Til dere som har menn som har vært utro...

[Anonym bruker]

...og som valgte å "glemme" og bli hos han, hvordan i alle dager klarte dere det? Har dere egentlig glemt det? For hvis man velger å sette en strek over det og gå videre med forholdet, så kan man jo ikke bruke dette mot mannen i ettertid.

 

Jeg sliter virkelig med dette om dagen. Nå er dette med utroskapen til mannen min veldig ferskt, og det er bare litt over en uke siden jeg fikk vite det. Jeg sliter med sinne og vonde tanker, samtidig som jeg elsker han. Jeg er bare sååå forbanna for at han har vært i stand til noe sånt, men etter mange lange og gode samtaler har jeg/vi valgt å starte med blanke ark. Men jeg merker at jeg sliter, som sagt, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette.

 

Hvor lang tid vil det ta før jeg kan klare å "glemme" dette, tror dere? Det er jo så individuelt, men jeg spør for det. Noen som vil dele sine erfaringer?

Anonym

 

[Anonym bruker]

Min mann var utro, på nett. Men temmelig heavy var det å oppdage at han hadde mailet slibrige meldinger til en dame, ikke langt fra der vi bodde, i et drøyt halv år samtidig som vi hadde det supert...Jeg kom til bunns i hva som hadde skjedd, han mente det kun var spenning og at de aldri ville møttes (jeg vet de aldri rakk og møtes), jeg er usikker på det. Uansett,det var drøyt og utilgivelig. Og jeg hadde aldri trodd han ville gjøre det mot meg, barna våre osv. Han er ikke spesielt opptatt av sex, men vi har hele tiden hatt det. (så det manglet ikke på nærhet i eget forhold)

Vi har gått i terapi og det hjalp litt. Men man må ta et valg, tørr man å satse eller ikke? Kombinasjonen at jeg er glad i mannen og at han er far til mine barn var utslagsgivende, samt at han angret og gikk selv i terapi. Men etter ti år skulle jeg ønsker vi var kommet lenger og jeg stoler ikke på han lengre (ett år siden jeg oppdaget det). Merker jeg tåler mindre av han. Jeg vet han er en flørten type og dette er jeg mye mer var på. Jeg er glad jeg har gitt forholdet en ny kjanse, jeg føler vi har kommet over den værste kneika men forholdet blir aldri som før - og det plager meg. Jeg er usikker på om det blir oss for alltid. Jeg har kommet til at jeg tar en dag av gangen, så lenge jeg kan leve med det uten å være mer missfornøyd enn fornøyd er det fint.

 

Altså, man glemmer nok aldri men tid leger de værste sårene....Det er mye mer utroskap rundt i de tusen hjem enn man aner (dukker opp mange historier fra venner når vi sto oppi krisen), og derfor er det ikke sikkert det er grønnnere på den andre siden...

[Maya06 & Leah 07.08.09]

Samme her - forloveren min "hadde seg" over nett ca et halvt år etter vi ble sammen til vi fikk vite at vi skulle ha en datter (aner ikke om han fortsatte etter det, men ikke så vidt jeg veit). Dette var en periode på nesten 3 år! Og jeg holdt ut... Til det ikke gikk til slutt (mye annet som ikke stemte også) Så vi hadde en pause på 6 måneder.

 

Nå 3 år etter utroskapet, er vi lykkelig forlova og har det bra sammen. Jeg veit han har gitt seg nå og tar alt dette på alvor (Han fikk smake sin egen medisin). Men jeg må si at jeg tenker og plager meg selv med det fra tid til annen.

 

Tror nok sånne sår aldri kan leges HELT - men tiden hjelper!

[Anonym bruker]

Hei,

 

all sympati. Det er verst de første månedene. Jeg skal hjelpe deg litt med hvordan du skal takle det

 

Les alt du kan om utroskap for å forstå hva det er som har skjedd deg. Det blir mye lettere å tenke på det når du skjønner hvorfor han var utro.

Mine lesetips: beyondaffairs.com, Frode Thuen: Utro, Sissel Grans to bøker, og for underholdningens skyld; The Secret Life of A Slummy Mummy.

 

Utroskap er veldig vanlig. Dette er et sørgelig faktum. Det gjør det ikke mer ok. Det er fortsatt like stygt gjort. Det er fortsatt like dramatisk og du blir like utafor av det selv om det er mange andre som har gjort det. Det er overhodet ingen unnskyldning. Men den ene positive tingen med at utroskap er veldig vanlig, er at du ikke er den dumme dama som blir med den utro mannen, noe ingen andre ville gjort. Det er mange som gjør det. Det er mange grunner til at folk blir, og det er ikke fordi de er stakkarslige.

