Hva gjør jeg??

[Anonym bruker]

Jeg var redd før fødselen også, men ikke mer enn "vanlig", vil jeg tro... Dessverre var det komplikasjoner før fødsel, igangsetting, keisersnitt på full åpning etter mye slit, etterfulgt av et mareritt av en barseltid med spinalhodepine.

 

De første ukene klarte jeg å lure meg selv til å tro at fødselen hadde jo ikke vært SÅ ille... Det gikk jo bra til slutt... Jeg hadde ikke hatt rier i 98 timer og revnet fra A til Å etc etc... Jeg gjorde det bare verre for meg selv, for da fikk jeg enda dårligere samvittighet fordi jeg rett og slett slet fryktelig med alle tankene rundt fødselen, selv om det jo hadde gått "bra".

 

Nå er babyen min snart fire måneder, og det blir egentlig bare verre og verre. Jeg er LIVREDD for at det samme skal skje neste gang. Selvtilliten min når det gjelder fødsel er helt knust. Alle venninnene mine plopper ut den ene svære babyen etter den andre uten nevneverdige problemer, og her fikk ikke jeg ut en på 3,5 kg. Jeg var ikke engang i nærheten. Realistisk sett vet jeg jo at det kan gå fint neste gang - men hva om det ikke gjør det? Jeg vet virkelig ikke om jeg klarer å takle en mislykket fødsel til.

 

Rett etter fødselen var jeg 100% klar på at keisersnitt, det skulle jeg IKKE ha igjen. Nå, når følelsene har modnet litt, er jeg jammen ikke sikker lenger. Jeg har fødselsangst, jeg må bare innse det. Hvordan prøve å samle mot til å prøve å føde vaginalt igjen? Hva hvis det går til h**** neste gang også? Skal jeg være nødt til å leve i angst i ni måneder? Hva vil oppleves som det største nederlaget - å "feige ut" og ta planlagt ks, eller å gå på nok en smell og ende opp med et akutt ks på en utslitt kropp - igjen? Jeg følte meg - og føler fortsatt - totalt sviktet av min egen kropp.

 

Dette ble veldig usammenhengende og rotete, men er det noen som kjenner seg igjen? Hva tenker dere? Jeg griner hos jordmor, griner hos fastlegen, griner hos helsesøster, griner om natta etter at sambo har sovnet... Og jeg er ikke gravid engang.

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg vil bare si at jeg fødte vaginalt.... Måtte ta vakuum fordi gutten min satt fast laaangt oppi bekkenet.. Han blei rett og slett røska ut på 2 min etter noe sånt som 19 timer med fødsel. Jeg revna MAAAASSE!! Jeg syns det er skummelt å tenke på at jeg kanskje må gjøre dette igjen. Men så må du som meg tenke det at INGEN fødsel er lik!! Hva er oddsen for at du må ta akutt ks neste gang?? Den er ganske liten.. Akkurat som oddsen for at jeg må ta vakuum neste gang er liten.. Men uansett hva du sier så svikta IKKE kroppen din deg.. Det er bare teit å tenke det! For kroppen din holdt på i 9 lange måneder og laga ett nydelig lite barn! Den gjorde DEN jobben.. =D Det er ingen skam i å måtte ta ks. Det er ingen skam i at jeg ikke greide presse gutten min ut heller. Kroppen prøvde og trengte litt hjelp.. Sånn er det bare.. Lykke til=)

[Anonym bruker]

Sjansen for at det blir akutt ks neste gang også, er jo større enn den var første gang, og det er det som bekymrer meg. Klart at ingen fødsler er like, men den kan jo også bli verre! Du har nok rett i at det er dumt å føle at kroppen min sviktet meg - rasjonelt sett vet jeg at du har rett, og det er akkurat det samme jeg ville sagt til f.eks. en venninne som kom med en slik historie, men så er det de dumme følelsene, da... Som ikke lytter til den "rasjonelle" delen av hjernen.

 

I løpet av 10 dager (to dager før fødsel, fødselen + en uke etter fødsel) har jeg TRE gode minner. Til sammen. Det er fryktelig vondt å tenke på at den første tiden med gutten min, som burde vært den beste i livet vårt, skulle bli så fæl. Jeg følte meg rett og slett ubrukelig som mamma og kvinne.

 

Jeg skal snakke med jordmor på mandag, håper det hjelper litt? Uansett burde jeg nok slutte å tenke på dette, og ta problemene når de dukker opp - dvs når jeg blir gravid igjen.

[Gjest]

Jeg håper du får god hjelp til å bearbeide dette, og syners du er kjempeflink somfaktisk tar tak i det istedenfor å prøve å bare skyve det vekk.

