NAV legger jo opp til at DET LØNNER SEG å være aleneforsørgere!:(

[Anonym bruker]

Jeg har en en sønn på ca 1 år og studerer nå fulltid.

Selv har jeg kjøpt en leilighet som jeg leier bort til ca 7000 i mnd. slik går det omtrent i null....

Vi bor i samboeren mitt sitt hus som han betjener lånet på...han reiser mye og tjener såpass mye at jeg får null i stipend.

Jeg opplever dette som uretferdig når jeg vet at om jeg hadde vært aleneforsørger kunne jeg fått tre år med støtte til barnehage, overganstønad, et år ekstra permisjon...hvis jeg ville...dobbel barnetrygd og småbarnstillegg + forsørgerstipend...og bostøtte om jeg hadde hatt for mye i lån!!!! + skattefradrag så jeg omtrent ikke hadde betalt skatt p.g.a lånet mitt!

Nå sitter jeg her som fulltidstudent og husjelp (for den forøvrige, beste samboeren i verden) og må spørre samboeren min om penger om jeg trenger noe penger utenom vanlig matvarehandling etc..

Det jeg har oppdaget er at det føles veldig nedverdigende å spørre om penger for hver eneste lille ting du skulle trenge.

Det har også godt opp for meg at nå for tiden tror jeg de fleste menn ikke føler det ansvaret for å forsørge, (eller i dette tilfelle, betale ferdig utdanningen til moren), moren til barnet sitt, som de gjorde før i tiden. b.l.a p.g.a at det tross allt er en rimelig høy skillsmissestatistikk ute å går her til lands.

Nav mener åpenbart at samboeren min har en forsørgerplikt overfor meg på lik linje som foreldre overfor et barn, DETTE ER OVERHODE IKKE REELT!

Nå har jeg søkt om lån for å kunne ha litt penger til meg selv også, jeg kommer til å få et høyt studielån,

men å føle at du må mase om penger fra samboeren din er ikke bra for forholdet....Jeg føler heller ikke at jeg kan klage, for det koster rimelig mye for hus, mat , bil og småbarn og allt dette betaler jo han.

Poenget mitt med dette pratet er vel at noenganger lurer jeg på om det hadde vært bedre for forholdet vårt at jeg bodde i min egen leilighet...det hadde jo faktisk lønt seg økonomisk for meg:P

Men nå kan jeg iallefall med stolthet si at jeg forsørger meg selv og ikke snylter på staten...ikke på samboeren min engang:P

Hilsen en som kunne ønske det var litt lettere å være student og ikke aleneforsørger!

[Anonym bruker]

...jeg mente student og samboer, til slutt der:)

Til slutt vil jeg si at dette ikke var ment som noe klagebrev...jeg ville bare belyse forholdet.

[Anonym bruker]

Helt enig! Dette landet kar mange merkelige regler. Var en reportasjoe om et par som ble separert fordi det var økonomisk nødvendig (pga stønader de da plutselig fikk krav på) Er helt sykt at systemet nærmest oppfordrer folk til å flytte fra hverandre

[Anonym bruker]

det der er skikkelig kjipt! hos oss er det på akkurat samme måte. i studentverden hadde jeg vært "rik" om jeg ikke bodde sammen med pappan til barnet vårt. men neida...litt noe over 6000 i måneden skal vi klare oss med,festlig.

meeeen, vi får heller la være å tenke på det økonomiske. barna våre er heldige som har både mamma og pappa i samme hus. og vi mødre får da også mer avlastning når pappa'n er der, både til studier og andre ting. så om vi ser bort fra det økonomiske så har vi det nok supert alikavel....

[Talie]

Akkurat samme situasjon som deg. Men vi sliter for å få det til å gå rundt økonomiskEr så lei av å alltid føle seg skyldig for at økonomien er dårlig. Vet ikke helt hvordan vi skal gjøre til sommeren når jeg ikke mottar noen støtte fra lånekassen. Har tillogmed lurt på om jeg skal slutte i utdanningen å ta det senere,og jobbe istedenfor, men det er jo ikke så lurt i lengden.