 

Ikke slutt å snakke om det før det slutter å verke. Du lager umulige forhold for deg selv hvis du tenker at nå skal vi ikke snakke om dette mer etter bare en uke. Det er forskjell på å hyle stygge ting til ham og å sitte og ha en rolig samtale der du sier at du er lei deg og trenger å prate litt.

 

Finn noen som tåler å høre mye om dette og snakk med dem. Bruk venninner som er gode til å lytte og som ikke ukritisk tar din side og legger mannen din for hat. Kanskje best at de mest unyanserte venninnene ikke får vite om det i det hele tatt. Kjenner du noen kloke gamle damer du kan snakke med, bruk dem.

 

Aksepter livet slik det nå er. Ikke depp resten av livet for dette, samme hva som skjer. Folk opplever mye verre ting. Dette er grusomt. Det er vondt langt inn i sjela og man har kraftige reaksjoner, fysisk og psykisk. Men det blir etter hvert bedre. Ingen kan forvente å gå gjennom livet uten å møte tunge tak. Det er måten vi velger å takle dem på som sier mest om hvem vi er.

 

Parterapi. Gå til noen dere vet er flinke og som ikke kommer til å ta parti med en av dere. Hubro kompetanse er bra. Sjekk telefonkatalogen for telefonnummer, tror det står feil på hjemmesidene deres.

 

Det kommer antageligvis ikke til å være en jevn forbedring fra nå og framover. Det kommer til å gå opp og ned. Forbered deg på nedturene. Ta grep for å sørge for at det kommer oppturer.

 

Gjør hyggelige ting sammen. Gjør storskalating (helgetur kvalifiserer som storskalating) en gang i blant og småskalating hver dag (sende hyggelig melding). Gi hverandre en liste med fem små (overkommelige) ting dere vil at den andre skal gjøre. Min liste inneholdt blant annet kaffe på senga og at han tar ansvar for å låse døra om natta. Han drikker ikke noe særlig kaffe og har aldri skjønt hvor mye jeg setter pris på det. Dette høres ut som bagateller, men mange små ting hever kvaliteten på hverdagen.

 

Skriv et brev til deg selv om hvorfor du fortsetter med ham til tross for det han har gjort. Du bør ha gode grunner. Du skal stå for dette overfor deg selv. Hvis du klarer å få ned på papiret hva det er som er bra med ham, blir det lettere å forsvare overfor deg selv og venninner som helt sikkert kommer til å spørre om det. At han klarer å ha lange og gode samtaler med deg i det følelsesinfernoet dere befinner dere i akkurat nå, er en god delgrunn, det sier noe om hvem han er (ikke feig, klarer kommunisere) og hva han vil.

 

Finn ut hvorfor han var utro. Vær forberedt på at det kan være mistrivsel i forholdet. Vær åpen for å se om du kan gjøre endringer som gjør det hyggeligere for ham å være kjæresten din. Dette er ikke det samme som å ta på seg skylda. Mange lever i dårlige forhold og er ikke utro. Han kunne valgt å ikke være utro. Det blir aldri din skyld. Men det er ikke et mål å ha et dårlig forhold. Hvis du har bidratt til at forholdet ikke er på topp, må du ta grep dersom dere skal fortsette det.

 

Jeg leste om en god metafor på å håndtere utbrenthet som jeg syns kan overføres til slike situasjoner som denne: Når badekaret er helt tomt, må man gjøre to ting: a) Tette sluket Fylle på igjen fra alle mulige kilder.

 

a) Han må kutte all kontakt med den han har vært utro med. Ellers kommer du til å være redd og usikker. Hvis han er glad i henne, kommer dette til å gjøre vondt for ham. Det kan du respektere, men du trenger ikke være den som trøster. Det er minst like viktig at han har en bra kompis å snakke med om dette som at du har bra venninner.

 

Gjør alt du blir glad av, alene og sammen. Les gode bøker. Kjøp nye klær. Besøk de menneskene du liker best. Dans. Mal. Tegn. Spis god mat. Hva som helst.

 

Det er mange grunner til utroskap. Min samboer opplevde i en tøff periode av sitt liv at jeg behandlet ham dårlig og hentet trøst og bekreftelse hos ei jente som han overhodet ikke hadde følelser for, men som ble smigret og betatt av at han (veldig kjekk og hyggelig fyr) ville ha henne. Dette kan jeg til dels forstå, selv om det ikke akkurat står respekt av løsningsvalget hans.

