Vurderer å gi opp, la han få viljen sin.

[Anonym bruker]

Han vil virkelig virkelig ikke ha den lille. Vi har kranglet om dette nå helt siden jeg tok testen. Er nå 6 uker på vei, men føler meg ikke gravid. Er kvalm, trett og har ømme bryster, men all glede med å være gravid er borte. Tenkte han ville endre litt syn når vi fikk snakket sammen, men han vil virkelig ikke. Tar meg selv i å holde på magen å tenke på den lille som har kjempet for å komme dit. Er det mulig for to mennesker å bli enig når man står så langt unna hverandre.

[Anonym bruker]

Jeg vil heller ta abort enn å bli alenemor. Jeg skulle så ønske at han ville ha dette barnet, for det vil jeg også. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Man kan jo ikke tvinge noen til å ønske seg barn. Han har sagt at hvis jeg beholder barnet blir det siste gangen jeg ser ham. Og vi har vært gift i et år.

[Anonym bruker]

Jeg personlig syns han høres egoistisk ut ! Han tenker mye på seg selv og va han vill. Min tanke på abort var at, viss jeg tokk det var det over mellom oss. Får jeg ville ikke taklett å være med han etter en abort. Har tatt abort før med en annen, han kastet ting på meg når jeg sa det. Nå i etter tid sir han til meg at jeg er en barne dreper. At han håper jeg havner i helvette. Abort er noe du blir å leve med i lengere tider. det er tungt å tenke på at du kunne hatt en unge. Klart det er noe man bestemmer ilag. Men du har ett eget valg sjøl, det er du som ska ta inngrepet, det er du som får en tom følelse. At ting er ikke sikkert at det blir som før. Men be han om å tenke nøye gjennom det. Fortell han akkurat hva du føler!! Viss han bryr seg om deg å, Må han kunne tenke litt på den andre siden å. Å ikke kunn tenke på seg selv !

[Anonym bruker]

Kjære HI. Behold barnet.

 

Du aner ikke hva du går inn i hvis du tar abort. Du kommer aldri til å angre på barnet ditt selv om du blir alenemor.

 

Jeg er ikke mot abort, jeg har tatt det selv og er glad for det i dag.

Men jeg leser av innlegget ditt at du ønsker deg dette barnet.

 

Så jeg ber deg innstendig om å stå på ditt. Om det er det siste du ser av mannen din så er det synd for ham. Og de kommer ofte med sånne trusler for å få vilja si. Kan hende han modner til når han får tenkt seg om.

[Gjest]

Hei HI!

 

Må ikke finne på å ta abort! Husk at abort er kun ditt valg og dermed kun du som må ta ansvar for deg selv i ettertid av en abort. Jeg tror at du kommer til å få det veldig vanskelig i ettertid om du tar en abort som du ikke ønsker selv.

 

det kan nå være at mannen din er bekymret for å måtte ta både økonomisk og følelsesmessig ansvar for både deg og et barn, dette kom jo antagelig vis som et sjokk på han? Jeg syntes at du burde fortalt han helt klart at abort ikke er aktuelt, så får han gjøre det han føler at han må gjøre. Kan hende at du må la han flytte ut også.

 

Jeg mener ikke å være katigoriserende, men denne historien har blitt fortalt her inne mange ganger (se i tideligere tråder) og jeg har ennå ikke hørt om noen som har blitt alene, barnefaren har alltid tatt til fornuft etter en stund. Men jeg syntes at du skylder han å være helt ærlig og ikke anklagende mot han -kan hende at han er vettskremt

 

Jeg tror at dette vil gå bra, bare stå i det nå, det vil gå bra til slutt! Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Vet du hva, det er utrolig lett å skjønne av innlegget ditt at du ikke ønsker å ta abort, og da er det galskap å gjøre det...!

Jeg forstår så godt at det må virke fryktelig skremmende å kanskje måtte bli alene med barnet, men som det ble sagt over her, så er det uendelig mange tilfeller der mennene skriker og truer og sverger at de vil gå sin vei - og så ender de opp med å bli hengivne fedre som elsker barna sine.

Dette er blitt sagt mange ganger; mange angrer på en abort, men det er ikke mange som angrer på det barnet de har fått!

Finn en rådgiver å snakke med så fort som mulig (f.eks. Amathea) så du kan få råd om hvordan du skal forholde deg til mannen din, jeg kan garantere at dette har de erfaring med.

Lykke, lykke til, og husk å lytte til hjertet ditt..

 

 

[Razamanaz]

Ser jo det er lenge siden du skrev - men må bare si noen ord.. Håper så inderlig du valgte det du ønsket - siden det er du som skal leve med deg selv resten av livet.

