt spesielt å ha pappaperm når han faktisk ikke er sammen med barnet. Enda mer spesielt å legge ut en såpass gjenkjennelig historie på nettet.

[Anonym bruker]

Kanskje d. syns nå det er flere ganske gjenkjennelige historier her da... går jo ikke an å slette noe her heller.. men det var da ikke poenget

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke kommentere historien, men synes at det er veldig upassende at barnehageansatte legger ut slike typer historier på nettet... for meg er det ganske uprofesjonelt.

[Anonym bruker]

Enig med andre her- dette blir for dumt å legge ut på nett. Du har tross alt taushetsplikt.

Videre syns jeg ikke barnet har noe i bhg å gjøre men hvilke rettigheter bhg har på slike områder vet jeg ikke. Om barnet er redd for å være borte fra mammaen sin til vanlig blir det ikke noe bedre i den alderen- da slår gjerne seperasjonsangsten ut for fullt. Barnet kan faktisk ta skade av dette sies det og jeg synes det høres helt villt ut at ikke faren kan ha barnet hjemme. Merkelig opplegg og en akn jo begynne lure hva som foregår hjemme. Stakkars barn, får helt vondt i meg:(

Hva som bør gjøres vet jeg ikke men den som tar støyten nå er vel tross alt barnet?

[Anonym bruker]

 

Kjære anonym!

 

Det er IKKE rett at barnehagen skal ta denne støyten.

 

[Anonym bruker]

Vår sønn var også en skikkelig mammadalt i 8-11 mnds alderen. Han var skeptisk til absolutt alle, bortsett fra meg og mannen min, da. Vi fryktet den dagen da vi skulle levere han i barnehagen, og jeg må ærlig innrømme at jeg så ganske svart på det hele. Regnte nesten med at jeg måtte si opp jobben og heller vente til han ble litt større før vi leverte han fra oss.

 

Men da han var 10-11 mnd begynte det så smått å bli bedre. Da vi leverte han fra oss i barnehagen var han blitt 13 mnd, og det hele har gått strålende. Han stortrives. Selvfølgelig litt grining i starten, men han roet seg veldig fort.

 

Vi brukte derimot mange uker på tilvenningen, og det har nok hjulpet på tilliten hans. Kanskje det hadde hjulpet om mor kunne ta seg litt fri fra jobben og tilbringe et par uker sammen med henne i barnehagen, før hun slippes til på egen hånd?

 

Uansett synes jeg ikke det er riktig av foreldrene å levere fra seg jenta når hun er så skeptisk. Det er selvfølgelig barnehagens ansvar å legge forholdene til rette for at jenta skal trives, men når dere gjør det dere kan, ligger resten av ansvaret hos foreldrene. Det er jo tydelig at noe må gjøres i dette tilfellet. Stakkars liten....

 

[Anonym bruker]

Helt enig i at det var dumt å legge ut dette... angrer nå. ville bare få med hele historien men det burde jeg ha droppa ja! første og siste gang jeg skriver noe her da...Uansett, er ganske fortvila på ungens og moras vegne, men skal gjøre så godt jeg kan...gleder meg til den dagen jeg ser barnet smile og le D Må jo bare gå over. takk for svar!

[Anonym bruker]

Åtte mnd... Synes ikke det er noe rart at hun bare vil ha mamma, jeg! Synes det er helt grusomt å plassere så små i barnehage når de bare blir fortvilet og redd. Blir det ikke litt rart å diskutere hvorvidt et så lite barn "fungerer" med andre eller ikke...?

 

Men hvis moren ikke har noe valg og må tilbake i jobb, hva da med amming? Hvis hun ammer, da. Kunne det kanskje vært en trøst med morsmelk på flaske? Ikke det at man skal lære barn å trøstespise! Men for å få henne til å forstå at hun ikke kommer til å sulte ihjel fordi om mamma ikke er der et øyeblikk?