 

Du kommer aldri til å glemme det som i "ikke huske at det har skjedd."

Jeg tenker fortsatt på det hver dag (10 måneder siden), men uten å bli helt fra meg. Det kan gå flere timer uten at jeg tenker på det, og jeg tenker ikke på det lenge om gangen. Jeg vet at for folk som opplevde utroskap for flere år siden, kan det gå lengre perioder uten at de tenker på det.

 

Elin

[Anonym bruker]

Og en tilføyelse: Folk gjør feil. Jeg har aldri vært utro mot samboeren min, men jeg har gjort stygge ting mot andre mennesker. Jeg er ikke ufeilbarlig. For meg hjelper det å huske at selv om jeg ikke har hatt sex med noen andre, har jeg vært rimelig kjip, jeg og. La oss ta oss sammen sammen

 

Elin

[Anonym bruker]

Og en tilføyelse til: Hvis du er hun som har en mann som har vært utro med flere og venter barn med den ene, kan han ikke kutte kontakten med henne. Det er jo aldri barnas skyld at voksne svikter.

 

Da er dette en langt mer heavy situasjon. Du kommer deg gjennom det også, men da tror jeg du trenger noen proffe å snakke med.

 

Elin

[Gjest]

Min mann var utro for snart 2 år siden.

Onenight, fylla ting. Det som såret mest var at han nektet for dette i 4 dager, før han innrømmet det! Seriøst, mannen hadde et stort sugemerke! hehe..

 

der og da var jeg sikker på at jeg aldri ville greie å se på han igjen. Jeg hatet han så sinnsykt og forlovelsesringen flakset gjennom leiligheten!

Jeg ble hente av noen venniner den kvelden og fikk overnatte hos en kamerat. Så fikk jeg roet meg ned og tenkt litt.

Jeg ville gjerne prøve fordi vi har barn sammen, jeg har vært alenemor en gang før og hadde ikke mye lyst å bli det igjen. Jeg elsket han, tross alt!

 

Vi hadde det perfekte forhold, trodde jeg. Derfor fikk jeg sinnsykt sjokk over at han kunne gjøre noe slikt mot meg. Stolte på han 150%!!

 

Vi gikk til familievernkontoret i 5 uker etter utroskapen. Det hjalp meg utrolig mye!

Har aldri fått vite noen grunn for at han var utro, han sier at han vet det ikke selv.

Uansett, vi har fått enda en sønn, giftet oss for noen mnd'er siden og kjøpt oss hus etter utroskapen.

 

Jeg får avogtil dårlige dager (har det i dag, derfor søkte jeg opp utroskap her inne) hehe... Da får jeg som regel skrevet ned litt om hva som skjedde, hva jeg følte og føler. Får det bedre da )

Vi har det veldig bra igjen nå, at han har vært utro dukker såklart opp innimellom i tankene mine men det blir heldigvis sjeldnere og sjeldnere!

Og jeg angrer ikke den dag i dag at jeg valgte å tilgi han og bli.

Hadde ingenting å tape på å prøve, men alt å vinne om vi fikk det til. og det har vi )

 

Jeg vil nok aldri stole på han 150% igjen, da jeg var nok naiv som trodde at utoskap ALDRI kunne skje oss.

Men stoler på han ca 98%. Hehe...

 

Ønsker deg masse lykke til, uansett hva som skjer videre.

Jeg vet om flere som har kommet seg gjennom utroskap, så det er fullt mulig. Men det krever mye av dere begge.

Jeg tenker at hadde jeg blitt alenemor til 2 barn fordi min samboer var utro hadde jeg nok ikke vært mye lykkelig den dag i dag. Men det er jeg, fordi jeg valgte å satse videre

[Anonym bruker]

Hei Elin,

 

Ser at du "klarer deg bra" tross opplevelsen for ti mnd siden. Føler du det samme om fremtiden som du gjorde før hendelsen? Jeg var HI i "Hjelp, jeg sitter i en livskrise...". Du skrev mye bra da og jeg følte vi gikk i gjennom mye av det samme;) Jeg måtte til slutt trekke meg fra hele siden-ble litt mye da en person mente hun kjente meg igjen (greit nok, men ikke at hun valgte å komme med egen mening og likevel forbli anonym). Men i dag kan jeg lese om temaet igjen å føle at jeg/vi tross alt er forbi det. (selv om det aldri glemmes) Jeg vil nok ikke klare å stole 100prosent på han igjen, men jeg klarer å leve med at jeg stoler 95prosent på han. Forholdet har endret seg. Men jeg angrer ikke på at jeg ga det en ny kjanse.

