Farmor...??

[Anonym bruker]

Samme innlegget som på besteforeldredebatten...

slenger det inn her og jeg...

 

Hei. Har et dilemma. Jeg og min samboer fikk barn nesten på samme tid som min samboers søster. Hun 5 mnd før oss. Begge fikk barn nr 1. Min mor (mormor) er helt i ekstase. kommer ca en gang i uka på besøk, og ringer hvis det går noen dager mellom vi snakkes, dette synes jeg er helt normalt. Blander seg ikke inn i hva jeg gjør, men er der viss jeg trenger råd og støtte.Men så har vi farmor. Har besøkt oss kansje 4 ganger ( 2 av seg selv og 2 ganger har vi ringt og invitert på middag) Hun ringer aldri å spør hvordan det går og hvordan det er med lillen vår. Bruker all sin tid på og være mormor for datteren til min samboers søsters. Synes dette er helt forferdelig. Skal ikke sønnen min få ha en farmor, Dette blir jo ikke bra når det blir noe eldre. Merker jo fort hvem som er favorisert når vi er sammen hele gjengen. Hva skal jeg gjøre. Si ifra eller bare holde kjeft å la det skure å gå. Er jo hennes tap, at lillemann her ikke kjenner igjen sin farmor..Men synd for vår sønn selvfølgelig.

 

Ble litt rotete dette og mange skrivefeil, men må ut med litt damp:)

Håper dere skjønner hva jeg mener...

[Anonym bruker]

Jeg kan til en viss grad forstå en farmor, jeg. Så ofte som svigermødre blir ditchet og dyttet til side i forhold til ei mormor, så har kanskje farmødre blitt rett og slett redd for å presse seg på, og heller venter på invitasjon?

 

Ikke vet jeg, men kan det være det?

Jeg vet ikke om det er deres tilfelle, men jeg tror mange kanskje er redde for å være så frampå at de får en kald fot i rævva som vi sier i Trøndelag. Og det er jo mange eksempler på at svigerdøtre velger sin mor hundre ganger framfor farmor, og setter til side farmor i mange tilfeller når det gjelder veldig mange ting. Det har vi mange eksempler på inne på dib, helt fra graviditeten (og jeg sier ikke at _det_ er unormalt) og til babyen er ute.

Kanskje farmor føler seg tilsidesatt, og kanskje er hun såret, uten at dere vet det? Hva med en spesiell farmor-invitasjon?

[Anonym bruker]

Har det litt på samme måte her, farmor bor et godt stykke fra oss, 10 timer med bil, vi har vært der ca 6-8 ganger siden minsta ble født, hun er 3 år. De har vært hos oss 2-3 ganger, og minsta var 6 mnd første gang de så henne, og da dro vi dit.

Jeg føler også mannens søsters baby får mer enn vi noen gang har fått, tenker ikke bare på ting.

Men jeg gidder ikke legge så mye i det, tenker at de har nok med sitt. Mener jeg har sagt fra også, men de blir bare fornermet.

 

Om du virkelig vil at farmor skal bry seg mer synes jeg enten at du skal skrive ned alt du tenker og føler(er lettere å skrive ting, da vet du at du får med alt) og lese opp eller gi henne det du har skrevet, eller snakke med mannen din og få han til å fortelle moren hvordan han/ dere opplever det.

[Anonym bruker]

Jammen ikke greit å være farmor.Enten er hun der for ofte, eller så er hun der for lite.

[Anonym bruker]

Ikke lett det der. Jeg merker også veldig stor forskjell på min mor og mannens mor. Slik vil det nok alltid være. Vi satte oss dermed ned med min sviger mor og fortalte henne at vi ønsket mer kontakt, og at barna likte hun kom og var sammen med dem. Vi har også blitt flinkere til å inkludere henne i det vi gjør. Sender jeg melding til mine foreldre ang noe om barna, nyhet eller annet, så sender jeg også alltid nå til henne. Vi er også mer der på besøk nå. Likevel blir det jo ikke det samme, men har jo innsett at en kan ikke sammenligne det å være farmor mot det å være mormor. Men gjøre det beste ut av situasjonene. Vi har brukt mange år til å komme der vi er idag, med oppturer og nedturer. Mine barn har ett mye bedre forhold til mormor enn til farmor, men det har kommet seg betraktelig!! Før kjente de ikke igjen farmor når hun kom, eller ville ikke se på henne. Nå klemmer de henne når hun kommer, og jeg ser at det gleder både henne og dem.

 

Skjønner deg veldig godt, har vært der selv da jeg bare har freset, grått, bannet og stekt, men man lærer så lenge man lever.

Håper dere finner ut av det.

[Northernlights]

Huff!!

 

Jeg er selv farmor, og bare farmor akkurat nå. Men kan jo bli mormor også, siden jeg har to jenter også.

