ingen glede av barnet:((

[Anonym bruker]

hei. har fødselsdepresjon og får ingen glede av barnet, noen andre som meg? er jo seff veldig glad i ho men slite meg å føle noe. og synest det er værst:( tenker liksom ikkje på ho som en baby, ka d komme av? håper på svar=)

[Gjest]

Hadde det sånn med min forige og det tok flere år før jeg følte noe glede, ellers var jeg jo glad i han og følte skyld og masset rist, men ikke glede. Jeg fikk ikke hjelp noen sted for det var ingen som skjønte det, og når jeg tok opp med lege etter noen mndr. at jeg var nedfor koblet han det ikke til fødselen og jeg fikk ikke noe ut av psykologhjelpen jeg fikk da.

Vil oppfordre deg til å søke hjelp snarest, og være veldig tydelig på hva som er vanskelig om du ikke har fått hjelp, evt skrive det ned å gi det i brev til legen om du ikke klarer å si noe.

Om du har fått hjelp vil det nok komme seg eterhvert som du finner årsaken og får snakket om det. Er veldig viktig å tørre å kjenne på følelsene sine for å bli bedre.

 

Nå skal jeg ha en baby til i Juni og gleder meg veldig, men er redd for at det samme skjer igjen, så jeg har allerede begynt å snakke med en psykolog som er veldig flink for å sette ord på hvilken oppfølging jeg trenger, og at noen skal vite hvordan jeg reagerer og skjuler det om jeg får det sånn igjen.

 

Hos meg var nok dette utløst av fødselsopplevelsen og en del opplevelser i barndom/ungdom. Jeg var så redd for at noe skulle skje med ungen eller at noen skulle ta han fra meg forde jeg ikke var en god nok mor at jeg beskyttet meg med å ikke føle noe, for da var han liksom heller aldri min. Turde ikke glede meg, og skulle gjøre alt perfekt hele tiden, så ingen merket noe. Moren min kommenterte en gang rett etter fødsel at det var så altfor reint hjemme hos meg og at jeg bare måtte la det flyte litt i barseltiden, men sa aldri noe mer om det. Og jeg skjønte ikke selv at dette var et tein på at noe var galt, var bare optatt av å gjøre alt helt riktig.

 

Hva som utløser fødseldepresjon kan sikkert være veldig induviduelt, men for meg er det nok viktig og senke kravene litt å ta imot hjelp. Tror jeg står bedre rustet til å håndtere det denne gangen da jeg ikke er aleine om å vite det lenger, og psykologen min skal følge med å ta initiativ til å snakke om det etter fødsel om jeg ikke jeg det selv.

Kjenner egentlig at det allerede har begynt litt og tror jeg får reaksjon på fødsel men at jeg skla få hjelp og da blir det nok bedre!

[Anonym bruker]

herregud,er akkurat sånn eg har det! tusen takk for svar=) har hatt kontakt med barnevernet eg pg av depresjonen min og det tok ekstra på for dei har store forventninger utrolig nok..men greier på en måte ikkje tenke på meg skjøl sånn som eg gjor før:( og når eg tenker på meg skjøl føler eg meg egoistisk. har svekka tillit til helsevesenet for blitt dårlig behandla av ei der og det har satt liit spor så vamskelig for meg å ta imot hjelp:( og er uenig med mamma osv om kordan eg skal oppdra ungen min så blir masse krangling. føler ikkje at ho er min heller..er bare 20 så er veldig mangen som bestemmer korleis eg skal gjør ting og føler meg velidg kontrolert av alle..føler ikkje eg får bestemme over noe med meg skjøl. har alltid vært så babygal og er veldig vondt for meg å ikkje føle noe glede når eg endelig har fått min egen:( var veldig lykklig i svangerskapet, men ikkje på slutten og etter fødsel. skjønte ikkje ka som skjedde..