VEL, godt er det å ha kommet over den værste kneika. Føler jeg har kommet sterkere ut av det på en måte.

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei du,

 

har tenkt på deg. Godt å høre at det verste er over.

 

Det går bedre, men akkurat i dag for eksempel, er jeg premenstruell og da blir jeg ganske skjør. Som du vet har det væt tøft på jobben også, og når parforhold og jobb var negativt forsterkende mistrivelsfaktorer ble det tungt. Jeg har vært sykmeldt på grunn av depresjon, men det går bedre (har fått drømmejobben og begynner i den om et par måneder; det føles så inderlig fortjent etter dette helvetesåret, og samboeren min har vært veldig på lag med meg i forhold til jobben - deilig for ham å ha en ekstern problemkilde - og situasjonen der).

 

Veldig godt at sønnen vår ikke var typ 11 år og skjønte alt som ble sagt mens dette sto på.

 

Vi fortsetter i parterapi (jeg krever det), for jeg er veldig sårbar og stoler ikke på ham. Her om dagen hadde ei jente han ikke visste hvem var lagt ham til på Facebook, ingen felles venner. Jeg despa helt - trodde det var nok ei ung jente han hadde noe på gang med og gikk mentalt rett i bakken. Så viser det seg at hun ikke er spesielt ung (finnes tre med det navnet og den yngste er på min alder, den nest yngste er 37.......) og fra samme sted som ham, der det bor to til som heter det samme som ham; vel, det finnes altså alternative forklaringer, for eksempel at han snakker sant og at han ikke vet hvem hun er (han hadde avvist henne som venn og hun hadde stengt av for at andre skulle kunne kontakte henne, så jeg kom fram til at det ville vært litt voldsomt å kreve at han skulle ringe alle med det navnet og spørre om de hadde lagt ham til på Facebook og fortelle hvorfor for åpen mikrofon).

 

Skjønner du? Det er en helt annen verden av mistenksomhet enn tidligere, og det er utrolig slitsomt å være så skeptisk. Når det er sagt er han på jobbfester og jobber overtid uten at det bekymrer meg, men fordi han kom i kontakt med henne han var utro med over nett blir jeg helt fra meg av nettrelaterte ting.

 

Han er veldig hyggelig mot meg og lager hyggelige overraskelser og bruker det meste av fritiden sin med meg og sønnen vår. Men hadde ikke dette skjedd hadde vi skullet gifte oss snart, og jeg er ikke i bryllupsmodus, for å si det sånn. Ikke han heller, og selv om vi har sex og gode samtaler og gjør hyggelige ting sammen er vi ikke så lykkelige som vi var, det ligger og murrer og jeg sier litt for ofte at jeg ikke vet om jeg holder ut å være så lei meg. For noen dager er jeg veldig lei meg. Og andre dager har jeg det veldig bra. Sorgen og usikkerheten etter det som har skjedd forsterker de dårlige dagene, men hindrer heldigvis ikke de gode i å komme.

 

Ei venninne av meg har vært utro mot samboeren sin etter dette - han vet ingenting, det gikk ikke så langt som til sex, men det var lange, inderlige mailer (fra hans side) og klining på fest - og en kamerat av samboeren min har vært utro mot sin samboer, som han har vært sammen med hele sitt voksne liv, og blitt kastet ut hjemmefra.

 

Jeg har hatt megetsigende øyekontakt (og det er det hele) med en fyr på den jobben jeg slutter i nå. Han er overhodet ikke min type, men han er min samboers rake motsetning - det er mest negativt, men også litt positivt. Han er nemlig a) en regelrytter uten like og en veldig konservativ mann som er med i en kristen vennegjeng (ingen klassisk utroskapspartner, med andre ord). Og er en veldig ryddig fyr av typen som alltid har nystrøkne skjorter som er kneppet helt opp. Jeg kunne aldri vært sammen med denne kollegaen, men for det første er det veldig godt å kjenne at han liker meg, for det andre kjenner jeg at jeg trenger å føle at det at jeg fortsetter med samboeren min er et reelt valg.

