Drømmen om en pjokk...Har mistet en før...

[Anonym bruker]

 

Jeg har to nydelige døtre og har mistet en sønn i fødsel for 2 år siden.

Nå vurderer vi å prøve på barn nummer 4, altså levende barn nummer 3.

 

Følelsen min av å ha en gutt for lite er så voldsom og smertefull av og til at jeg blir skremt. Jeg kikker på gutteklær og drømmer om en liten ny en. Drømmer om en miniutgave av pappan, en brunøyd og krøllete sjarmør. Jeg blir misunnelig på de som venter gutter (og tenker i mitt innerste at jeg vil at alle skal få jenter... fy meg...)

 

Når vi nå kanskje skal prøve på nytt, innser jeg at det jeg vil ha, ikke er et nytt barn, men en ny gutt. Jeg vet at jeg blir skuffet hvis UL viser en jente... Det er virkelige tunge tanker dette.

 

Tar gjerne imot noen fordomsfrie tanker. Er det uforsvarlig å prøve på et nytt barn, når det er en gutt jeg vil og ikke et barn?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg skjønner veldig godt at du føler deg slik. Det å miste en baby er nok en av de vondeste ting man kan oppleve og i hjertet ditt mangler du en sønn. Så det er ikke rart at du tenker slik som du gjør. Men det er akkurat som guttemammaer som ønsker seg jente, man bør ikke lage et barn før man vet at det er greit uansett hvilket kjønn man får. Du har et savn i hjertet ditt og jeg skulle ønske at jeg kunne bestille en liten gutt til deg! Mange klemmer fra meg

[otilde *14.05.2009*]

Jeg har en nær venninne som mistet sin førstefødte i uke 37 for ca syv år siden - og jeg føler inderlig med alle dere som har et barn for lite. Men du vil jo alltid ha et barn for lite, ikke sant? Om du får en ny liten gutt, vil han jo aldri kunne erstatte den gutten dere alt har mistet. Min venninne fikk en gutt til ca to år etter dødfødselen. Trekkene hans er annerledes, men hun føler likevel at hun "ser" den døde gutten sin i storebroren. Det smerter, men samtidig synes hun det er godt. På en måte ønsket hun seg ei jente etter dødfødselen, for å skape et tydelig skille mellom den nye babyen og den hun mistet. På den andre siden ønsket hun en ny kopi av den døde lille gutten sin. Men selv om hun fikk en ny liten gutt, fikk hun jo aldri tilbake den første hun mistet, og dette "oppdaget" hun på em måte ikke før etter den andre fødselen. Sorgen blomstret opp på nytt med større kraft enn noen gang, hun greide ikke å føle glede over den nye lille gutten. Min venninne har heldigvis hatt god profesjonell hjelp, og jeg vet at hun også har hatt stor nytte av sorgsider på nettet for de som har mistet babyene sine.

 

Du er helt sikkert klar over at det er viktig å prøve å skille kortene, en ny liten gutt (eller en jente til) vil aldri gi deg den døde sønnen din tilbake. Men kanskje tror du likevel i underbevisstheten at en ny liten gutt vil redusere sorgen din mer enn jentene har gjort? Du elsker selvsagt jentene dine over alt på jord - men tenker at en ny gutt vil være "nærmere" din døde sønn i utseende og væremåte etc?

 

Om du har kontakt med sorggrupper, jordmor etc, ville jeg prøvd å få hjelp til å sortere tankene mine. Jeg tror alle som har mistet et barn, har slitt med de samme tankene som deg - temaet er helt sikkert ikke nytt.

 

Ønsker deg alt godt!!!

[Anonym bruker]

Jeg kan aldri forstå hvordan du har det. For å forstå hvordan det er å miste et barn, tror jeg man selv må miste et. Du har min dypeste medfølelse.

 

Det ligger vel i dagen at du ønsker gutten din tibake igjen, men som du vet er han borte (jeg liker å si i himmelen) for godt.

 

Erkjenn følelsene dine. De er der.

Jeg tror at om du skulle få en jente en gang til, vil du elske henne like høyt som de andre.

 

Jeg svarte på denne fordi jeg selv ønsker meg så inderlig en liten gutt. Uten å ha mistet en. Jeg vil bare så gjerne ha en liten kopi av mannen jeg elsker... Så den følelsen kjenner jeg.