Bestilt time til abort... er så desperat!

[Anonym bruker]

Jeg overlever ikke dette. Jeg har hypermesis, hatt det i to uker bare, men kroppen er så tappet at det føles ut som om jeg skal dø. Kjenner ikke henene mine lenger. Ingen hjelp å få, prøvd alt. Akupunktur, afripan, ingefær, sebands, homeopati.. Jeg var hos legen i forrige uke og sa jeg kom til å gi opp fordi jeg har det så jævlig, da sa han javel og ga meg nummer til å bestille time til abort. Jeg dro også til privat lege, fordi jeg følte at en måtte gi meg et bedre svar. men han sa bare at jeg mest sannsylig ville ha det slik som jeg hadde det sist svangerskap igjen (det vil si et helvete i 30 uker) Han fortalte at undersøkelser fra usa viser at minst 10 prosent av alle hypermesis graviditeter ender med at m prov abort. Jeg har bestilt time til tirsdag. Jeg har ikke krefter igjen til å holde ut. Jeg vil bli lagt inn, men tilfredstiller ikke kravene har jeg skjønt, siden jeg ikke har gått ned mye i vekt, bare 1,5 kilo.. brekker meg 200 ganger om dagen og natten med kaster ikke mye opp.

[Anonym bruker]

jeg skjønner deg veldig godt. jeg hadde vært barneløs heller enn dette,hadde det ikke vært for at det var for sent for en abort da jeg skjønte hvor det bar på vei. nå har jeg fire uker til termin å helt kaos i hodet å livet står på skakke. mange klager på spyinga,men det verste er formen utenom synes jeg. føles som man er sjøsyk å har influensa uten at man har feber. helt amøbe i kroppen.tror aldri jeg har vært så dårlig i hele mitt liv psykisk å fysisk.

tror at når man har den verste kvalmen,så er det ingenting som hjelper annet enn kvalmestillende mot spying,men kvalmen å formen er jo like dårlig fordiom.men jeg må si du er heldig som bare hadde kvalmen i 30 uker tross alt å har et barn allerede.

jeg føler meg helt psykotisk. jeg har tanker om å ta vannet mitt sjøl,prøvd å dytte ut ungen av magen,presse den ut,- fordi jeg er så desperat etter å bli meg selv igjen.trodde ikke det gikk an å bli så dårlig.

jeg har hørt når morkaka er ute,så forsvinner kvalmen med en gang. kunne du vært grei å gitt meg en tilbakemelding om dette stemmer for din del? er så redd for å må gå i mange uker etter fødsel kvalmen,fordi da klarer ikke jeg ta meg av den lille.min største frykt nå.

jeg ønsker deg lykke til å jeg skjønner deg godt å støtter deg i ditt valg.

blir nok ikke flere unger på meg heller nei....

[2jenter-og nr3 jente*Har født]

Hei, dette er mitt 3 svangerskap med ekstrem svangerskapskvalme og oppkast!!!! Tenk jeg har frivillig valgt dette hele 3 ganger! Ja, jeg er helt kokko-gal i hodet! Skjønner innmari godt åssen du har det! Jeg er kvalm 24-7! Og spyr innimellom, jeg prøvde alt i første svangerskap, INGEN TING funket. Det eneste jeg ikke har prøvd er akupunktur, men har ikke hatt noen tro på at det vil funke så lenge ingen ting annet gjør det. Så har rett og slett ikke orket bruke krefter på å komme meg til noen akupunktør! Første svangerskap var verst.... jeg var like dårlig i andre og nå i tredje svangerskap, men første gangen visste jeg ikke hva jeg gikk til. Gikk hele tiden og håpte på at kvalmen og uggenheten skulle forsvinne, for alle sa jo at du blir nok bedre etterhvert! JADA, SÆRLIG! Det gjaldt visst for alle andre enn for MEG! Nå har jeg lært, den forsvinner IKKE, den forblir der til de 9 mnd er over!!!!! Så jeg prøver nå og ta det med godt humør, og prøver å ta en dag av gangen, gjør det jeg kan for å overleve! Og det går litt enklere nå når jeg har akseptert at sånn er det bare!!!!! Jeg er og forblir sinnsyk gal i 9 mnd!!!! He, he.... Men for å svare på det du lurer på.... JA, kvalmen forsvinner i det ungen er ute!!!! Du trenger ikke bekymre deg for den etter fødsel! Hos meg har det funket sånn som dette 2 ganger nå, jeg spyr som en gal mens jeg presser ungen ut, i det den er ute, morkaken er ikke ute en gang, visp.... KVALMEN ER GONE!!!!!! Det er bare helt fantastisk!!!!! Men fakta! Stupsliten blir du etterpå, for endelig kan du være deg selv igjen, tar noen dager og uker før kroppen er totalt oppe og går igjen etter en sånn kvalme-runde, men ikke et fnugg av kvalme kjenner du etter at ungen har poppet ut! Jeg lover!!!! Så krefter til å ta deg av den skjønne babyen din, har du! Jeg vet alle de psyko tankene du har nå, jeg har hatt dem selv, sliter med å holde dem borte nå også, jeg vurderte helt seriøst å hoppe utenfor balkongen i første svangerskap, hva som helst for å få bort kvalmen. Veldig glad for at jeg ikke gjorde det altså! Nå kan du være helt trygg på en ting, du får ALDRI meg til å si at "det er jo verdt det når du har fått babyen ut!" NEI, ingen ting i verden er verdt å være såååååååååååå kvalm!!!! INGEN TING!!!!!! Allikvel gjør jeg dette for 3 gang! Jeg har herved stilt min egen diagnose: JEG ER KOMPLETT IDIOT I HODET! he, he...... Masse lykke til jenter!!!! Og god bedring til oss alle sammen! Hold ut!!!!! Kvalmen blir borte om en "evighet!" he, he.... Stor klem!