[Anonym bruker]

Sytebrev fra en som egentlig har det bra!

Jeg flyttet inn til samboer da jeg var i mitt andre permisjonsår ( hadde vært aleneforsørger til da) Da krevde lånetkassen at jeg skulle begyne å betale tilbake på lånet fordi jeg ikke var aleneforsørger lenger så jeg fikk 11 tusen i renter i før jeg begynte å studere igjen, Jeg er heldig som fikk et ekstra permisjonsår tross allt men det er ingenting som er gratis,,,nå skal det også sies at samboer er mye ute å reiser med jobben og er sliten etter jobb....så jeg har ikke mindre å gjøre enn da jeg var alene, vil jeg påstå...men han tjener bra nok...så bra at jeg ikke får stipend:P ..selv om han bruker mesteparten av pengene på å betale ned lånene sine...( Det er jo fornuftig det.)

Dette synes jeg er litt kjipt da jeg trenger en viss sum til å kjøpe skolemateriell og klær etc. som er nødvendig..men ikke har lyst til å mase på samboer om.

 

 

[Anonym bruker]

Oi jeg mente det er mitt innligg som er sytebrev( altså det som er rett ovenfor) - ikke det jeg svarte på

[Anonym bruker]

I følge Lånekassen sin kalkulator så har samboers inntekt ikke noe med stipendet å gjøre.

[MammaCecilie]

Er så enig!!!

 

Du anonym over her. Jeg testet og forandet ting på lånekassa sin kalkulator, og den eneste gangen den visste noe forskjell var når jeg forandret hvor mye samboer tjente. Jeg fikk mer, når jeg skrev han tjente mindre. Hvis ikke det skulle ha noe og si hadde man vel ikke måtte skrevet det inn heller?

[Gjest]

Eg vil mykje heller ha ein mann enn alle pengene.

Eg vil mykje heller ha den moglegheita til å gjere lekser på dagtid enn alle pengene.

Eg vil mykje heller ha den tryggheita som følger eit forhold enn alle pengene.

Eg vil mykje heller ha moglegheita til å ringe min sambuar for å spørre om han kan hente barnet fordi bussen er 20 minutt forsinka, og det er 30 minutts reiseveg, enn alle pengene.

Eg vil mykje heller ha ein å dele alle utgifter med enn alle pengene

Eg vil mykje heller ha ein som kan lage middag til meg fordi eg er sliten enn alle pengene

Eg vil mykje heller ha ein eg kan dele husarbeid med enn alle pengene.

 

Har du forstått poenget?

 

Dessuten, om du flytter ifrå barnefar men fortsatt er kjærester, så har du per def ikkje rett til stønadar.

 

Hilsen aleinemor, som studerer fulltid med ein times reiseveg ifrå hus til skule.

[Anonym bruker]

Signerer deg NupiSnowJog..

Er selv alenemor, de pengene jeg får av nav (2450kr) skulle jeg gjerne byttet bort i en mann.. en å dele livet med..

Skal studere til høsten. Jeg har dessverre brukt opp 2 1/2år av min overgangsstøndad fordi jeg var lærling under permisjon og en stund etterpå.. så 1/2år har jeg råd til å studere. jeg prøver, begynner på skolen, men om jeg ikke klarer dette må jeg avslutte studeringa.. kan ikke leve på bare stipend og lån (når man skal betjene leie, bil, barnehage + alle andre utgifter på 8000kr. da har jeg ikke nok til mer enn leie, strøm + bilforsikring)

 

Du må tenke på at dere faktisk er TO som kan ha en inntekt. Om mannen din tjener såpass bra så kan han virkelig klare å forsørge deg. Så kan du spytte inn mer når du er ferdig med utdannelsen din, dere tjener begge på det.. Like nedverdigende å spørre nav om penger enn det er å spørre den man bor sammen med om penger..

Skjerp dere dere som mener vi alenemødre bare tar og tar.. Dere er to for pokker!!!