 

Min samboer er på så mange måter en bra fyr at veldig få kan måle seg med ham - ellers hadde jeg jo vært over alle hauger. Og jeg ville vært redd for å ikke finne noen som kunne fylle hans sko. Når det er så få alternativer (og jeg har vært veldig åpen for å falle for andre), blir det ikke det at jeg velger han foran de andre, men jeg velger han framfor den perfekte Skybert (som er alt det han er, som jeg er like glad i OG som aldri ville vært utro). Jeg synes det er vanskelig å akseptere at dette er noe vi skal bære med oss videre, vanskelig å favne et skadeskudd som en del av vårt parforhold. Men det er jo helt bortkastet energi å ønske seg en annen fortid.

 

Tenk deg hvis drømmemannen er 200 på en skala der 200 er absolutt maks, der 100 er gjennomsnittsmannen og der 50 er samlivsbrudd for min del. Så har min samboer i lengre perioder vært en 180. De første månedene etter at vi fikk barn var han 200, bar meg på gullstol og sto på som en gal mens jeg var syk og ikke gjorde noe annet enn å få til amminga. Så ble han sakte men sikkert lei av at vi ikke fikk til å samarbeide og at jeg ikke bidro til fellesskapet slik han forventet. I den tida han var utro og det gikk dårlig med oss var jeg drittlei, jeg syns han var en 70-80 - og det var **uten** at jeg visste at han var utro. Så fikk jeg vite at han var utro, og der var det en periode jeg føler at han gikk på minussida av skalaen; tappet meg for krefter og livsglede. Når ting begynner å gå bra igjen er han oppe på 120 - 160 avhengig av hans dag og min dag og vårt samspill. Men jeg er så redd for at etter dette når han kanskje aldri 200 noensinne, kanskje jeg aldri blir tvers igjennom sitrende lykkelig med ham igjen?

 

Det er sikkert omtrent like konstruktivt å tenke dette som å gå inn i en depresjon fordi det ikke er fred i verden, men dette er nå litt closer to home, da. Jeg vet ikke om dette er en vanlig tankegang etter noe sånn eller om det bare er meg som har for høye forventninger til livet. Jeg prøver å nynne på "hvem har sagt att just du skal ha bästa menyn" og tenke på at jeg tross alt har fått den feteste jobben jeg kunne tenke meg, at vi har et herlig barn og at han er en veldig god pappa.

 

(Det er et par andre ting i livet mitt som er heavy om dagen; i familien og svigerfamilien. Og parterapeuten min sa at jeg måtte rydde litt i årsaker til at jeg var lei meg, og jeg har fått det mye bedre etter at jeg fikk vite at jeg får ny jobb. Jeg vet også at om en uke kommer livet til å være mye bedre.)

[Anonym bruker]

Mannen min hadde et forhold for noen måneder siden, og long story short så valgte jeg å tilgi, og det angrer jeg ikke på! Vi har det mye bedre nå enn på lenge, forholdet vårt ble røsket opp med roten og omplantet i mer fruktbar jord!

 

Jeg har tatt tak i det han mente var mine problemer, og han har gjort det samme med det sine, og vi snakker sammen på en mye bedre måte nå. Var på fvk en 8-10 ganger, og det hjalp oss mer enn trodde det skulle gjøre

 

Jeg har ennå noen dårlige dager innimellom, men prøver da å fokusere på at:

A - skjedd er skjedd, det blir ikke bedre eller uskjedd av at jeg grubler manisk på det,

B - han valgte meg, ikke henne - altså har jeg kvaliteter han verdsetter og som jeg burde verdsette høyere selv (selvtilliten fikk seg en knekk, men jeg jobber med saken),

C - jeg har valgt å tilgi og å fortsette med han, og det mest konstruktive da er å tenke på hvordan vi sammen kan få det best mulig i fremtiden, ikke slenge stikk og sårende kommentarer til han (selv om gudene skal vite at jeg mange ganger har lyst til det, men nå har vi nå engang lagt det bak oss, så da holder jeg kjeft)

 

Jeg har med andre ord ikke glemt (forgiven not forgotten), og det tok ca 3 mnd før jeg kommet meg på beina igjen, men det blir bedre med tiden!

 

Vil bare si at Elin skrev mye riktig og viktig i det første innlegget sitt her, kunne ikke sagt det bedre selv!

