Noen som vil hjelpe?(parforhold)

[Anonym bruker]

Jeg har det helt for jævlig. Går til psykolog.Hatt det sånn i 3 år!! Er kjempe ulykkelig med ALT,ser ingenting positivt selvom jeg har en fantastisk samboer og en nydelig datter.

 

Jeg tenker hele tiden at jeg ikke har NOK følelser for han... dette resulterer i at jeg blir kvalm og har en stor klump i magen hele dagen. Kaster nesten opp av fortvilelse. Jo mer jeg tenker jo verre blir det.Psykologen sier jeg har tvangstanker men jeg stoler ikke på det.

 

Jeg skjønner det bare ikke. Hvorfor vil jeg kysse,kose,klemme min kjære dersom jeg ikke har følelser for han?? og i tillegg knekker jeg sammen bare vi snakker om å ta pause. For jeg er så utrolig glad i han og vil dele mitt liv med denne mannen. Ingenting jeg heller ønsker.

 

Huff.. jeg er så sliten...

[M@mm@ :-) til to!♥ ♥ ♥ ♥]

Vet ikke helt om dette er til hjelp, men her er hvertfall noen tanker om det du skriver....

 

Du skriver at du er redd for at du ikke har nok følelser for han, men samtidig vil du kysse, kose, klemme.... (som du skriver i avsnittet under). Jeg ville ha tatt det som tegn på at du har følelser for han! Og det er vel ikke sånn at du skulle ønske du var alene, eller at du skulle ønske at du bodde sammen med en annen.... eller for den saks skyld at din kjære var annerledes, eller hadde andre egenskaper????

 

Hvis du klarer å prøve å ikke tenke på det hele tiden, la dagene og tiden gå, samtidig som du tar det at du vil kysse, kose, klemme osv som tegn på at du har nok følelser for han så kankskje det løser seg litt med tiden....

 

Som sagt.... bare noen tanker!

 

Sender deg uansett en stor klem!!!!

[Erisa*]

Det høres litt ut som at du kan være deprimert (uten at jeg på noen måte har snakket nok med deg til å stille en diagnose...), og da er det vanskelig å finne de store, fantastiske følelsene. Kanskje du forventer andre følelser fra deg selv enn hva som egentlig er realistisk? Jeg har vært sammen med mannen min i snart 10 år, og den flammende forelskelsen har lagt seg for lengst. Men hverdagskjærligheten, som ikke er like berusende og tydelig, den er sterk nok. Og det er lov å være i et forhold selv om man ikke føler seg helt rusa på kjærlighet, om du skjønner hva jeg mener. Når du sier at du er så utrolig glad i ham og vil dele livet med ham - så har du mer enn sterke nok følelser!

 

Forstår at du er sliten. Håper du kan finne en måte å få mer energi på, slik at du kan få det bedre med deg selv. Men ikke gi opp mannen din, for det tror jeg ikke noe blir bedre av.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for at dere tar dere tid til å svare meg:) Betyr utrolig mye for meg!

 

Jeg tror heller ikke at jeg ville kysset/klemmet eller vært med han dersom jeg ikke hadde hatt følelser. Jeg er deprimert og har vært det i mange år.Slitt med mange forskjellige problemer. Jeg tenker og tenker...er helt besatt av tankene... Og det fører til at jeg mister all energi og blir så kvalm. Jeg går jo til psykolog pga dette og han sier at jeg har fått tvangstanker av alt dette. Det må være noe sånt siden jeg blir såå dårlig dersom jeg tenker for mye. Jeg er utrolig sliten og klarer såvidt være med venner pga dette. Når vennene begynner å snakke om f.eks kjæresten sin,så tenker med engang på mine tanker og blir dårlig... Alle rundt meg er så lykkelig. Jeg savner lykkefølelse,kjærlighetssfølelse og alt som hører med. Ingenting gleder meg lenger. Savner å kunne gå en tur med min kjære UTEN å tenke at jeg tviler osv.... Blir helt ødelagt!

