En ubehagelig opplevelse!!!

[Lillespire ღdesemberbabyღ]

Hei.

I dag var jeg ti uker på vei. Jeg hadde en liten blødning i mårrest som nesten ikke var noe, men jeg ble bekymret. Jeg har vært på UL i dag for å se at alt var bra. Det var det ikke, for den lille hadde vært død i to uker fikk jeg beskjed om.

 

Gynekologen som utførte undersøkelsen er det kaldeste mennesket jeg har møtt i mitt liv. Først etter en stund da samboeren min spurte om det vi så på skjermen var barnet, sa hun ja, men hun så ikke hjertet. Etter å ha dyttet litt i den sa hun at den var død. Hun foretrakk ikke en mine, selv om jeg satt der og gråt. Hun sa bare at jeg skulle kle på meg klærne og at vi var ferdige. Videre sa hun at jeg fikk time til utskrapning i overimorgen fordi at det ikke hastet da jeg ikke hadde smerter.

 

Det er jo ikke smertene som er det verste. Jeg kan ikke forstå at hun kan mene at jeg skal gå i to dager med et barn i magen som jeg vet at er dødt! Det er jo helt fryktelig.

 

Det er den verste behandlingen jeg har fått noen gang, og hadde virkelig både trengt og forventet litt forståelse og medmenneskelighet i en slik situasjon.

 

Er det noen som har opplevd noe liknende?

[Luddes mamma]

Huff da! Så trist å høre at du har mistet din lille. Det gjør jo så vondt.

Jeg har heldigvis ikke møtt en så kall person når jeg har opplevd det samme, men det er desverre ikke unormalt å måtte gå noen dager før man får utskrapning...

 

Da jeg hadde min første MA ville de at det skulle komme ut av seg selv. Etter en uke krevde jeg å få utskrapning.

Da jeg hadde en MA i desember fikk jeg gå ett døgn, før jeg ble skrevet inn på sykehuset.

 

Håper virkelig at du får mye bedre behandling på sykehuset.

 

Stor trøsteklem!

[Lillespire ღdesemberbabyღ]

Takk for det:)

Trist å høre at du åsså har mistet. Det er jo helt forferdelig å oppleve noe slikt. Fra overlykkelig til helt ødelagt på et lite sekund. Huff.. stakkars dag da, som har opplevd det to ganger. Føler virkelig med deg!

Skal du prøve på nytt?

Vi skal det, men hvor lenge bør man vente? tror legen kanskje kan ha nevnt det, men jeg fikk det ikke med meg..

 

 

[Luddes mamma]

Venter litt. Jeg skal til utredning om en måned. Hadde en SA mellom de to også, så jeg skal se om det kan være en grunn til at jeg mister.

Har en sønn på 3 år, så jeg vet jo at det kan gå...

 

De pleier å anbefale at man har en normal syklus før man forsøker igjen. Så kroppen har hentet seg inn igjen.

 

Håper du har god støtte i samboer og venner/familie. Det er ganske tøft dette.

 

Lykke til med utskrapningen. Min erfaring er at det har gått veldig greit.

[lissi33]

Jeg har opplevd noe lignende og enda verre!! Jeg var på Ahus.

 

Først bestilte jeg privat ultralyd i uke 13, pga dårlig magefølelse. Ingen blødning eller smerter, jeg følte meg gravid for såvidt. Joda, den døde i uke 6. Ultralydmannen kjørte det rett på storskjerm uten forvarsel, og der så jo livmora tom ut! Bare det syns jeg var helt jævli, å se at ungen ikke var der. Jeg var ikke forberedt på det..

 

Så kjørte vi rett til Ahus, der vi fikk beskjed om hvor vanlig dette var, og fikk 4 piller. Først en abortpille som jeg fikk der og da og måtte vente i to dager før jeg satte cytotecen hjemme. Jeg fikk beskjed om at jeg kunne få en kraftig mens. 1 nyttårsdag gikk jeg i gang. 7 timer med kraftige rier, ingen smertestillende funket. Blødde som en gris. Dagen etter ringte de fra Ahus, og jeg var heldig med en dame der som hadde bedt dem kalle meg inn på kontroll. Dette er ikke vanlig og veldig god service. Uka etter viser det seg at ingenting har kommet ut, alt var der. Jeg blir så sendt hjem en gang til med 4 piller.