[Anonym bruker]

Hei, jeg er Elin, og takk for konstruktivt innspill. Særlig bruken av ordet manisk. Noen ganger trenger man klar tale

 

Jeg klarer også å se ganske mye mer rasjonelt på sakene de andre tre ukene i måneden Jeg tror jeg skal ta meg en tur på YouTube og ha en liten karaokesession på PMS blues med Dolly Parton, det pleier å funke

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Først ble jeg knust, så gikk jeg inn i kamp modus. Hvor jeg ville fikse forholdet og komme gjennom stormen. Jeg tok meg vel ikke god nok tid til å kjenne på mine egene følelser. tenkte sånn på å redde "oss". Det gikk et år og mine følelser plaget meg mer og mer. Var ute med noen venniner og ute på byen var det en kjempe kjekk mann som kom bort og snakket med meg. Han var interisert i å høre på meg og snakke med meg. Han så ikke på noen andre jenter. vi klikket både på fysisk og psykisk plan. Følte meg så begjæret. Vi dansa, snakka og ente opp med å ha et one night stand. Det at jeg også har svin på skogen gjør at jeg ikke sliter med hans utroskap lenger. Det som var tøffest med hans utroskap er at dama er en nabo og jeg ser henne en del. Det fikk meg til å føle meg så lite spesiell og som om hun er bedre enn meg. Men nå lar jeg bare tankene fly til han kjekke mannen og følelsen av å bli sett og begjært av han.

 

Det er absolutt ikke bra å ta igjen slik. Men for meg var det, det som skulle til.

[Anonym bruker]

Hei,

 

Det verste er over (altså helvete, som jeg følte jeg stod oppi i sommer), men forholdet har endret seg (som jeg skrev). Vil ikke utdype det mer på nett siden jeg skjønner det er mange som sitter og leser....(hvis du vil kan jeg sende deg mail..).

 

Slik jeg leser det virker det som du har veldg bra kontakt med følelsene dine, på de fleste plan, selv om du har forskjellige områder i livet som tynger deg. Det hjelper kanskje å vite at det har vi alle...Livet har virkelig endret seg!! Gikk forbi noen jenter på 12-13 år her om dagen, som stod å fjasa utenfor hjemmet til hun ene (antok det var huset hennes...), med treningsbagger og ingen bekymringer i livet bortsett fra "om den kjekke gutten i A-klasse kommer på neste fest". SÅNN hadde jeg det også en gang og jeg tok meg i å missunne dem litt akkurat da. For det føles ikke så lenge siden, desverre begynner det å bli en del år (men hva skjedde?!!). Noe skjedde etter at jeg fikk seriøst forhold første gang, var sammen med han i hele 4 år med mye ups and downs og i dag synes jeg det bare er tullete at jeg gadd å bruke så mye tid på en mann som åpenbart ikke var min type. Og da mener jeg ÅPENBART... Etter bruddet var et faktum gikk det kun mnd før jeg møtte han som skulle bli mannen til mitt barn og min ektemann. Vi er som jeg har skrevet forskjellige og det har reflektert hele vårt forhold på godt og vondt. VEL, med hus, bil, stort lån, barn, utroskap, bryllup...livet han endret seg drastisk. Man kan ikke "hoppe av toget" bare fordi man drømmer om "å puste litt" slik man gjorde som 13 år...Men noen ganger føler jeg at jeg har mistet litt meg selv. Men så er jeg usikker på om jeg bare har endret meg grunnet livssituasjonen? Jeg drømmer vel egentlig om å finne tilbake til den glade, bekymringsløse, modige jenta i meg....For nå føler jeg meg ikke spesielt av noen av delene, og det er litt kjipt. Missforstå meg ikke, jeg er ikke ulykkelig - men, tankene, spesielt rundt det vi var i gjennom i fjor, har gjort meg mer alvorstynget. og jeg er sliten av å være alvorsttynget og bekymret. Er det mulig å være fullestendig lykkelig, bekymringløs (bortsettt fra den naturlige bekymringene rundt det å være foreldre), ha drømmer og masse overskudd - som småbarnsmor??

 

Tror amisjonenen dine er høye om du håper på at mannen din kommer opp i 200 igjen....Jeg ser på mannen min som en gjennomsnittsmann, men med det lille ekstra jeg setter pris på. Mulig jeg ikke har like store krav til en mann..) Men jeg føler jeg har sett MYE, og jeg kan ikke si jeg har sett noen bedre menn i miljøet eller opp i gjennom årene (familie). Dette tørr jeg å påstå fordi jeg er veldig interessert i personer, relasjoner og psykologi - og jeg har ofte tatt rett om personer. Allle har de sine ting!! MEN, utroskap - det trekker særdeles langt ned etter min mening....

 

Vel da ble det litt skriving uansett. Send meg gjerne mailen din så kan vi dele litt mer tanker der. Føles litt tryggere......

