Et hjertesukk..

[Irmelina]

Jeg er "nygravid". På god vei inn i 12.uke, og i fin- fin form. Ingen plager, med unntak av ømme bryster, for liten blære og trøtthetssyndromet... men det kan man leve med. Jeg er velsignet med en fin mann som er like glad for dette som jeg er, selv om det kom noe bardust på. Likevel:

 

Det er 2 ting som legger en liten demper på gleden:

For det første er det utrolig irriterende med alle de som ikke klarer å holde munn! Vi har sagt det til få mennesker: nærmeste familie og noen venner. Likevel klarer ikke folk holde munn og jeg var nær ved å lage hull i taket av irritasjon da jeg av bekjente ble gratulert så hjertelig med det kommende barnet. Det er så respektløst å fortelle det videre! Ja, jeg skjønner at det er stas og at det er vanskelig å holde på, men samtidig må de også forstå at det er en privatsak og at det vordende foreldreparet selv må få lov til å bestemme når det skal bli offentlig! Jeg har nå bare resignert fordi det allerede er velkjent i nærmiljøet, men likevel svir det litt i hjerterota.

 

For det andre er det ikke alltid hyggelig med venninner som vil dele sine svangerskaps- og fødselshistorier med deg, gjerne prakke(!) dem på deg. Når man hører dem for femtiellevte gang er det ikke interessant lengre.. kanskje det egentlig aldri var interessant i utgangspunktet.. Jeg forstår at nettopp dette er en så stor og viktig ting i livet at det er godt å dele den, men det er ikke alle som har behov for å høre det. De forteller også gjerne i detalj, og særskilt om de aller verste episodene og hendelsene. JEG ER IKKE INTERESSERT, og har ved flere anledninger sagt i fra om dette, likevel blir man overkjørt når man befinner seg i sånne "mamma- gjenger".Det å si ifra om at det er bare å spørre hvis man lurer på noe, er veldig positivt.. det er en trygghet å ha noen med kunnskap i nærheten, men fordi om man er førstegangsgravid er man ikke nødvendigvis dum som et brød og trenger undervisning i fysiologi og biologi.

 

Så: Jeg vet jeg klarer å holde på gravidhemmeligheter, det har jeg ved alle anledninger bevist, men jeg håper også at jeg skal klare å la være å bli en sånn "tvangsforteller" og "gravidlærer" når jeg er mamma og evt. en av mine andre venninner opplever gleden ved å være gravid.

 

 

Håper dette gjelder dere andre også der ute.. Og jeg blir veldig glad for å høre hva dere har opplevd og evt. meninger om dette.

 

Det ble mye frustrasjon dette her, men det var godt å få det ut

 

Takk for meg i denne omgang.

[Anonym bruker]

Har akkurat begynt å få gratulasjoner fra fjærn og nær, og kjenner jeg blir ganske sinna da jeg ikke har fortalt det til så mange. Det skal vist ikke være en privat sak dette her. Kjenner nå at jeg ikke har lyst til å gå på butikken lengre, i frykt for å bli stående i babyprat med gud og hvermann, noe jeg så absolutt ikke har behov for!!!!

[Panterjenta85]

Jeg er SÅ enig med deg!!

Har ikke opplevd det selv enda, men da jeg studerte hadde jeg et par venninner som alltid skulle overgå hverandre med den ene ekle historia etter den andre. Og de var ikke en gang mødre, de hadde bare hørt om noen som kjente noen... Nå er ei av de gravid.. Nesten så jeg håper litt at hu har fått en mengde av disse skrekkhistoriene....

