Jeg er en rar mamma...

[Anonym bruker]

Saken er den at jeg nesten er "redd" mitt eget barn.. Hun er nå over 1 år og jeg føler det svært ukomfortabelt å være alene med henne. Vi hadde en vanskelig start på livet hennes, en ekstremt komplisert fødsel og tung barseltid. Jeg fikk i den tiden hjelp av helsestasjonen og psykolog.. Jeg har en veldig snill sambo som har tatt seg godt av henne fra dag èn. Og han har gjort mesteparten av stell og slikt, sikkert fordi han har vært lenger alene med henne enn det jeg har.

 

Jeg kjenner det knyter seg i magen og hele kroppen når hun gråter. Jeg føler meg maktesløs og som en dårlig mor. Jeg vil henne så inderlig vel, men jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre da hun brått begynner gråte. Hun får selvsagt all kjærlighet i hele verden, og jeg prøver mitt ytterste på å ikke vise henne dette. Jeg mater, steller og leker til den store gullmedalje. Men det hjelper lite på den følelsen jeg har inni meg.

 

Jeg har enda ikke vært ute å kjørt med henne alene i bil, jeg tror rett og slett ikke jeg tør! Jeg liker best å ha med sambo, da han er roligere enn meg og takler alt så mye bedre..

 

Jenta er alt for meg, og jeg vil ikke det skal skje henne noe da er ikke livet verdt å leve for meg.. ALT jeg lever for er henne, og bygger opp livet for og med henne. Når sambo er her VET jeg at han takler eventuelle gråteperioder og uroligheter. Jeg derimot blir utilpass og stressa. Hvorfor er det sånn, og hva kan det komme av?

 

I dag jobber sambo og jeg er alene med henne. Vi har spist middag, lekt og nå ser hun barnetv som hun er så glad i. Allerede har jeg begynt å grue meg til leggetid, siden hun blir veldig utidig og utilpass nesten alltid og uansett hva vi gjør.

 

 

[Mia_I]

Hei! Det høres veldig slitsomt ut å ha det slik, i denne tiden som helst skal være mest kos og moro. Jeg ville snakket med helsestasjonen e.l for å få noen gode råd om hvordan du skal komme deg ut av den vonde sirkelen. Du er helt sikkert en flott mor, du må bare få hjelp til å endre ditt egen syn på jobben du gjør! Og dateren din elsker deg nok over alt på jord.

[Anonym bruker]

Huff da, stakkars deg.

Får du fortsatt hjelp av psykolog? Om ikke så burde du kanskje det. Det er også, desverre slik at barn "leser" foreldrene sine selv om vi tror at vi skjuler ting for de. Jeg er sikker på at du prøver så godt du kan men hun merker nok litt likevel. Skal du ut i jobb og henne i barnehage? Jeg tror det kan være lurt i dette tilfellet. Videre tror jeg at du blir sikrere i rollen din som mor når hun blir eldre.

 

Lykke til, og be om hjelp

[Anonym bruker]

Du har ikke litt for høye forventninger til deg selv som mamma da?

 

Synes også du burde fortsette med psykolog, slik at du kan få hjelp til å skjønne hvorfor du føler det slik du gjør. Kanskje et treff med mødre til barn på samme alder også vil kunne hjelpe.

 

Husk at for babyen din er du aller aller beste akkurat nå, sammen med pappaen.