Vil ikke, må ikke, vil ikke...men burde!

[Anonym bruker]

Sliter BIGTIME med tanken på å sende lillegull i bhg!

Vi valgte å ikke la henne begynne da hun var 10-11-12 mnd gammel, så jeg går nå delvis hjemme med henne! Og planen er å søke henne inn i bhg fra høsten av..da er hun 2 år!

Men HJERTET mitt vil ikke..

KROPPEN min vil ikke..

HJERNEN min vil ikke sende henne i bhg!

Lillegull..med andre mange barn, uten at jeg har "kontroll" på henne, vet hvor mye hun spiser, om hun er lykkelig, glad, likt av andre barn!

Jeg får rett og slett HETTA ved tanken på å la henne begynne i bhg!

Har alltid vært en ivrig forkjemper av bhg generelt, men etter at jeg fikk barn selv fikser jeg det IKKE!!

Jeg har seriøst et STOOORT problem med å gi henne fra meg til bhg!

Bare tanken gjør meg kvalm!

Tror jeg må oppsøke hjelp...

Er det noe galt med meg?

[Anonym bruker]

Veldig normalt, men du må bare hoppe i det... Hadde nøyaktig de samme tankene som deg.. Pluss at jeg tenkte at folk kom til å kidnappe henne fra barnehagen slike ting..

Du må rett og slett prøve! Hos oss gikk det veldig bra, men det er fortsatt ikke bra for MIN del.. Snuppa storkoser seg i barnehagen. Jeg ringer fortsatt 1-2 danger for å høre åssen hun har det.. Fortell barnehagen tankene dine, og si at du vil de skal ha veldig lav terskel for å ringe deg om det er noe..

Regner med du sikkert har hatt barnevakt til barnet ditt? Det har ikke jeg skjønner du.. Og det blir lenge til.. Men om du har det, så er det lettere å gi slipp, husk at barnehagepersonalet er mer rustet og bedre i en hver situasjon kontra mor og svigermor..

[kmne+ida+sara]

Hei.

 

Jeg hadde det også sånn! Snuppa mi var akkurat 1år da hun "måtte begynne". Jeg hadde så vondt i hjertet, og har det av og til innimellom, selvom hun nå har gått 3 mndr, og har det superfint!

 

Jeg tror faktisk jeg hadde en form for kjærlighetssorg da hun begynte i bhg - der var vi begynt på den delen av livet hennes hvor jeg ikke vet alt om henne. Sånn er jo det virkelige livet... Er det ikke?

 

Jeg tror også det er superviktig å fortelle bhg at du sliter med sånne tanker, sånn at de ikke blir irriterte hvis du ringer mye, men heller er forståelsesfulle...

 

Jeg prøver hvertfall å tenke at selvom jeg ikke har kontroll hele dagen nå, så ser jeg hvor skjønne de ansatte i bhg er med snuppa mi, de forteller bekymret hvis hun har falt og slått seg, de skryter når hun har gjort noe fint, de har delt brødskiven sin når snuppa mi heller vil ha prim på maten... (Meget bestemt frøken!)

 

Dessuten blir snuppa mi helt fra deg av glede når vi kommer i barnehagen, og de andre på hennes alder er der! De står og sier "hei" til hverandre og gliser! Den interaksjonen er viktig for videre liv, tror jeg!

 

Masse lykke til med avgjørelsen! Jeg skjønner deg inderlig godt, men av og til må man bare hoppe i det...

[Anonym bruker]

Hei! Innlegget ditt gikk rett i hjertet på meg! Det var akkurat som jeg skulle ha skrevet det selv! Jeg går og føler akkurat det samme som deg, og snuppa mi fyller også 2 til høsten og vi har søkt plass nå.

Jeg har faktisk ikke snakket ordentlig med noen om dette, føler liksom at jeg er litt langt over på hønemorsiden hvis jeg tar det opp. Og alle andre vi kjenner med småbarn har jo latt de begynne når de var 11-12 mnd gamle, så da synes jeg ikke jeg kan snakke med dem om det.

 

Snuppa mi var et veldig etterlengtet barn og kommer av forskjellige grunner til å forbli enebarn. Jeg tror kanskje litt av grunnen ligger i dette, jeg er så utrolig bevisst at det er her og nå jeg er mamma til en liten en, det blir ingen neste gang, neste permisjon, neste baby. Jeg vil ha med meg all tiden, oppleve alle øyeblikkene med henne og gjøre mitt beste på alle punkter.

 

Vi har hele tiden passet på at hun har fått treffe andre barn og leke, vi har gått på lekegruppe og svømmeskole, hun har vært mye sammen med nabobarna etc.