 

 

[pelsdotten]

Vi hadde et knøtt i barnehagen, ikke så liten som den dere har, men et prematurt barn, som pga for tidlig fødsel var mye "yngre" i utvikling enn alderen skulle tilsi. Var fylt 1 år, men ca 6-9 mnd utvikling. Gråt ustanselig, mange ganger om dagen, HVER dag i ca 2 mnd. Vi holdt på å bli gale. Men klart, vi hadde ikke armer til det stakkars knøttet kontiuerlig, så vi måtte la barnet ligge på gulvet, og gråte. H*n ville bli holdt eller dullet med til enhver tid, og om vi gikk ut av rommet, så gikk "alarmen", da var det på'n igjen med gråting. Dette barnet hadde også stort behov for nærhet. Ja, foreldrene burde i det tilfellet vært hjemme minst 2-3 mnd til, til barnets beste, men de hadde ikke mulighet. Tror nok at de fleste foreldre ville vært hjemme med barnet om de kunne i en sånn situasjon.

 

Vi har hatt et barn tidligere som var ekstremt knyttet til sin mor. . Barnet var 3 år da h*n begynte i barnehagen! H*n gråt krampeaktig hver dag og lengtet etter mamma. De sov i samme seng og det var bare dem to hele døgnet frem til h*n begynte i barnehagen... Så klart det ble et sjokk! Selv om mamma var flink å ha lang tilvenning, var der mye/flere ganger om dagen, hentet tidlig osv, så tok det ekstremt lang tid før barnet ble trygt. En av assistentene var primærkontakt og tok seg ekstra av barnet, barnet knyttet seg til denne og det ble vendepunktet. (Men når assistenten var syk var det krise kan du tro!)

 

Hva barnet i deres barnehage angår, så må dere bare gjøre alt dere kan for å gjøre knøttet trygg. Selv om det går litt på "bekostning" av de andre barna en periode. (De som allerede er innkjørt og trygge, de "klarer seg" litt selv), så dere kan sette inn alle kluter på at dette barnet skal bli trygg og glad. Det kommer til slutt!!

 

- En av dere får/må "vie" seg til barnet, være mest mulig med henne, så vil det nok bli bedre etter hvert, når hun blir trygg på denne personen.

 

- Kjøp ørepropper til den som må bære barnet mest, så gråtingen ikke går dere så sinnsykt på nervene/hørselen løs.

 

- Mamma har kanskje rett på ammetid? Kortere dager? Pappa kan hente tidligere så h*n ikke er bare med fremmede? (Dere blir forresten ikke fremmede lenge - så lenge h*n ser dere hver dag, før eller siden vil det gå seg til).

 

- Prøv å finne ut hvilke sanger de pleier å synge, hvilken mat/drikke h*n liker, ja - hva h*n liker generelt, rutiner rundt legging, måltider.. etc.

 

PS. For fremtiden er det nok lurt å tenke seg om både to og tre ganger om du kan/bør legge ut innlegg som er gjenkjennelige. Saker som kan "besvares" i barnehagen, av styrer/pedagoger osv., bør man vel strengt tatt ikke legge ut på nettet.

 

Men sånn du skrev dette innlegget, bør det gå bra.

 

Lykke til!!!

[Anonym bruker]

Du må da virkelig være uerfaren hvis du ikke har vært bortig dette før.

Dette er forøvrig noe du diskuterer med de du jobber sammens med på avdelingen, ikke noe du tar opp på nette.

 

Bhg ville da tatt denne "støyten" som du kaller det, før eller senere uansett, voks opp å sett deg inn i jobben din.

 

ped.leder

[mor33]

hei jeg vil bare si at min ville ikke være hos andre men i barnehagen storkoser hun seg å vinker ha d,,, 11 mnd er ho.Så d har nok litt m alt å gjøre;)her ble d posotivt jaffall,å komme i barnehage

[Anonym bruker]

Kjenner til flere tilfeller hvor det har tatt laaaaang tid med mye gråt før ting har gått seg til. Sårt mens det står på, men det roer seg tilslutt.