[amaliel]

tusen takk for svar. skjønner ikke hvordan du klarer å ta deg av ungene nå når du har det sånn. jeg har to stebarn,klarer ingenting med de. de er i skolealder å klarer seg selv heldigvis. ellers tar samboer seg alt. da mener jeg ALT. at du klarer dette nå for tredje gang,det skjønner ikke jeg.

så deilig å vite at kvalmen forsvinner sammen med ungen er ute. tusen takk.så deilig å høre å vite. betyr uendelig masse for meg. håper trådstarter våkner opp av narkosen kvalmfri.

ønsker deg lykke til med 3. graviditeten.du er GAL sier jeg bare som gjør dette frivillig igjen.

[2jenter-og nr3 jente*Har født]

Jeg vet, jeg er helt rivruskende GAL!!!! Og å høre det fra deg er helt greit, for du vet hva du snakker om! Du skjønner hva jeg går igjennom, og når jeg nå gjør dette for tredje gang, frivillig.... så er det helt riktig å si at jeg er helt GAL! Ingen med sine fulle 5 gjør sånt, eller det stemmer ikke helt, vet om noen få andre. Som sagt, ting går litt enklere denne gangen, er fortsatt like syk som i de andre svangerskapene. Jeg begynner med kvalme og oppkast i uke 6-7 og slutter ikke å spy før jeg skviser ut ungen. Det er helt sykt, sinnsykt kvalm og spyr under fødsel, i det hele ungen er ute, er alt av kvalme borte, er som å skru på en knapp. Det sier liksom pang!!! Og så er man seg selv igjen, og man tenker ikke på kvalmen en gang. Bare så sinnsykt deilig! Bare gled deg til du ligger der med babyen og kan slappe helt av i timesvis uten fnugg av uggenhet!!!!! Det er de øyeblikkene som gjør at jeg orker gjøre det her omigjen! Som jeg sa, kvalmen og spyingen, INGEN TING i verden er verdt det. Jeg høres ut som den bitchen som sier det om mine egne herlige jenter (og nr 3 i magen) MEN.... (klart jeg ville aldri i livet vert foruten dem).... å være så syk, så lenge.... det er det ikke verdt. Jeg var dum nok i andre svangerskap til å tro at det kunne bli bedre da enn med nr 1! Hahahhahaa...... NOT! Denne visste jeg innmari godt hva jeg gikk til. Og jeg vet innmari godt hva jeg må igjennom og gjøre for å overleve. De få tingene som hjelper meg er dette! MAT kontinuerlig, minst en gang i timen, tvangsspiser jeg, blir stappamett, og da holder kvalmen seg så pass i sjakk at jeg ikke spyr. Jeg ligger på sofaen og i sengen stort sett hele døgnet! De få øyeblikkene som jeg føler meg bedre, unngår jeg alt jeg kan å gjøre noe annet enn å ligge helt stille og nyte det!!!! For dersom jeg gjør noe, får jeg svi i 2-3 dager etterpå med masse spying! I tillegg pimper jeg cola light døgnet rundt, da mener jeg døgnet rundt... sunt?? NOP! Men det holder også kvalmen i sjakk, og da gjør jeg det for å overleve. Jentene mine har blitt helt ok selvom de har fått cola light i 9 mnd i magen de. Det eneste jeg faktisk "MÅ" gjøre i løpet av dagen er å følge jentene til bhg. Det er helt pyton, jeg spyr gjerne i det vi går ut døra, og det første jeg gjør når jeg småløper hjem igjen er å spy som en gal i det jeg kommer inn døra. Mannen min henter jentene i bhg. Prøver å få vært litt sammen med de på ettermiddagen og kvelden. Ikke alltid jeg orker så mye, men de vet åssen det ligger an. De hjelper til å så godt de kan. Ofte ender det opp med at de sitter og leker med noe på gulvet på rommet sitt og jeg ligger i sengene deres og ser på, og skravler litt med dem. Absolutt ikke ideelt, men det er sånn det må bli nå. Og jentene takler det, de vet at mamma blir "seg selv igjen" når babyen kommer ut! Jeg har mao en fantastisk ektemann som styrer huset og ungene og alt nå, men jeg gjør det jeg klarer. Og etter 3 runder med sånn, har han lært og sette pris på de bittesmå tingene jeg klarer å bidra med, som f.eks å lage middag en sjelden gang, eller at jeg faktisk klarer å følge til bhg, sånn at han slipper både levering og henting. Som sagt, jeg er totalt GAL!!! Og du har lov til å si det.... he, he.... vet det, men regner med at jeg overlever denne gangen også. Tar en dag av gangen, en time av gangen, minutter av gangen når det står på som verst!!!! Og da går det på et vis! Funker også veldig bra på min motivasjon til ikke å gi opp å vite at jeg ikke er alene om å ha det sånn, at andre faktisk skjønner hvilken uggenhet og kvalme det er jeg snakker om. Det forstår nemlig ingen som ikke har opplevd det selv!!!! Masse lykke til til deg også!!! Jeg er kun i uke 16 enda.... så litt misunnelig på deg som snart har kommet i mål.... sukk!