Sitter en hel natt på do, for jeg blør så mye at jeg ikke kunne legge meg. Etter 5 timer med blødninger og heftige rier håper og tror jeg at marerittet er over. Neida!! Neste kontroll viser at ingenting er kommet ut.

 

Det var derfor satt opp time til utskrapning. Jeg hater narkose og var nervevrak og fikk beskjed om at det var 8 stk før meg. Hun sa hun ikke prøvde å psyke meg ned, jeg sa jeg var nedpsyka så det gikk greit. Så knakk jeg sammen. Jeg var der 9 om morra, halv to ble jeg tatt. Da hadde jeg fastet siden kvelden før og hadde hodeverk og angst.

 

Syns narkosen er grusom. Den rusen de gir før du sovner, føles som jeg blir kvalt, og jeg er livredd i utgangspunktet. Grusom opplevelse. En liten halvtime etter narkosen.. så blir jeg kastet ut av Ahus. Selv om jeg fryser og skjelver så sjangler jeg ut av bygget. 1,5 skive og et glass saft og hade bra!

 

Jeg drar hjem. Legger meg på sofaen og kjenner at det begynner å boble. Rekker ikke å sette meg ned på doen før blodet spruter, og jeg springer på kjøkkenet hvor telefonen min er og får lagt meg ned på gulvet og ringt sykebilen. En tur på legevakta og hjem igjen. En liten uke etter dette, hvor jeg har hatt store blødninger og kraftige smerter så får jeg en ny vanvittig blødning og tilbringer natta på Ahus, igjen!!

 

Der får jeg så ultralyd som viser at det er rester. Jeg blir sendt hjem med den beskjeden om at det bare må komme ut av seg selv. Det er så lite. Så jeg kan ikke prøve på nytt, jeg må gå sånn her.

Jeg spurte når jeg våknet, er alt ute?? Ja alt er ute!!! Neida!! Fy fan for en påkjenning!! Nå er jeg blodfattig. Har tatt for mye jern så er dårlig pga det. Griner for ingenting... er helt ferdig..

 

Jeg håper og tror at jeg har vært maks uheldig at dette ikke er vanlig prosedyre. Men må innrømme det er ikke ofte jeg leser at noen har klart seg med en runde cytotec.

[Lillespire ღdesemberbabyღ]

lissi33: Det der hørtes helt forferdelig ut. For en påkjenning! Leger burde skjønne at pasienter også har en psykisk del, og ikke bare den fysiske som de kan medisinere. Rundt slike hendelser er det avgjørende med litt medmenneskelighet for å holde ut. Får håpe det går bra med deg og at du snart kan prøve på nytt!

 

luddesmamma: Huff.. får håpe at de finner ut av det. Men er jo godt å vite at dere kan bli gravid sammen og at du kan bære barn frem. Jeg har en datter på tre år, så synes det er en fin trøst selv.

Jeg har heldigvis en fantastisk mann og mange gode venner til å trøste meg. Vi hadde fortalt det til alle, så jeg har også delt den triste nyheten med alle, og faktisk synes jeg det er litt fint.

 

Håper dere begge også har mange rundt dere nå, for det er tungt og vanskelig, og alt for mye å bære alene.

 

 

 

[J -76]

Vil bare gi dere en god klem alle sammen! Ikke bra å bli møtt slik!!!!!!!!!

 

Jeg var heldig med de jeg møtte i forbindelse med min MA: møtte en skjønn gynekolog - følte jeg ble tatt veldig på alvor og ble ivaretatt. Jeg fikk blant annet følge av en sykepleier til blodprøving etc da jeg gråt sånn. Jeg var heldig ved at jeg allerede var fastende slik at jeg fikk utskrapning kun få timer timer etter at det var oppdaget på UL.

 

Vi er alle forskjellige hva vi trenger og hva gjør oss godt i slike situasjoner, men vi må kunne forvente at helsepersonell kan utvise noe varme og forståelse da.