Min abortopplevelse - medisinsk Obs! Veldig detaljert

[Anonym bruker]

Det er nå gått nesten et år siden jeg tok abort.

Min situasjon var en dårlig økonomisk situasjon, og en potensielt fraværende far (som jeg ikke skulle ønsket som far til min barn, men uansett). Når jeg fikk den positive testen, tenkte jeg med en gang at jeg måtte ta abort. Men i tiden som fulgte hadde jeg en følelsesmessig berg og dalbane hvor jeg ønsket og beholde - kontra ta abort som var det "fornuftige" utifra hva jeg tenkte. Mine grunner for abort ble :

 

- Økonomisk situasjon

- Avggjørende: Ønsket ikke være alene om dette.

 

Mine grunner for å beholde var:

- Ønske om dette lille barnet, og kjærlighet til det.

 

*huff blir litt følelsesmessig dette her* men jeg vil fortelle det nå, for å komme over dette. har egentlig ikke snakket noe særlig om dette siden etter det skjedde.

 

Min abort tok jeg på A-hus. Medisinsk abort, hadde ikke tatt abort før.

Jeg tok med meg mamma, for jeg hadde ikke fortalt barnefar noenting (det burde jeg forsåvidt kanskje også gjort, men jeg ønsket ikke å få kjeft og trues til å ta abort, for det var det jeg så for meg. jeg burde uansett ha fortalt ham. Men jeg fortalte han i ettertid)

 

Når jeg kom inn på sykehuset satt jeg og mamma og ventet i gangen til sykepleier kom og hentet meg og tok meg med inn på et rom og forklarte hvor jeg skulle, hvor lenge jeg skulle bli osv. så fikk jeg tildelt seng på 4 manns rom, med 3 andre jenter. Forheng mellom sengene slik som det er på vanlige sykehus. Jeg husker jeg følte meg litt rar siden jeg skulle ligge på rom sammen med andre, jeg trodde vel i mitt eget lille hode at alle fikk eget rom siden det var en vanskelig opplevelse.

 

Jeg hadde tatt med musikk (ipod) og noen blader, når jeg la meg opp i senga fikk jeg teppe over meg, og sykepleier satte inn de to stikkpillene i skjeden. Jeg lå i senga et par timer kanskje tre før det begynte å skje noe. Mamma spurte meg jevnlig hvordan det gikk, og jeg kjente jeg ble litt irritert inni meg, og ville ikke være der i utgangspunktet. Fikk beskjed om at hvis man gikk litt frem og tilbake så kunne dette sette fortgang i ting, så jeg gikk et par halvhjertede runder frem og tilbake i gangen. etter to - tre timer,gikk på do, kastet opp og ble så svimmel at jeg måtte dra i snoren og de kom med sengen og hentet meg, mens jeg lå i sengen fikk jeg mer vondt nederst i magen, og det ble sterkere ganske raskt, og jeg spurte om smertestillende (jeg ber ikke om noe hvis det ikke føles nødvendig) og sykepleier sa at jeg burde vente og se om jeg klarte uten (skjønner ikke hvorfor hun sa det men)

 

Jeg tenkte at ja, jeg får vel prøve da.smertene ble intense, og jeg klarte ikke se noe av hva som foregikk rundt meg, jeg stod på knærne i senga og krummet ryggen, rett og slett fordi jeg ikke klarte å ligge pga smertene. Fikk sprøyte m smertestillende og en el to tabletter til. Så ga smertene seg etter sprøyta. Å for en lettelse!

Så rant det noen tårer nedover kinnet mitt, for jeg synes hele situasjone var helt fortvilet, og skulle bare ønske det ikke hadde vært sånn. etter en stund, når smertene var gått vekk, gikk jeg på do igjen. Det hadde kommet blod, men enda ikke kommet ut noe.. Mens jeg skulle til og sette meg på toalettet kjente jeg en litt rar følelse og i trusa mi lå en fosterpose med noe inni.

 

Fosterhinnen var gjennomsiktig og klar, ikke blodig, og jeg tok den opp og så på den bittelille skapningen som lå inni det klare vannet inni den, jeg tror jeg var ca 9 uker på vei og den var kanskje 4 cm lang, så den hadde jo både fingre og tær og alt, kjempebitteliten, men allikevel. Jeg kunne såvidt telle ti BITTEsmå fingre og tær, øynene var ikke ferdige, og var tø mørke flekker på ansiktet. den hadde en mini navlestreng men jeg skjønte ikke helt det med morkake (det tenkte jeg ikke over der og da) Og det så ut som om det var en gutt (kunne jo ikke se det egentlig da, men det gikk utover liksom imellom de små bena, så for meg så var det en liten gutt)

 

Jeg fikk plutselig en følelse av redsel av at de ville ta den fra meg, så jeg sa ingenting til sykepleierne om hva som hadde skjedd på do, men gikk og hentet mamma.