[Anonym bruker]

Skjønner kommentaren din godt og jeg misunner deg ikke. Innlegget mitt var ikke ment å klandre aleneforsørgere for noenting, de får da det de har bruk for. Det som jeg ble umiddelbart frustrert over da jeg ble samboer med barnefaren var nemlig at jeg ble fratatt stipendet mitt fordi samboeren min tjente såpass mye penger i den nye jobben sin. Dette synes jeg var litt feil da vi ikke har noe tettere bånd enn det vi hadde før vi fikk barn...og før vi fikk barn fikk jeg stipendet mitt iallefall....men det er jo kanskje bare jeg som inbiller meg at samboeren min ikke synes det nødvendigvis er helt knall å betale for utdanningen min...det jeg prøvde å insinuere på første innlegget, var at jeg skjønner hvorfor det faktisk ikke er så mange studinner som bor sammen med barnefaren om de kan få mer økonomisk uavhengighet ved å bo alene sammen med barnet de tre første årene du studerer.

Før i tiden kunne man regne med å bo sammen hele livet og da skjønner jeg tanken med at faren skal forsørge moren i alle tilfelle men i dag er det jo en meget høy skillsmissestatistikk, derfor synes jeg tanken om at faren skal overta ALLT økomoisk ansvar, om man velger å bo sammen, er litt gammeldags. Uffamei det høres ut som jeg har det helt fælt sammen med samboeren min men jeg har det jo helt fint. Jeg skal ikke klage! Beklager om jeg provoserte noen!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner bare ikke hvilket stipend det er du ikke får? Nå har jeg sett på kalkulatoren og sagt at mannen min har 99 999 kr i mnd. Består jeg eksamen så får jeg likevel stipend på 34 000 kr. Har dere samla formue på over 500 000 kr da?

 

Det eneste som varierer er forsørgerstipendet, og da er det snakk om 13 400 kr i året, og det er jo ikke noe særlig egentlig hvis du kan erstatte det med en månedslønn på 28 000 kr i stedet.

 

Du har faktisk greid å KJØPE en leilighet, og siden du leier den ut koster den deg ingenting. Tenk hvor heldig du er!!! Men så klager du her likevel...ja, selv om du ikke sier at det er ment som en klage, så er det faktisk det!

 

[Anonym bruker]

Oi, her er det mange studenter som synes synd på seg selv, både aleneforeldre og "samboer-foreldre". Selv hører jeg til den siste kategorien, og beklager, dere alenemødre, men dere har IKKE min sympati her!

 

Poenget er nemlig at både studiesteder og lånekassen har lagt opp sine støtteordninger til studerende foreldre etter at den typiske foreldre-student er ung, nettopp startet på utdanningen, eller kanskje ikke begynt engang, før vedkommende ved et uhell blir gravid (og man har selvfølgelig bare ett barn!). Vedkommende eier ingenting fra før, og har dermed ingen gammel gjeld eller andre store faste utgifter å betjene. Man er selvfølgelig 100 % mobil, og kan leie en forholdsvis billig liten leilighet i rimelig gå- eller sykkelavstand fra både studiestedet og studentbarnehagen. Dermed trenger man ingen bil, med de utgifter det medfører. Og man er selvfølgelig fulltidsstudent UTEN ekstrajobb ved siden av.

 

DA, nemlig, passer man perfekt inn i alle støtteordningene til lånekassen og NAV. Man får som sagt forsørgerstipend, man får gratis barnehage hvis man bruker studentbarnehagen, hvor man forøvrig har MYE større forståelse for studenters livssituasjon, f.eks. i forhold til eksamensdag og småsyke barn, enn i en "vanlig" barnehage. Har du høye boutgifter kan du få bostøtte, er du aleneforsørger får du dobbel barnetrygd, kanskje overgangsstønad o.l.

 

Jeg har pratet med andre foreldre i klassen min, og sett på hjemmesidene til både NAV og Lånekassen, og saken er den at hadde jeg flyttet fra samboeren min og leid en leilighet i byen, så ville jeg hatt mye mere penger å leve for i måneden enn jeg har nå! Men jeg ønsker ikke å rive barna mine vekk fra hjemstedet, faren sin og alle vennene.