 

En annen litt liknende ting som irriterer meg er hvordan ei på jobb driver å sammenligner min graviditet med sin egen. Jeg er 50% sjukemeldt nå for er så altfor sliten og kvalm. Vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt setningen om at hu jobba fullt under aaalle sine tre svangerskap... Det blir jo uansett ikke det samme!!! Jeg har jo en helt annen forutsetning enn henne og garantert en helt annen kropp og et helt annet svangerskap enn henne!! *grrr*

[Irmelina]

Dere har så rett, så rett, jenter. Man er forskjellige, som du sier, Panterjenta85, og det er fryktelig irriterende med dem som skal fremstå som enten mye sykere eller mye friskere enn en selv er og var under graviditeten. Og som du, anonym, sier: Man har ikke alltid behov for å prate babygreier med gud og hvermann. Det er godt å høre at man ikke er alene om å mene dette Takk for svar.

 

Håper formen er fin, jenter, og forresten: Gratulerer!

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen i del 2 av det du skriver.

 

Jeg har passert 12 uker og kunne vel egentlig kunngjøre det for alle jeg kjenner, men utsetter det for å unngå alle baby- og fødselshistoriene.

 

Men har fortalt det til noen få, og det virker faktisk som om de har holdt det for seg selv. Så der er jeg visst heldigere enn mange av dere.

Kan det ha med alder å gjøre? Mine venner er stort sett rundt 30-35 og vet tydeligvis at det er vanlig at det er hemmlelig i starten, kanskje fordi de har vært borti problemstillingen før.

[Irmelina]

Kanskje det har med alder å gjøre..? Mulig du er inne på noe der. Har man opplevd det selv, så kan det jo hende at man klarer å tie. Heldig er du hvertfall.. Som kan velge å offentliggjøre selv.

 

En gratulasjon kommer uansett din vei, anonym

[quack-quack]

oii, det kjente jeg meg igjen gitt!

Jeg er så forbanna lei(unskyld utrykket) å høre om hvordan alle venninner og deres beskjente, deres foreldre osv hadde det under savangerskapet. Og ikke minst om fødselen. Er det noe jeg lurer på, så spør jeg okey?!

 

Og jeg har fortalt det til to av damen her på jobben, og nå fikk jeg vite at en av avdelingssjefene plutselig vet det?! Og jeg har bevisst ikke sagt noe til sjefen min siden jeg hadde en MA i oktober, og orker ikke at alle vet det nå igjen. Så dersom den meldingen kommer til han uten at den kommer gjennom meg er kjipt.

Skal helt klart ta det opp med de når de er tilbake fra kurs i morgen ja!

[Irmelina]

Jeg er så enig, så enig, quack-quack.. Er det noe man lurer på så spør man! Tror likevel ikke de fleste skjønner det, og prakker på deg gode råd enten man vil eller ei.

 

Flink jente! Ta det opp med dem på jobben! De er priviligert som fikk høre denne nyheten fra deg, og de kan så absolutt besvare den tilliten med å tie stille! Dette er ditt valg, når det skal fortelles og sånt. Jeg står fullt og helt bak deg.

 

Lykke til, og gratulerer så mye

 

 

[miss85]

jeg vil uttdype min medfølelse med deg. jeg sa det tidlig selv, til verden. men det med fødselshistorier er jeg sååååå enig i. er dritt lei av å høre hvor mye naboen revna under fødselen. og aborter!!!!! ikke snakk... jeg er lykkelig gravid. jeg vet folk mister, MEN IKKE FORTELL MEG DET. jeg er redd nok fra før av. snart 12 uker.... JIPPI.

for meg er babyen min unik... hater bare å være sistemann i flokken som får barn.... kremt............

 

[Irmelina]

Hei miss85

 

Takk for medfølelse. Jeg er enig med deg også, gitt. Jeg er lykkelig gravid og har ikke det ringeste behov for å høre om f.eks. revning og aborter.. Synes ikke noe om det at de skal drive å "skremme" på den måten. Hvor ble det av det å glede seg med den vordende mammaen liksom..?

 

Gratulerer så mye til deg, miss85. Høres ut som vi er kommet ganske likt i ventinga Jeg har termin 28.08.

 

Ps! Jeg er også sistemann i flokken som får barn.. hvertfall i venneflokken her oppe.¨. så jeg skjønner akkurat hva du mener

[miss85]

hei irmelina.