Og viste henne den bittelille babyen min, herregud. snakk om selvpining!! men mitt instinkt ville ikke gi den fra meg eller la noen få muligheten til å ta den fra meg heller, så jeg pakket tingene og sa til mamma, nå drar vi! og hun fulgte lett forfjamset etter. Jeg sa hadet til sykepleierne, rart de ikke spurte om noe detaljer egentlig. Men jeg var fast bestemt på å komme meg vekk, og sa at alt var bra osv osv. og strenet ut av døra, med mamma etter..

 

Når jeg kom hjem måtte jeg på do, og det sa plask i doskåla, det var morkaka som kom, og den var mye større enn jeg ville trodd den var. Den ville fylt handa mi, mye større enn bittelille babyen min. og den så "rødbrun-blek" ut, ikke blodig som jeg ville trodd.

Etter dette blødde jeg i tre uker, måtte inn og ta ultralyd og få to nye utdrivelsespiller (disse ga forsåvidt ingen smerter men hadde da tatt paralgin forte som jeg fikk med meg samtidig, men var samme utdrivelsespillene, sikkert fordi nå var alt utenom blod ute.)

 

Jeg tok med meg den bittelille minibabyen min hjem, og la den på myk bomull i et bittelite smykkeskrin med et tro- håp og kjærlighet smykke nedi og bandt en lysteblå sløyfe rundt esken og et kort med ordene: Jeg vil alltid elske deg, mamman din! og begravde den lille babyen min.

 

Jeg endte jo med abort, av "fornuftshensyn". Men om jeg hadde vært i samme sitasjon idag hadde jeg gitt en lang f*** i det, og lyttet mer til meg selv enn å grave meg ned i alle problemer rundt situasjonen. Problemer er til for å løses, min baby får jeg aldri igjen.

 

Det jeg har tenkt på, når jeg har lest her inne er jo at flere som har tatt medisinsk abort, må jo ha sett lignende som jeg nå har fortalt her, men det er ingen som har skrevet noe mer enn "klumper med slim og blod". Mulig jeg er en selvpinerske av dimensjoner, men jeg føler det var veldig viktig for meg å ikke gi den fra meg. Mamma mente det hadde kanskje vært best om jeg hadde snudd meg vekk og ikke sett, gitt den fra meg el lignende, men jeg klarte ikke det. Det ble litt for mye for meg...

Nå sitter jeg her og har grått masse mens jeg har skrevet dette, men jeg tror det har vært bra for meg å få det ut, få det på papir. Litt terapi kanskje. Håper ingen synes det er ekkelt at jeg tok den med meg, men det var sånn det var, og sånn det føltes riktig og viktig for meg i situasjonen. Husker jeg tenkte når jeg så den, Hva har jeg gjort?. Jeg kunne vel ikke fortstille meg at den faktisk var en bittelite menneske, en bitteliten meg

(Aldri, aldri abort igjen...)

 

Klem

 

[Gjest]

Var veldig rørende å lese ditt innlegg, men også veldig opplysende.. Tror mange finner det informativt å lese, slik at de vet hva som foregår under en abort som du hadde..

Jeg har selv hatt en spontanabort før, som endte i et kirurgisk inngrep. Ble skubbet overende på sengen og endte på kanten på nattbordet med bekkenet ganske hardt. Begynte å blø og dro til legevakten og da fant de ingen tegn til noe liv lenger..

Derfor støtter jeg deg, og tviler på jeg tar abort igjen. Ikke at jeg fikk oppleve det slik du gjorde, å se den lille, men så masse blod og klumper.. fysh..

Det at du tok den lille med deg, er fullt forståëlig fra min side.

Håper det går bedre med deg, og du en gang i fremtiden opplever det å bli mamma.

Masse klemmer fra

[gutta00,05&09]

Hei

Jeg har og tatt medisinsk abort engang og aldri mer, eg var vel ca 9 uker på vei, og ut kom det et bittelite menneske som du fikk. Hadde liksom fått beskjed omå ikke se når det kommer ut, men det er lettere sagt enn gjort den den plutselig kom ned i trusa mi. Det var tøft å se hva eg faktisk hadde gjort. og det har også tatt på psykisk å ta en abort. Jeg venter nå en baby i august og håper alt går bra. Abort skla eg aldri mer ta!!!

[Anonym bruker]

hvor enn fælt det er så er jeg litt "glad" jeg tok kirurgisk abort.. blir feil ordbruk men.. vet ikke hvordan jeg ellers skal få forklart det. jeg har sliti etter dette jeg også, men hadde nok synes det vært enda verre om jeg skulle sett den lille babyen 10 uker gammel.. uff.. tårene siler når jeg leser dette....

[Anonym bruker]

er "godt" å høre at jeg ikke er alene om å se babyen. Jeg prøver å tenke slik at det er en mening med at min baby ikke fikk komme akkurat da, men at muligheten vil komme en dag..forhåpentligvis om ikke altfor lenge barn er den største velsignelsen man kan oppleve..

 

klem

(trådstarter)