 

Det finnes nemlig mennesker som av ulike grunner er nødt til å begynne i skole igjen i voksen alder. Det har jeg gjort, og ja, vi har vært så heldige at vi har bygd (ikke kjøpt, for det hadde vi ikke råd til, BYGD helt på egen hånd ved siden av jobb og babytid) hus før jeg begynte å studere. Dermed betaler vi hver måned et huslån vi egentlig på ingen måte har råd til. I tillegg bor jeg utenfor studiekommunen, og betaler full pris i barnehage for to barn, samt at vi begge bruker ca 2000 kr hver bare i bensin hver måned. Vi har faste ugifter på minst 20 000 kr i måneden (renter, barnehage, bil, strøm, telefon, mat, forsikring og kommunale avgifter), og da betaler vi ikke avdrag på huslånet engang.

 

Samboeren min er håndtverker, og får utbetalt ca 24 000 i måneden. Jeg får 6200 fra lånekassen. Dermed har vi ca 10 000 kr til å dekke alle mulige andre utgifter, bla. skolebøker og utstyr til meg, verktøy til samboeren, bilreparasjoner (vi har to gamle biler), klær, bompenger, osv. Det holder ikke i lengden til 4 personer, derfor jobber jeg nå ca 40 % stilling ved siden av et svært krevende fulltidsstudium. Det blir mange helger og kvelder jeg ikke har tid til å være sammen med barna mine...

 

Ikke forstår jeg hvorfor noen klager over at de ikke har tid til å gjøre lekser på dagen heller? Har dere ikke ungene i barnehage? Det er sjelden man har undervisning i ett strekk fra kl 8-16. Begynner timene først kl 10 en dag, kan man i det minste levere ungene kl 9, og så gjøre lekser fram til kl 10. Likedan, er undervisningen ferdig kl 14, kan man gjøre lekser i 2 timer før man henter barna. Og lunsjen er ofte også lang på mange studiesteder, jeg spiser alltid matpakka mi over oppgavene og får gjort litt da også. Jeg må nemlig hente og bringe selv, samboeren min har ikke mulighet pga arbeidstider og reisevei. Ofte må han jobbe overtid, i tillegg har foreldrene hans en gård hvor han ofte må hjelpe til. Så i praksis er han sjelden hjemme på ettermiddagene, unntatt når jeg jobber. I tillegg er jeg nødt til å gjøre lekser i ca en time hver kveld når jeg har fri, etter at ungene har lagt seg.

 

Vel, nå ble det visst et klagebrev fra meg også. Poenget mitt er likevel ikke at NAV legger til at det skal lønne seg å være aleneforelder, men heller at man på en måte favoriserer unge, enslige foreldre med få forpliktelser i forhold til ofte litt eldre foreldrepar med flere barn, og flere utgifter i utgangspunktet. Det er noe feil når studentsamboere med inntekt har dårligere råd enn studentsamboere uten inntekt.

[Anonym bruker]

Så du klager fordi du er gammel og har bygd ditt eget hus og derfor får ingen støtte fra NAV?

[Gjest]

Tja, eg veit ikkje heilt korleis skule du går (tipper det er høgskule). Eg går videregåande skule og har skuledag mellom 0810 og 1520, med ein times skuleveg kvar veg, går heimenifrå klokka 0700 og er vel heime rundt 1630 så får eg nok ikkje tid til å gjere lekser på dagtid nei, men eg jobber jo som ein helt i timen, så eg har nesten ikkje lekser.

 

Forøvrig så hjelper det ikkje å flytte ifrå barnefaren, om dykk fortsetter å vere kjærester. Du har ikkje noko rett på stønadar då heller.

 

Men eg klager ikkje! Eg har valgt studentlivet sjøl, det har dykk også! Eg gleder meg til å vere ferdig med dette, for så å få meg ein jobb som er 10 minutter unna. Eg synest berre det blir for dumt å seie at aleineforeldre er så heldige fordi dei får penger ifrå staten, men det er ikkje berre koseleg. For eg må finne meg i slike kommentarar som dette, få høyre ifrå folk at eg lever på staten og sitt på ræva mi uten å gjere nokon ting osv. Sjølvfølge blir eg irritert då. Det er ein stigmatisering som ikkje likner grisen.