[Anonym bruker]

Hei,

 

jeg er i samme situasjon som mange av dere... er nok mer vanlig enn man skulle tro dessverre. Det jeg sliter mest med er i forhold til det at jeg gjerne vil ha flere barn. Vi har en datter, hun er 3, og var i full gang med å prøve på nummer 2 da jeg oppdaget at han var utro (dette var og på nett, men likevel, jeg vet ikke om det skjedde noe fysisk, men tankene er jo der).

 

Jeg slet mye med hva jeg skulle gjøre. Med en gang ville jeg forlate ham, men synes det var vanskelig å tenke tanken på å starte på nytt.. vil ha flere barn, og helst med samme mann. Tenkte at det kanskje er bedre å få det barnet med han, selv om jeg synes forholdet er veldig ustabilt etter det som skjedde. Samtidig har jeg litt dårlig "samvittighet" over dette evt nye barnet som kommer inn i en verden hvor forholdet mellom mor og far er ustabilt og kanskje ikke vil vare. Jeg har ikke skilte foreldre selv, og kan ikke tenke meg hvordan det er...

 

Til nå har jeg valgt å fortsette forholdet, men har satt babyplanene på vent. Men kan jo ikke vente i evigheter heller.. Noen som har hatt liknende tanker? Eller valgt å få et barn til og det har gått bra?

 

Silje

[Anonym bruker]

Hei Silje,

 

jeg er der jeg også. Et godt argument for er at de får samme far. Hvor mange barn skal du ha? Og dersom det ender opp med å bli slutt mellom dere, hvorfor skulle dere ikke klare å være gode venner?

 

Elin

[Anonym bruker]

Hei du,

 

har ikke vært inne her på en stund, og ja, jeg vil gjerne maile med deg, men jeg har ingen nøytral epostadresse og er på vei i seng, kommer tilbake til deg.

 

Jeg har også slitt med det med at gleden ikke er fullstendig/hel/sorgløs. At det alltid ligger under. Det som har hjulpet er forsyne meg av de tingene i livet som virkelig ER meg. Mine hobbyer, både de jeg alltid har pleid og de mer sære, mitt fagfelt (har hatt feil jobb lenge og har nå havnet midt i smørøyet, det hjelper veldig) og gode samtaler med mine beste barndomsvenner.

 

Og. En ordentlig kjekk fyr på den gamle jobben min likte meg tilsynelatende veldig godt. Jeg er en sliten småbarnsmor med noen kilo for mye, halvhjerta sminke og ikke alltid nyvaska hår. Men han var åpenbart så tiltrukket av meg at han rødmet og stotret når vi møttes, og det hjalp så mye. Min kvinnelige selvtillit har fått seg en kraftigere trøkk enn jeg hadde trodd. Ingenting skjedde mellom meg og kollegaen, men det var så deilig å bli sett på på den måten.

 

Dessuten blir vi de vi er gjennom det vi opplever. Jeg har vokst så mye på dette. Jeg tror kanskje jeg har vokst fra ei venninne av meg for en periode framover - og jeg tror også at jeg har tatt igjen noen venninner som lå litt foran meg på modenhetsstigen

 

Nå må jeg køye, men skriver mer senere. Har du en epostadresse jeg kan skrive til?

 

Elin

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

 

Jeg har lyst på et barn til hvertfall... Selvsagt kan vi klare å være gode venner og det vil dermed bli lettere for barna å forholde seg til. Men samtidig er det jo ikke det samme da, helgeforeldre, ikke se pappaen elleer mammaen sin så ofte som andre barn hvor foreldrene bor sammen, dele juler, sommerferier etc, forholde seg til nye partnere - kanskje med barn etc etc... Tror ikke det er lett for et barn alt dette, og vet ikke om jeg vil "legge opp til" at det kan skje, hvis du forstår hva jeg mener.. Forhold går til grunne så klart, men da gjor man jo det beste ut av den situasjonen man har kommet opp i. Synes det er annerledes enn med vitende vilje få et barn til når man tenker at sannsynligheten er stor for at dette barnet blir et skilsmissebarn...

 

Bare noen tanker, sliter med å finne ut hva som er "riktig"...

 

Silje

[Anonym bruker]

Var dumt du hadde ombestemt deg. Jeg spurte min mann bare for morro skyld ang det med barn med samme person og skulle bli slutt osv. Han var enig og syns det var mye ryddigere. At en får barn med samme person og at da hadde jo alt blitt enklere å forholde seg til. Ikke 2 eller 3 for den skyld ulike foreldre, masse ulike stemødre osv osv. Så jeg likte løsningen din, og til og med mannen syns nå det var greit hvis man hadde lyst på 1 barn til hvorfor ikke ? Man er jo venner for det.

