Hva gjør jeg??

[Anonym bruker]

Jeg var redd før fødselen også, men ikke mer enn "vanlig", vil jeg tro... Dessverre var det komplikasjoner før fødsel, igangsetting, keisersnitt på full åpning etter mye slit, etterfulgt av et mareritt av en barseltid med spinalhodepine.

 

De første ukene klarte jeg å lure meg selv til å tro at fødselen hadde jo ikke vært SÅ ille... Det gikk jo bra til slutt... Jeg hadde ikke hatt rier i 98 timer og revnet fra A til Å etc etc... Jeg gjorde det bare verre for meg selv, for da fikk jeg enda dårligere samvittighet fordi jeg rett og slett slet fryktelig med alle tankene rundt fødselen, selv om det jo hadde gått "bra".

 

Nå er babyen min snart fire måneder, og det blir egentlig bare verre og verre. Jeg er LIVREDD for at det samme skal skje neste gang. Selvtilliten min når det gjelder fødsel er helt knust. Alle venninnene mine plopper ut den ene svære babyen etter den andre uten nevneverdige problemer, og her fikk ikke jeg ut en på 3,5 kg. Jeg var ikke engang i nærheten. Realistisk sett vet jeg jo at det kan gå fint neste gang - men hva om det ikke gjør det? Jeg vet virkelig ikke om jeg klarer å takle en mislykket fødsel til.

 

Rett etter fødselen var jeg 100% klar på at keisersnitt, det skulle jeg IKKE ha igjen. Nå, når følelsene har modnet litt, er jeg jammen ikke sikker lenger. Jeg har fødselsangst, jeg må bare innse det. Hvordan prøve å samle mot til å prøve å føde vaginalt igjen? Hva hvis det går til h**** neste gang også? Skal jeg være nødt til å leve i angst i ni måneder? Hva vil oppleves som det største nederlaget - å "feige ut" og ta planlagt ks, eller å gå på nok en smell og ende opp med et akutt ks på en utslitt kropp - igjen? Jeg følte meg - og føler fortsatt - totalt sviktet av min egen kropp.

 

Dette ble veldig usammenhengende og rotete, men er det noen som kjenner seg igjen? Hva tenker dere? Jeg griner hos jordmor, griner hos fastlegen, griner hos helsesøster, griner om natta etter at sambo har sovnet... Og jeg er ikke gravid engang.