Dessverre (!!!!!!!!!!!!!!!) så bor jeg hundrevis av mil borte fra barnebarnet mitt =o((((

Men hadde jeg bodd i nærheten, og hadde jeg barnebarn i begge leire, VET jeg med 100% sikkerhet at her er ingen forskjell i hjertet mitt, om behandling av barnebarn, og kun hvis svigerdatter eller sønnen min hindret meg, og blankt nektet meg kontakt, ville det vært som du beskriver, HI.

Men KUN da!

 

Jeg elsker den bittelille jenta, på tross av alle milene som skiller. Jeg har fått vært så heldig å hatt anleding til å reist til Norge når hun ble født, til barnedåpen, og til 1 årsdagen hennes. Det blir dessverre sporadiske besøk, men vi skravler på telefonen innimellom.

 

I går fikk jeg mitt første "HALLO"! fra henne, på telefonen! Klokkeklart hallo! hehe

=o) Kan tro jeg er stolt over nurket ;o)

Hun er verdens fiiiiiiiiineste!

Jeg fatter ikke at ei bestemor kan gjøre forskjell på barnebarn....

Det er hjerterått!

Opplevde det selv da jeg vokste opp, fra min farmor. Ikke alltid så morsomt å være barnebarn, nei. Men så hadde hun aldri hatt pappa boende hjemme heller. (Han er såkalt "tyskerbarn", så det er mye skam forbundet med det, selv om hun skjulte fakta i 50 år, og sa noen andre var faren)

 

Tilbake til barnebarn: Ei farmor elsker et barnebarn like mye som et "mormorbarnebarn", bare så det er sagt. Her tror jeg du har et unntak.

Jeg kjenner mange "farmødre" som er helt tulleruske etter barnebarna sine =o)

Og jeg vet om mormødre som ikke stiller opp, og aldri gjorde det....så det er nok noen unntak, og har ikke noe med om de er mormor eller farmor.

 

[h@ppy elsker høstfargene :)]

godt skrevet northernlights......

[Northernlights]

Takk =o)

Jeg hadde en heftig diskusjon en gang, med ei mormor, som mente at ei mormor følte noe "mer" for barnebarnet, enn det ei farmor gjør.

Åh, så forbaska irriterende sånne utsagn gjør meg!!Og hvordan kan hun forresten påstå det, som aldri har vært, og aldri kommer til å bli farmor? (hun har bare jenter, og er mormor selv)

 

Jeg vet iallefall at å bli farmor var spesielt, og veldig rørende =o)

Morsomt å se babyen ligne på den eller den i familien, og å holde den lille bylten, og tenke merkelige filosoferende tanker som at "duverden, her holder jeg en ny generasjon av MEG (ok, litt av æren må jeg jo få, da ;o)

 

Og hadde jeg som 17 åring tatt abort, hadde hun lille der aldri vært født...

Selv om jeg ikke vurderte abort, så spurte legen meg den gangen på legekontoret om hva jeg vurderte å gjøre med graviditeten, og det var jo de som mente jeg burde ha vurdert nettopp det.

 

Så når jeg ser på bildene jeg har av vidunderet, så tenker jeg mange fine tanker =o)

Og avogtil kommer en farmortåre (kommer en nå ;o) og da vet jeg at INGEN skal si at ei farmor ikke er like glad i barnebarnet som ei mormor er....

 

 

 

[h@ppy elsker høstfargene :)]

Tror ikke det jeg selv heller... for personlig hadde jeg best og mest kontakt med farmor....farmor hadde bare sønner (3stk) og jeg vet at hun elsket alle vi barnebarna likemye, og jeg vet at hun var veldig opptatt av at vi søskenbarna skulle få det samme...)

[h@ppy elsker høstfargene :)]

men det som rører meg mest, er at min samboers foreldre (som ikke er mine barna besteforeldre) er mye mere besteforeldre enn det noen av mine barns besteforeldre noengang kommer til å være....

til jul fikk mine barn, akkurat det samme som de andre barnebarna, og det gjør meg rørt....

[Northernlights]

Vet du, sånn var min eks-svigermor. Nesten MER bestemor for mine barn enn det hun var for sine kjødelige barnebarn. Hun var helt oppslukt over jentene mine, og kjøpte så mye at jeg nesten måtte si stopp. Hun elsket ungene, og var så snill og god som dagen er lang. Klemte dem, snakket med dem, ga dem oppmerksomhet ALLTID. Stilte opp i alle ting, og kjørte hvor det måtte være. Alltid blid!

Aldri sett den dama sur og gretten mot noen, jeg da. Men hun er et helt spesielt menneske.

Hun "adopterte" mine barn som sine egne barnebarn fra før hun møtte dem. Jentene mine bodde langt unna sine egne besteforeldre, men hun var så unik at jeg vil nesten si hun gjorde opp for savnet av de andre.

 

 

Noen er bare helt unike...forbilder.