[Anonym bruker]

Hei Elin,

Hei Elin,

 

Nå var det lenge siden jeg har vært inne. Har også bare mailadresse som avslører hele min id(så legger ikke den ut her-du kan heller få min daglige mail hvis du kontakter min fiktive mail), så har opprettet en ny en - [email protected] (haha, litt norske grand prix friskt i minne)

 

Skriv gjerne til meg. Veldig fint å dele noen tanker med en som vet hva hun snakker om! Jeg har fortsatt mange følelser og tanker rundt temaet, nå snart ett år etter at helvete brakte løst. Bare tanken på at D-Dagen begynner å nærme seg gjør meg uvel. Selv om vi på mange måter har kommet oss gjennom det nå. Men, jeg jeg kommer aldri aldri helt over det...

 

Håper å høre fra deg! Hilsen HI i innlegget fra juni 08...

 

 

[Hopp Karoline]

Så godt du skriver Elin! Det er ikke ofte jeg ser noen skrive så bra i en nettdebatt.

[Hopp Karoline]

Så godt du skriver Elin! Det er ikke ofte jeg ser noen skrive så bra i en nettdebatt.

[Anonym bruker]

Huff, dette syns jeg høres bare trist ut. Man må jo få barn med den man har lyst til å oppdra barn sammen med!

 

Samme far er ikke noe argument - jeg har barn med 2 og logistikken som hører til, men ungene opplever seg som helsøsken. Gener er faktisk ikke så viktig - spør adoptivbarn! - men verdier har mye å si.

 

Slår du opp med mannen din mens du er gravid eller har nyfødt barn: tenk om du møter an annen kjekk mann, da? Han vil jo holde seg milevis unna en høygravid dame!

[Anonym bruker]

Ok, nå er jeg her igjen. Sjelden inne her om dagen, men nå sitter jeg og skriver mail til deg. Håper inderlig det er farytale uten i, ellers får en intetanende epostinnehaver en forvirrende e-post fra meg

 

Elin

[Anonym bruker]

Tusen takk! Det var pent sagt og hyggelig å høre.

 

Bestefaren min pleide å si "Hopp Karoline." Hvor er det fra, egentlig?

 

Elin

[Anonym bruker]

Som høygravid ville jeg nok selv holdt meg milevis unna en ny og kjekk mann også Hadde jeg blitt gravid nå for så å gå igjennom et samlivsbrudd mens jeg var gravid, hadde jeg ventet til minsten var oppe og gikk før jeg var åpen for å møte en ny mann. Jeg har rett og slett ikke hjernekapasitet nok til å både deale med en treåring, en nyfødt baby, en ny kjæreste, en ekskjæreste og medforelder, TO svigermødre, en barnehage med fjorten vikarer, min egen familie med alle dens elskelige og eksentriske medlemmer og ideelt sett holde meg faglig oppdatert; det er lenge å være borte fra jobb et snaut år. Det er mulig dette er spesielt for meg, men her skorter det på evne og kapasitet

 

Jeg er Elin fra innleggene over her. Det er flere årsaker til at jeg ikke er gravid igjen ennå, blant annet at jeg har ny jobb. Jeg tror vi skal klare å få til forholdet vårt framover. Og det at han er en veldig god far for nummer en, gjør at jeg er åpen for å få nummer to før jeg er helt trygg på at det er oss for alltid.

 

Nå som det ikke er noen annen mann inne i bildet, er det også flere argumenter for helsøsken: alt fra felles slektshistorie (når jeg dør og de fortsatt har minor (forhåpentligvis) issues med ting i sin fars eller min familie kan de snakke med hverandre om det, slik broren min og jeg gjør, og mens jeg lever kan de gjøre det uten å involvere meg eller faren. Det er godt å ha den felles historien) til ryggmargsdonasjon (åh, måtte de slippe) og andre medisinske situasjoner der det er gunstig å ha en god venn med samme genpool. De får også vært sammen hele tiden selv om foreldrene deres skulle velge å gå hver til sitt, de har felles barndomshistorie hele veien.

 

For de som har det vi kaller halvsøsken er det mange som opplever seg som helsøsken og har like gode forhold som de beste helsøsken har. Det tviler jeg overhodet ikke på. Saken her er imidlertid om man skal få barn med en man prøver å fikse forholdet til eller ikke. Og da mener jeg at det kommer mye an på hvem og hvordan mannen er.

 

Elin