Hva du skal gjøre om du vil ha flere barn skla jeg ikke si så mye om, annet enn at om du velger planlagt KS og føler at det er mest riktig for din kropp, da synes jeg du skal være stolt av å ha hørt på kroppen din. Det er noe vi jenter er alt for dårlig til. Det er ikke nødvendig å være flink å gjøre alt naturlig for å være en vellykket kvinne og mor.

For meg har det tatt over 5 år før jeg nå tør å bære frem et barn igjen, og jeg har etter mye frem og tilbake kommet frem til at jeg skal være stolt av meg selv uansett hvordan barnet kommer til verden. Om det blir KS eller vaginal fødsel vet jeg ikke enda, og når den avgjørelsen blir tatt skal det være basert på hva jeg ønsker og trenger, ikke hva andre måtte mene, eller hva jeg tror andre mener.

 

Skal til samtale med Jordmor på mandag neste uke og er veldig spent på hva som kommer ut av det, men prøver å ha en positiv innstilling!

 

Håper du får det bedre med deg selv etterhvert, og at du ikke føler deg mislykket for det er du ikke! Og så er det lov å kjenne på følelsene sine og være urasjonell inniblandt, og faktisk ganske sunt og så lenge de ikke tar overhånd!!

 

Klem til deg:)

[Trultetulte]

Jeg griner og griner jeg også er gravid med 2 mann, nå tar det på. Skal ha ungen ut om 9 måneder og jeg kjenner meg veldig igjen i det du skrev. Ønsker nå Keisersnitt har møtt mange uduglige jormødre på veien. Hadde planer om å prøve igjen å fø, men etter disse møtene vet jeg at jeg har fått/har angst... Vil nå ha keisersnitt. Man blir lettere avslappet hvis man bestemmer seg for no....

[Gjest]

Jeg har heldigvis bare 16 uker med gruing til fødselen igjen, og har vært på min første samtale med fødselsangst-jordmoren. Skal på en samtale til alene, og så skal mannen min være med siste gangen for å få "opplæring" i hvordan han kan støtte meg.

 

Jeg hadde i utgangspunktet vurdert ks grunnet angsten etter forige fødsel, og var innstilt på å slost for det. MEN så har det seg sånn at jeg er aktiv rytter, og ved ks kan jeg ikke komme igjen med ridningen igjen på lang lang tid. Derfor har jeg nå valgt å føde vaginalt, men kan jo godt hende jeg ombestemmer meg om angsten tar helt overhånd.

 

Jeg har i utgagspunktet hatt en ukomplisert fødsel forige gang, iflg. jordmor, men veldig raskt og smertefult, uten pause mellom riene, og uten mulighet til smertestillende, men raknet ikke eller noe sånn, bare "fikk det ikke til" og følte meg mislykket. Og så har jeg store problemer med intimsoner og andre ting.

 

Dette er ikke ment som et sånn ks er ikke rett inlegg, for jeg ville helt klat tatt ks om det ikke var for at jeg ikke har mulighet til å ha en så lang tid før jeg kan ri igjen da det dels er jobben min.

Men nå når jeg har bestemt meg, og endelig blitt tatt på alvår av en flink jordmor så hjelper det veldig i forberedelsene på det jeg skal gjennom, og jeg bruker ikke så mye energi på angsten, nå når jeg har en konkret plan for fødslen og har fått lesset en del over på jordmor.

 

Det som faktisk hjalp meg mest i samtalen som varte i over 2 timer til jeg var "ferdig" var at jeg ble hørt og forstått og at jordmor og jeg sammen gikk gjennom forige fødsel og jeg fikk forklaring på mye av det som skjedde. Og jeg fikk aksept for mine følelser, i motsetning til hva jeg har fått fra mange av bedreviterne med solskinnshistorier her.

Jordmor var og ærlig og lovte ikke at ting kom tl å bli bedre denne gangen. Tvert i mot sa hun at jeg hadde god grunn for angsten, og at neste fødsel mest sansynlig ble raskere og mer intens enn forige styrtfødsel, og av en eller annen grunn beroliget det meg å høre at det kom til å bli værre sånn jeg gruer meg for, for da er dt ikke bare jeg som er psyko uten grunn... Og så lenge jeg blir tatt på alvår å behandlet med respekt og omsorg tror jeg jeg kan tåle mye mer, å bearbeide det etterpå.

 

Forige gang klarte jeg ikke å glede meg over ungen, men det tror jeg jeg skal klare bedre denne gangen for jeg stiller ikke så store krav til meg selv, og da slapper jeg mer av. Og om jeg alikavel ender med ks så tenker jeg at det er helt greit det og for dette er min fødsel, og jeg har båret frem barnet og gjordt en like god jobb som alle andre uansett hvordan barnet kommer ut.

Ks er siste utvei for meg av hensyn til meg selv, jeg har denne gangen ikke noe jeg trenger å bevise for andre og det er INGEN NEDERLAG å ikke føde vaginalt.

