Frustert og fortvilt.

[Anonym bruker]

Hei hei alle sammen.

 

Så bra at det finnes en sånn side, og at jeg fant den!

 

Jeg er nå midt i en samlivskrise, og det er neimen ikke lett nei. Etter mange år i vanntrivsel på østlandet, både med mann, jobb og omgivelser, ble det til slutt for mye for meg. Jeg fikk ingen støtte av mannen min, heller det motsatte. Han kontrollerte og bestemte over meg og hva jeg skulle gjøre. Brøt meg ned over flere år med en mild form for psykisk terror, der han til slutt fikk meg til å tvile på meg selv og mine egne evner i det meste.

 

Til slutt fikk jeg en mild depresjon som påå en måte ble begynnelsen på slutten. Jeg så at jeg måtte komme meg ut av det, og få mer nettverk rundt meg. Så jeg flyttet til midt-Norge (der jeg kommer fra), og de to barna våre ble med meg. Jeg meldte flytting for oss alle, og han skrev under på det. Det var enda ikke ett endelig brudd på dette tidspunktet.

 

Vi har hatt det tøft i tiden etter at jeg flyttet, meg selv har jeg det bedre enn på lenge. Deilig å ikke ha han hengenede pesende over skuldrene mine hele tiden!

 

Barna tilpasset seg bra i barnehage, og på det nye stedet. De er jo kjent her fra før, og har en stor familie her på min side.

 

Etter at vi hadde feiret jul sammen, og alt var greit etter min mening, ringer han rett etter nyttår og sier at vi må til mekling og at han vil separeres. Jeg gråt meg i søvn, og det meste ellers av døgnet også, i de neste 3-4 døgnene. Fikk nesten ikke sovet, var helt knust.

 

I og med at den fysiske avstanden mellom oss er så stor, er det vanskelig med fordelingen av barna. Det er dette vi holder på med nå. Jeg ser at en eldste av barna blir stresset og endrere adferd når de skal nedover til far. Ikke fordi de ikke har det bra der, for det tror jeg virkelig de har, men jeg tror han lett blir stresset av forandringer oig endringer.

 

Far mener at jeg skal ha hovedomsorgen, men at barna skal være 17 dager hos meg, og 10 dager hos han.

 

Jeg mener detter blir veldig stressende for dem, og at det er så små at de trenger en base der de er lengre av gangen for å "landet" litt innimellom alt som skjer rundt dem nå. Det økonomiske teller jo også inn.

 

Snakket med en barnevernspedagog som mente 50-50 var helt utopi pga den store avstanden, og at èn langhelg i mnd måtte være det beste.

 

Jeg har sagt til far at jeg synes de kan være 5 uker til meg, og 10 dager til han. Det er jeg som har hatt de mest og fulgt opp på alle plan da vi var sammen. Jobbet redusert stilling for å ta meg mer av de mens de var små.

 

Han synes jeg er helt urimelig når jeg sier dette, og han sier at han ikke viker en tomme på sitt krav og at da må vi gå til retten.

 

Det hadde vært fint å høre hvordan dere stiller dere, og tenker om dette. Hvilke løsninger ser dere? Er det noen med lignende erfaringer?

 

Ønsker kun det beste for de skjønne barna mine.

Anonym

 

[redDiva]

Hei!

 

har ett lignede problem med min tidligere samboer og vårt felles barn. Der har vi delt omsorg( 50/50 ), sønnen er en uke hos meg og en uke hos far. Det er ikke og anbefale i det hele tatt. merker enorm stor forskjell på sønnen min. Faren nekter og gå med på mine krav igjen, så det blir retten for vårs del. Veldig dumt men man må bare.

 

Du burde føle deg sikker på dine valg. Det kommer ann på hvor gamle barna er, hvor langt de må reise for hver gang. Du kjenner dine barn best, og du vet hva som vil være det beste for de.

 

Kjenn på deg selv hva som blir best.

Du får ha lykke til=)

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for svar, og gode svar.

 

De må jo reise 70-80 mil hver gang, så jeg synes det blir veldig stressende for dem.

Jeg føler også at jeg kjenner barna mine godt, og at jeg leser signalene de gir meg godt. Så jeg ser allerede nå, etter 2 turer de side 4-5 mnd at de blir stresset av det. Men jeg er blitt kuet av ex-mannen min gjennom mange år nå, og da er det vanskelig å skulle begynne å tro på seg selv igjen.

Men jeg skal stå på og kjempe for barna mine.

Masse lykke til til deg også, og din kamp for ditt barn.

["min villemo"]

Sukk... da hadde jeg bedt han snakke med fagfolk også, som kan banke litt fornuft i hodet på han for han vil jo garantert at barna ikke skal bli skadelidende her...han må innsjå at det er barna han må tenke på og ikke seg selv i en slik situasjon.

 

d er ikke alltid like lett å få til en god ordning MEN: TEnk positivt....tenk hver kveld før du legger deg at det ordner seg til det beste ! da gjør det det

 

JEg tenker at d beste kan være 1 helg i mnd. hos han....,eller noe sånt....håper virkelig dere blir enig til slutt og at barna blir fornøyde til slutt

 

Jeg ønsker deg masse lykke til !!

 

 

 

Klem klem

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for svar.

 

Du er så god og snill.

 

Ja jeg håper virkelig også at det vil ordne seg til det beste for barna våre, for de er det kjæreste vi har nå.

 

Og nok engen takk for svar. Det er så godt å få høre hva andre tenker om saken.

 

Nå har barna mine vært borte fra meg i 7 dager, og jeg føler meg tom. Det er helt forferdelig hvor mye jeg savner dem, og tenker på de. Men jeg tror iallefall at de har det bra der de er.

Jeg skal være flink, og prøve å tenke positivt. Du har nok mye rett i det.