Har noen gode råd??

[Anonym bruker]

Er i en fortvilt situasjon.

Nettopp funnet ut at jeg er gravid, noe som overhode ikke var planlagt eller ønsket.

Har tre barn fra før på 2, 4 og 6 år og har mer enn nok å gjøre. I tillegg fikk jeg en psykisk knekk etter min andre fødsel, noe som forværret seg etter 3 fødsel og nå går jeg på medisiner. Har endelig begynt å komme meg ovenpå, også dette...

Har fått time til abort da det kjennes som det rette valget, men det er alltid et men oppi dette.

Er gift og min mann er enig med abort, økonomien tilsier heller ikke flere barn.

Er jeg slem?

[Anonym bruker]

Nei, du er absolutt ikke slem!Du og dere må gjøre det som er best i deres situasjon, og slik jeg leser innlegget ditt, så er kanskje abort det beste!

Jeg har selv stått i din situasjon, og jeg vet at det er et tungt valg (noe det SKAL være....), men som legen sa til meg:"Du kommer sikkert til å angre noen ganger, og tenke "hva om...", men da må du tenke på at dette var det rette valget for DEG, DA!Fremtiden vet ingen om, og du tar valget etter hvor du står der og da!"

[Anonym bruker]

Tusen takk for kloke ord, hadde sagt det samme til andre, er bare så vanskelig når man står oppi det selv. Men er jo noe med at man allerede har satt tre liv til verden som også skal taes vare på.

Tysen takk igjen- snufs...

[babyigjen]

Hei, hvordan går det med deg?

Jeg står i samme situasjon som deg nå, og er helt fortvilet! Jeg har fått to barn på to år, vi har vært gjennom et flytte- og oppussingskaos og har hatt økonomiske bekymringer. 2007/2008 var ikke bra år for oss, og det føltes som om all energien hele tiden gikk med til brannslukking av problemer. Jeg hadde gledet meg sånn til 2009, *endelig* skulle vi få tid og energi til de to barna våre, jobbene våre og mer tid sammen med venner. Det skjer mye spennende på jobb nå som blir vanskelig å gjennomføre hvis jeg skal gå gravid. Mannen min og jeg hadde også planlagt vår første alene-ferie til våren, uten barn. Det trenger vi.

 

Jeg er redd for at et nytt svangerskap/barseltid/bleiebarn nr 3 vil ta knekken på oss. Jeg har problemer med å se hvordan vi kan komme gjennom det. Vi har heller ingen besteforeldre i samme by, som kan avlaste oss.

 

Derfor går jeg nå og tenker på abort. Har hatt to samtaler hos Amathea, uten at det har hjulpet meg til å komme nærmere en beslutning.

 

Jeg merker at jeg faller lengre og lengre ned i en dal, det er vanskelig å gjøre alle de dagligdagse tingene, og å bidra på jobb. Jeg klarer ikke å henge med, og gråter veldig mye.

 

Det som taler imot en abort er jo at det er et lite barn der inne!! Vi er tross alt allerede en familie. Går det an å være så egoistisk å fjerne det, fordi situasjonen vår er vanskelig?

 

Hilsen lille slitne meg