 

ja vi er ganske likt. gratulerer til deg også. går svangerskapet fint?

siste mann i flokken er kjedelig. jeg får mobb fordi jeg gjør ting "feil".

 

som feks: jeg og venninnen min skulle handle klær til oss selv, da hun var seks mnd på vei. . . men midt inne på hm forsvant hun for meg. jeg prøvde klærne mine og gikk deretter på leting. jeg ble nesten irritert på henne fordi hun hadde handlet seg blakk på baby tøy.. IGJEN! denne gangen skulle vi handle til oss selv.

 

dette får jeg slengt i trynet nå. jeg blir faktisk pissed. fordi jeg tar ikke helt av. . .

pluss det å høre om tredje grads reving... jeg trenger ikke. jeg gruer meg ikke til å føde i det hele tatt, men blir redd av å høre alle skrekk historiene..

 

jeg skal ha baby, men ikke på samme måte som alle andre. jeg skal ikke glemme vennene mine og meg selv, jeg er mamma snart, men også kjæreste, datter, søster og venn.....

 

nei dette ble en skikkelig avreagering... (nettopp hatt en heftig diskusjon om dette tema)..

 

 

 

[Mammatil2gullgutter<3]

Miss85: må bare få si at jeg ikke helt skjønner hvorfro du reagerer sånn på at venninnen din kjøper masse babytøy...Det er helt vanlig at hun glemmer "seg selv" og tenker kun på babyen...Etterhvert vil det gå over,og i mellomtiden syns jeg heller du skal være tolmodig med henne;) Ikke vondt ment dette altså!

 

Nå til saken...Jeg er gravdi med 2mann og da jeg gikk med førstemann sa vi det til 3 av venninne mine i uke 4 og til søstern min...Venninne klarte og holde munn,de spurte faktisk ALDRI og å få si det videre...Men søster min gikk og spurte hele tiden om hun kunne få si det videre,om når jeg skulle si det til resten av familien og sa at det var best at jeg sa det da og da og da...

Jeg ble rett og slett mildt sagt forbannet!Det var vår ting og få si videre!men hun måtte ødelegge for meg...!!Dette sårer meg fortsatt den dag idag...Så har vi pappaen min...Han fikk vite det da jeg var 10 uker på vei med 1mann og jeg sa klart og tydelig at han IKKE skulle si det videre for jeg ville ikke at "alle" skulle vite det før jeg var 12uker på vei...Det gikk 1dag!!1 jævla dag så hadde han ringt hele slekta si og sagt at jeg ventet...!!Fa*en altså...

Denne gangen(jeg er 11+4 idag) sa vi det til søstern min da jeg var 8uker på vei og jeg sa at hun kunne bare glemme og si det videre og hvis hun gjorde det ble hun ikke invitert i dåpen(ja jeg vet det var stygt sagt men det var eneste måten jeg kunne være sikker på at hun holdt kjeft)....Og holdt kjeft har hun gjort også,hun har ikke spurt en eneste gang om å få si det videre:)

Men så har vi pappan min igjen da...Vi s adet da jeg var 6uker på vei denne gangen(dumt men) Jeg sa at han ikke skulle si det videre og minnet han på hva han gjorde sist...Han skulle ikke si det sa han...Så gikk det 3uker og jeg pratet med en vennine på msn,hun spurte om jeg var gravid og jeg sa nei og lurte på hvor hun hadde dette ifra...Hun sa at tanten hennes hadde sagt det...Da ringte jeg pappa og spurte om han hadde sanekket med denne damen og han nektet og ble så sint at han slengte på røret!!:@ dagen etter ringte han opp og sa at han hadde sagt det...Da sa jeg at han ikke skulle si noe før jeg sa at det var ok,det har han holdt...

Men poenget er at det er såååå vondt når folk ikke klarer og holde munn!Det er trossalt en stor hemmelighet jeg betror de med og de viser gang på gang at de ikke er til å stole på...Det er vondt...

Så jeg vet hvordan dere har det jenter...