[Gjest]

Forøvrig, leser at du og mannen din har litt over 30 000 tilsamans i månaden. Det er MYKJE meire enn det eg har utbetalt. Nesten dobbelt så mykje!

 

Men eg har ikkje bygd meg hus, har ikkje bil (forstår ikkje kvifor ein må ha to biler om dei er svindyre, kva med om dykk kjøp eit busskort, eller lar den eine køyre den andre). Det finns masse ting å gjere, og dykk kan også kanskje ha moglegheit til bustøtte, det er ikkje berre for einslige forsørgarar. Ein lev etter kva ein har å leve for, og eg feks kjøper aldri kler eller sko til meg sjøl (skal dog gjere det når skattepengene kjem) og eg bruker ikkje penger hos frisøren eller sminke. Det er ting ein kan gjere for å forbedre økonomien.

[Anonym bruker]

Vi har ikke mye utbetalt i måneden sammenlignet med andre familier i samme livssituasjon, men har like store faste utgifter som dem.

 

Det er selvfølgelig flott for oss at vi har klart å få bygd oss et hus, vi fikk lån like før inntekten min begynte å stupe ned (Hovedsakelig forårsaket av at jeg fikk barn, og ikke kunne jobbe så fleksibelt som tidligere). Huset står jo der etter at jeg er ferdig på skolen også, problemet er at vi egentlig slett ikke har råd til dette mens jeg er student. Men det virker litt drastisk å selge hjemmet vårt, så vi hangler oss av gårde på et vis. Vi har familie og forpliktelser som knytter oss til dette stedet.

 

Bostøtte, eller moderasjon av barnehagepris får vi ikke. Kommunene baserer dette på familiens samlede inntekt, og det er litt forskjellig hvordan kommunene regner på dette. I vår bokommune regnes studielån og stipend med som inntekt, dermed tipper vi akkurat over grensen. I kommunen hvor studiestedet mitt ligger regnes IKKE studielån som inntekt, og de fleste studentforeldre som bor der får dermed sterkt redusert barnehagepris og/eller bostøtte.

 

Og hvis du ikke forstår hvorfor man trenger to biler kan du umulig ha prøvd å bo på landsbygda i Norge noen gang! Samboeren min er håndtverker, og skal starte jobben kl 7 på ulike byggeplasser rundt i fylket, ofte en times kjøring herfra. Først buss går vel kl 6: 45 herfra, da blir han for sein hver dag OG må bære alt verktøyet! He he... Ellers kan han velge mellom en av de tre andre daglige bussavgangene forbi oss.

 

Jeg skal levere to barn i to ulike barnehager, det er noen mil (!!!) mellom hver, og i den ene retningen er det eneste kollektivtilbudet et tog som bare går en gang i året (17. mai-toget...) Deretter kjører jeg inn til byen, ca 4 mil. Å kjøre hverandre er vanskelig når vi ofte skal i vidt forskjellige retninger.

 

Ellers: Takk for smarte sparetips ang klær og sminke! Her er et par til deg: La barna dine arve alle klærne av eldre slektninger, eller kjøp klærne deres hos Fretex. Tigg penger av besteforeldre til dyre ting som kjeldresser og vintersko. Mor klipper seg (til lærlingpris) en gang i året, far går aldri til frisør, og barna får gå til frisør et par ganger i året, når mors forsøk på hjemmeklipp etterhvert blir for håpløse. La far bruke stort sett bare arbeidsklær, og sats på at han får nok undertøy og sokker til jul og bursdag.

 

Mor kjøper klær to ganger i året: Sommerklær på salg i august når stipendet kommer, og juleklær på salg i januar, når stipendet kommer.

 

Sko kan mor kjøpe fra restekurven på Sparkjøp, 50 kr pr par er verdt vonde sko som er litt for store! Og de holder i minst et par år, selv om de etterhvert får hull, raknede sømmer o.l.

 

Lykke til!