 

Beklager at dette ble så rotete, men hode er litt rotete og i dag, og til alle dere andre med fødselsangst:

Rett dere oppi ryggen, og gå med hode hevet, det er mange av oss som har det slik, og vi er like mye verdt som alle andre. Vi er like gode omsorgspersoner om ikke bedre selv om vi tar hensyn til vår angst, for gjør vi ikke det setter vi faktisk andres meninger foran våre barns velferd. For at barnet skal ha det bra må mor ha det bra!!

 

Klemmer til dere alle

[Anonym bruker]

Tusen takk for veldig fine svar, alle sammen! Resultatet av jordmortimen ble at jeg skal på samtale på sykehuset, med minst en av jordmødrene som var til stede ved fødselen. Jordmora sa også at hun hadde aldri vært borti en lege som var "vrang", som hun kalte det, og nektet ks når noen hadde vært gjennom det samme som meg.

 

Vi får se. Jeg har i grunnen innsett at jeg bare må vente til jeg blir gravid igjen og se hva som skjer da. Jordmor sa det gikk an å få time hos gyn FØR man ble gravid for å få lovnad om ks, men jeg føler det ikke har noe for seg. Vi skal sannsynligvis flytte før det blir aktuelt med nummer to, og da hjelper det ikke å ha ks-løfte fra et annet sykehus...

 

Det verste med alt dette er egentlig at det tar så hardt på selvfølelsen.

[Anonym bruker]

Hei!

Vet ikke hvor i landet du skal flytte til, men vet at det finnes sykehus som praktiserer slik at de ikke tvinger kvinner til å føde vaginalt. I og med at et planlagt ks blir tført 2 uker før termin er det jo da kanskje mulig å planlegge de slik at du kan ha fødeplass et godt stykke unna der du bor. ?

 

Jeg selv fikk avtale med et sykehus som er ganske langt unna mit "hjemsykehus" om ks og hadde planlagt å reise dit. Men så har jeg da bestemt meg for å føde vaginalt i hjembyen grunnet en del forskjellig og familiesituasjonen for øyeblikket. Jeg har gått vekk fra ks grunnet at det vil gi meg mye lenger tid før jeg kan trene aktivt som rytter etterpå enn en vaginal fødsel og ikke grunnet skremselspropagande her inne. Så det er et valg ut fra mitt beste og mine ønsker, ikke forde folk skremmer med komplikasjoner og sånt. Jeg har i følge jordmor store sjanser for at jeg ikke rakner noe under fødsel siden jeg ikke gjorde det sist, er mer psykiske/traumer som ikke har med fødsel å gjøre ting som ligger bak mine problemer med å føde vaginalt og med god tilrettelegging før under og etter fødsel tror jeg jeg skal klare meg bedre etter fødsel denne gangen.

 

Btw Jeg ventet i over 5 år før jeg turde bli gravid igjen og hadde først en samtale der jeg ble lovet ks før jeg turde, men det "trakk" de når jeg var forbi 12 uker for da var hun som hadde lovet det sluttet, og jeg måtte stresse litt rundt for å finne en løsning et annet sted. Men fikk hvertfall avtale på et annet sykehus.

 

Lykke til da!!

[Anonym bruker]

Jeg har også tenkt på dette - det er fritt sykehusvalg, og hvis de nekter meg ks på sykehus nummer en (hvis jeg ender opp med at jeg vil ha ks, selvsagt), kan jeg dra videre til sykehus nummer to. Og sykehus nummer tre, for den del. Jeg er helt sikker på at jeg vil finne et sykehus hvor jeg får ks hvis jeg ønsker det - jeg har jo en grunn til det som holder for mange leger, vil jeg tro, og jeg vet mer om de mulige komplikasjonene som kan oppstå enn de fleste. Jeg har ingen illusjoner om ks.

 

Psykisk helse er like viktig som fysisk helse, og jeg synes ikke en vaginal fødsel - eller et forsøk på en vaginal fødsel - er verdt et ødelagt svangerskap pga angst! Det forrige svangerskapet mitt var så fint, og jeg er ikke villig til å gråte meg i søvn hver kveld fordi jeg er redd for fødselen med nummer to. Selv om jeg er sikker på at det vil ordne seg til slutt, vil det være fryktelig ydmykende å gå gjennom flere slike trygle-om-ks-samtaler på ulike sykehus. Jeg synes bearbeidelsessamtalene jeg har med diverse jordmødre nå er belastende nok.

 

Men den tid, den sorg... Samboeren min sier at det er jo lenge til det blir aktuelt med nummer to uansett, men på en måte skulle jeg ønske at jeg var gravid nå - da ville jeg i alle fall fått en eller annen form for avklaring, og jeg hadde kunnet bearbeide følelsene mine mer aktivt enn jeg gjør nå. Nå føler jeg egentlig at jeg bare graver meg mer og mer ned i følelsene mine, angst og mulig selvmedlidenhet, til ingen nytte.