Nå i høst startet jeg som dagmamma for 2 barn på deltid, nettopp for at hun skal få være sammen med andre barn og samtidig få en slags myk overgang fra å være enebarn hjemme til å skulle begynne i bhg til høsten.

 

Jeg har i det siste begynt å tenke at jeg må jobbe med meg selv for å endre mine tanker rundt dette. Jeg rett og slett MÅ det for at jeg selv skal ha det bedre og for at ikke mine negative tanker skal smitte over på jenta mi og ødelegge barnehagestarten for henne.

Jeg har begynt å gå litt på besøk til barnehagen der vi regner med å få plass. Bare tar en tur innom i utetiden og det er faktisk veldig hyggelig. Hun koser seg veldig og er opptatt av de andre barna og jeg begynner å føle meg trygg på at barna har det fint i barnehagen.

Jeg går og prøver å innstille meg selv på at det er for meg dette er vanskelig og ikke for datteren min. Minner meg selv på at det er sunt for henne å få treffe flere mennesker, bygge opp relasjoner til andre voksne og barn. Det er viktig for hennes språkutvikling f.eks å ha flere mennesker å snakke med. Det er stimulerende for henne å leke med andre barn, de lærer av hverandre. Det er viktig for hennes evne til å kommunisere med andre og knytte vennskapsbånd senere i livet.

Alle disse tingene forsøker jeg å gå og fortelle meg selv inni meg, og faktisk så tror jeg at jeg begynner å venne meg litt til tanken, selvom jeg fortsatt også gruer meg veldig.

 

Jeg er ikke en sånn mor som ønsker at hun skal være baby for ever eller overbeskytter henne. Hun er en selvstendig og robust liten jente og jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg har sånn skrekk for at hun skal begynne i barnehage. Det er nok mye i det du skriver, at da er den fasen i livet hennes slutt hvor jeg hadde full kontroll over alt mulig.

Så prøver jeg å si til meg selv at jaja...det blir nok rart, men det er ikke farlig. Hun kommer til å ha det fint, spise matpakken sin og leke med de andre. Hun kommer kanskje til å få en bestevenninne. Og hun kommer til å ha masse nytt å fortelle meg når hun kommer hjem. Hun kommer til å være kry over å vise ting hun har lært og hun kommer til å glede seg til ting de skal gjøre i barnehagen, som f.eks karneval, turer, lucia etc.

 

Når alt kommer til alt så har jeg jo ikke noe valg tenker jeg. For jeg kunne teoretisk sett ha holdt henne hjemme ennå lenger. Men hva da? Da ville det bare vært så mye vanskeligere for henne. For de må jo ut i samfunnet og utvide sin lille verden før eller senere. Og jeg tror det er mye vanskeligere for dem hvis man venter helt til de er 3 eller 4 år gamle. Da har alle de andre barna gått i barnehagen lenge og lært seg de sosiale kodene og blitt kjent osv.

 

Mitt beste råd er: Kos deg med den tiden du har igjen hjemme med henne og gjør det beste ut av den. Prøv samtidig å innstille deg mentalt på at hun skal begynne i barnehagen og at det er bra for henne! Litt etter litt så endres kanskje tankene dine og når dagen nærmer seg så føles det kanskje ikke så galt allikevel. Undersøk om du kan få komme på besøk i barnehagen hun skal begynne i. Snakk positivt om det å gå i barnehage, les bøker som f.eks Karsten og Petra og Emma begynner i barnehagen.

Hvis du har noen mulighet til det sånn rent økonomisk så kan du jo vurdere om det er en løsning å ha noe redusert plass det første året f.eks. Eller om du kan jobbe f.eks 80% så du kan hente henne tidlig eller ha lange morgener med henne?

 

Jeg ønsker deg lykke til i allefall og jeg tror at det kommer til å gå fint både for dere og for oss! Vi modnes litt på veien og så blir ting aldri så ille som det vi forestiller oss. Vi mennesker er tilpasningsdyktige vet du, både de store og de små!

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde det litt på annen måte. Jeg hadde disse tankern når pappaen skulle i perm! Hvordan hadde dere det når pappen skulle i perm?

(Tanken på å overlate henne til en som bare vil sitte på pc'n, se sport på tv og ikke klare å planlegge det døyt ...).

Å ha henne i barnehage var jeg så positiv til, for der er det jo ansatte som KAN og bryr seg om barn ;-)

 

(gikk helt fint med pappaen i perm, altså, men det var tidlig hjem fra jobb!!)