 

Sukk... Beklager at jeg var litt spydig nå. Er bare så lei av å være blakk hele tida. I dag er det den 17. mai, og jeg brukte opp alle pengene jeg fikk den 15. allerde i går! Dvs at stipend og lån holdt i ca ett døgn! Jeg måtte kjøpe sko til minsten og til meg selv, ettersom de to år gamle sparkjøpskoene mine var bare fillene, kjøpe mat og bensin, medisin, betale regninger og ta ut noen kroner til is-og godterpenger til 17. mai -og dermed var det tomt! Samboeren har vært blakk en ukes tid, så nå håper jeg vi klarer oss helt uten penger i noen dager til han får lønn. Og INGEN av de vi omgås til daglig forstår noe som helst av dette. Festlig med kommentarer som "Vi øker bare vedlikeholdskontingenten med 1000 kr, hva er vel ei lita regning på 1500 kr for oss som bor her i nabolaget?"

 

Jeg får ei lita lønn fra deltidsjobben min 1. juni, men når jeg får penger etter det aner jeg ikke. Har fått sommerjobb, men aner ikke engang når jeg begynner. Er det bare jeg som synes det er håpløst at man ikke får stipend i juni, når man faktisk har eksamener til langt ut i juni?

[Anonym bruker]

PS:

Til NupiSnowJog m.fl:

Jeg mener ikke at aleneforeldre bare sitter på ræva og får penger fra NAV uten å gjøre noe altså! Hvis noen har fått det inntrykket, så beklager jeg veldig. Jeg må vel innrømme at jeg heller er misunnelig. Alle skjønner at dere kan ha det vanskelig med å få endene til å møtes. Men når man ved første øyekast ser veldig etablert ut, og tilsynelatende har alt på stell, har folk mye verre for å forstå at man faktisk sliter.

 

Riktignok valgte jeg selv å begynne å studere, men på det tidspunktet var jobbsituasjonen min blitt så håpløs at økonomien ville vært permanent like dårlig om jeg fortsatte å jobbe. I tillegg begynte jeg å bli bekymret for at samboeren min er syk og kanskje ikke kommer til å klare å jobbe så hardt som han gjør nå i særlig mange flere år.

Valget var å lære seg et nytt yrke, eller å risikere å miste hus og hjem når perioden med avdragsfrihet var over.

 

Tror jeg skal gi meg med denne diskusjonen nå, jeg. Kommer aldri til å bli ferdig likevel. Egentlig burde vi jo være glade for å ha mulighet til å diskutere problemer og evt. løsninger med andre i samme situasjon her inne. For min del føler jeg at jeg enten bare omgås bekymringsløse unge studenter uten forpliktelser, eller like bekymringsløse voksne foreldre med god økonomi. Ingen av dem forstår hvordan det er å være BÅDE forelder og student!

[Gjest]

Jepp, eg veit alt om korleis ein kan spare inn penger. Det er ikkje gøy å ha 9000 utbetalt (som eg hadde i ein periode) i måneden når husleiga er på 5000. No har eg det temmeleg bra økonomisk (type at eg kan kjøpe mat uten å tenke over om eg faktisk har råd til mat til meg sjøl; har matallergi).

 

Men du veit at det er kommet nye reglar på bostøtte? Eg trur det kom nye 1. mai.

 

Men eg gleder meg fantastisk til eg er ferdig med videregåande og kan begynne å jobbe som lærling. Om eg så ikkje får lærlingejobb så gjer det meg ingenting å jobbe i ein klesbutikk eller matbutikk sålenge eg får penger.

 

Eg forstår alt du går igjennom, men då må eg og få forståelse, og det er ikkje gøy å få høyre slike ting om at vi har det så greit og at nav legger opp til at det lønner seg å vere aleine. Det vil aldri lønne seg å vere aleine, for det er så mykje byråkrati og reglar og ting at det blir jubel i heimen når eg ikkje skal ha noko med dei å gjere. Eg vil mykje heller ha ein mann som kan hjelpe meg litt med husarbeid, slik at eg slipp å føle at eg går på tomgang heile tida.

 

Heldigvis snart sommerferie.