 

Jeg blir mer og mer usikker for hver dag.Tankene blir sterkere og sterkere og det fører til at jeg tror at det faktisk er sant... at jeg ikke har sterke nok følelser. Siden det ikke gir slipp...

 

Men å gå fra han klarer jeg ikke,knekker sammen bare av tanken. Er overhodet ikke det jeg ønsker. Så går jeg tilbake til fortiden vår og tenker etter at jeg egentlig aldri har vært kjempe forelsket i han og kjent den forelskelsesfølelsen... etc etc..... så blir jeg enda dårligere...

 

Ikke noe kjekt:`(

[Huldretussa ' en av hver sort']

Huff, høres ikke lett ut!

Er mange som føler seg nedfor og til tider også tviler på forholdet sitt. Men når dette er et vedvarende problem, er det bra du får hjelp av en psykolog. Men for meg virker det som du ikke stoler helt på psykologen din?? Du sier selv du tenker og tenker, klarer ikke å stoppe de vanskelige tankene om hva du føler og hva du burde føle i forhold til din kjære. Er ikke det at du ikke klarer å komme ut av et negativt tankemønster det psykologen din omtaler som tvangstanker? Vet at det er utattelig vanskelig å bryte slike negative tankerekker, men skulle da tro det var noe prykologen din kan hjelpe deg med. Om du ikke stoler på psykologen din eller ikke føler du får den hjelpen du trenger burde du kanskje vurdere å bytte.

Når det kommer til hva du føler for samboeren din synes jeg det er tydelig at du er glad i ham. Men du snakker om å være glad NOK i ham. Men hvor mye mener du nok er? "Varmen" på følelsene går naturlig litt opp og ned, men det er den værdagskærligheten som er det viktige. Hollywood filmer er alt for flinke til å gi inntrykk av at om man finner DEN RETTE vil man sveve på en rosa sky. Slike filmer skaper urealistiske bilder av livet og kjærligheten. Vi lever ikke i et eventyr, og må bare innse at ting (les kjærligheten) ikke er perfekt. Er viktig å ha et realistisk syn på ting, og ikke bli skuffet om man mister den berusende følelsen man hadde i starten. Det betyr ikke at man ikke er glad i vedkomende lengere, men at det er en annen type kjærlighet...

 

Vil sende deg en stor klem og håper at du finner ut av ting

[Anonym bruker]

Et utrolig rørende og flott svar. Det hjalp veldig!!

 

Jeg er veldig opptatt av å sveve på den skyen og være hodestups forelsket. Har alltid vært det i ungdommen og har alltid trodd at sånn skal det være! Mens jeg og samboer ble venner og så mer og mer glad i hverandre. Ikke de enorme forelskelses følelsene som jeg har hatt med tidligere gutter som har dumpet meg i ungdomstiden. Så derfor føler jeg noe mangler eller er feil... Veldig vanskelig å forklare...

 

Vurderer å bytte psykolog ja.. Men han er veldig snill og flink,så prøver litt til...

 

Helt sant det du sier.. en annen type kjærlighet er ordet! Jeg lurer og på om jeg er altfor avhengig samtidig som at jeg elsker han... For jeg klarer såvidt at han drar å gjør "sine" ting.. Tankene blir enda verre når han går ut av huset...

 

Jeg er i et skikkelig negativt tankemønster som jeg ikke klarer å "bryte" ut av... tankene gir seg ikke,samme hva jeg gjør... De er så grusomt sterke at jeg blir så dårlig og kvalm av dem.Mister all energi... Og når de er så sterke så er jeg så utrolig redd at du aner ikke.. Redd for at det faktisk er sånn at jeg ikke kan leve med han fordi jeg ikke har sterke nok følelser...Blir kjempe redd og full i angst hver gang jeg tenker dette... Tankene begynner med en gang jeg våkner om morgenen.Helt ille!! Får liksom ikke fred...

 

tusen takk igjen for at du tar deg tid til å hjelpe:)