Husk at ditt ansvar er deg selv, og dine barn - ingen andre.

Og det er så tydelig at du virkelig ønsker dette barnet. Håper derfor du klarer å se det de andre som også har svart deg ser - nemlig at det eneste rette er at du beholder ditt kommende barn.

Enten vil han endre seg - ellers så er han en mann du antagelig får et bedre liv uten.

Og det finnes vel heldigvis SVÆRT FÅ som ikke takker sin skaper eller hva man måtte tro på for at man valgte å beholde et barn man ønsket - fremfor å fjerne et barn mot sin vilje..

 

Lykke til - og skriv gjerne noen ord om hvordan du har det..

Varn klem

[Anonym bruker]

Er fortsatt inne her å leser, men er mest for å bekrefte mitt eget valg. Valgte å beholde barnet og han valgte å gå. Er ennå rimelig i sjokk over at han kan være så egoistisk, men må nok bare ta tiden til hjelp. Er nå snart 9 uker på vei, men kjenne fortsatt ingen glede over den lille. Gjør vondt å innrømme dette for meg selv, men håper at når magen kommer, sjokket har lagt seg og jeg kjenner den lille røre på seg så kommer gleden. Er sårt å vite at jeg skal igjennom dette helt alene, men vet at når den lille kommer vil det bli mere glede enn sorg. Vet at jeg vil elske den lille nok for oss begge, men vil alltid være sårt at jeg ikke kunne gi den lille en snill pappa.

[mai.23]

hei!

det er helt naturlig at gleden over barnet ikke er kommet ennå, når det har skjedd så mye; og jeg er helt sikker på at gledesfølelsen kommer etter hvert som du får vennet deg til tanken:)

det er vondt å miste den man elsker fordi man velger å beholde barnet som man har laget sammen, men i lengden tror jeg uansett at det er barnefar som taper på det! du vil alltid ha det lille barnet,som vil komme til å bety mer for deg enn noen mann vil gjøre.

 

Det er ikke alltid slik at bf klare å venne seg til tanken, eller vil bli klar for barnet...

selv er jeg 30 uker på vei, og ble alene for litt over en mnd siden. Jeg valgte å beholde barnet til tross for at bf ikke ville det. Bf sa han kom til å være sammen med meg uansett, og at han nok bare trengte tid til å venne seg til tanken, men det går ikke alltid slik... Han sa han aldri kunne tilgi at jeg tok et så viktig valg som ville påvirke begges liv så mye, uten å ta hensyn til hva han mente. Derfor hadde han gradvis mistet følelsene for meg. Det var kjempetøft i begynnelsen, og er det til tider ennå, men det går fremover:) Nå kan jeg ihvertfall glede meg over barnet, uten at han blir sur eller taus på grunn av det! det er først de siste ukene at jeg har begynt å glede meg over barnet, og fortsatt kan jeg en sjelden gang tenke at alt hadde vært så mye enklere om jeg ikke var gravid.. Men jeg kjenner at jeg får sterkere følelser for barnet etter hvert som tiden går:) disse følelsene vil helt sikkert du også få etter hvert!

 

Ennå kan det jo hende at han kan komme at han kommer tilbake til deg; kanskje bare sjokket må få lagt seg. Likevel tror jeg at det er best å ikke håpe for mye på det, men at du heller baserer deg på din nåværende stuasjon, og ser for deg hvordan du å barnet vil få det best mulig. Har du familie og venner som vil stille opp for deg, og som du kan prate med? Jeg vil råde deg til samtaler med jordmor og amathea. Jeg har selv jevnlige samtaler med jordmor, og det hjelper meg masse! disse er profesjonelle, kjenner til mange lignende situasjoner og kan hjelpe deg å se ting i et annet perspektiv.

 

Er det lenge siden det ble slutt? Har dere noe kontakt? Kanskje han bare trenger litt tid borte fra deg for å få tenke ordentlig gjennom ting... Han har ennå god tid til å få vent seg til tanken!

 

Jeg skjønner at det er tungt nå, men med tiden vil alt bli bedre; uansett hva utfallet vil bli!

 

[Gjest Mylian&A.V+tre i magen! :-)]

Hei HI!!

 

Husk at det er din kropp og at ingen kan tvinge deg. Du sier dere er gift, så hva er "problemet" - alle klarer å få et barn (så og si). Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri gleder meg over svangerskapet o.l fordi jeg ikke trives som gravid, men jeg syns premien er flott.

 

Hvis DU vil ta abort og føler det er rett så gjør du det.. Men ikke ta abort fordi han er for feig til å bli pappa "akkurat nå"

 

Klem fra meg:-)