[Anonym bruker]

Heisann dere andre

Jeg er i mitt tredje svangerskap og venter mitt andre barn...

Var kjempedårlig og ble innlagt i siste liten med førstemann. Fikk alvårlige langvarige depresjoner etter fødsel og ingen oppfølging.

 

Andre svangerskap tigget og bad jeg legen om henvisning til abort etter 5 uker og ca 15 kg lettere... Fikk beskjed at det var tid for innleggelse og væsketilførsel men hadde da et barn som jeg ikke klarte å ta vare på. Bhg lagde et helvete med at ungen ikke alltid var vasket rundt munnen når de hentet han. (Fikk de til å hente han hjemme mot betaling for jeg var så dårlig at jeg kunne ikke gå så langt uten å svime av, og var livsfarlig om jeg skulle kjørt bil.)

Alternativene for oss var midlertidig omsorgsovertakelse av barnevernet for gutten min, ikke aktuelt med hjelp til meg eller hjelp i hjemmet. Fikk tilslutt etter 2 uker til der jeg nektet å bli innlagt for jeg ville ha abort, legen til å henvise til det.Kunne ikke få kirurgisk inngrep forde det var for farlig når jeg var så underernært. Fikk etter oppvæsking med.abort med påfølgende komplikasjoner og ble operert for betennelse i livmor og alt mulig rart vel en uke etter når jeg hadde lagt på meg litt igjen.

 

Er nå i mitt tredje sv.skap men i en annen livssit. Gutten min er blitt 5 år og kan ta en del mer vare på seg selv, og har da tro det eller ei planlagt denne graviditeten. Snakker om å være sprø! Ble innlagt første gang i uke 8 med vekttap på 10 kg og veldig lavt blodtrykk. Var på vei i sjokk og de hadde store problemer med å legge inn veneflon denne gangen og grunnet uttørking. Er dårlig og spyr en del enda, men har heldigvis god effekt av zofran som jeg ikke fikk de andre gangene. Har ikke vært innlagt siden før jul, og reiner med å holde meg noenlunde oppegående nå. Har til og med klart å legge på meg igjen 2 av de 10 kg jeg gikk ned denne gangen.

Unner INGEN å gå gjennom dette helvete, verken en eller flere ganger.

Gleder meg veldig til ungen kommer, men gruer meg til å være utslitt og å spy under hele fødselen, og til tiden etterpå. Håper jeg får bedre oppfølging denne gangen da jeg har sagt klart fra til både lege og Jordmor og familie at det er nødvendig.

 

Eneste trøsten jeg kan gi deg er at kvalmen forsvant på sekundet etter at ungen var født i første sv.skap. Ble akutt sulten og spiste mer eller mindre sammenhengende i noen uker...! I andre sv.skap forsvant kvalmen noen dager etter at jeg tok den tabletten som avslutter utviklingen hos fosteret. (Sliter litt etter aborten i dag, men hadde gjordt det samme igjen, ellers ville mest sansynlig jeg strøke med, var ikke så langt i fra og da ville det heller ikke blitt noen unge..)

 

Er kanskje ikke så oppmuntrende å lese dette, men jeg beklager slik er bare virkligheten for meg og mange andre.

 

Kan skrive under på at vi som utsetter oss for dette frivillig flere ganger fortjener æresplass på galehuset Til og med foreldrene mine som er resurssterke helseutdannede sier at dette gjør du bare ikke igjen. Og jeg kan love dere, at det gjør jeg ikke.

 

Burde sikkert signert med nick, men orker bare ikke kritikk for de valg jeg har tatt fra fanatiske abortmotstandere og synsere.

[2jenter-og nr3 jente*Har født]

Kjære søte deg!!!!! INGEN, absolutt INGEN har lov til å kritisere deg for valgene du har tatt! For det er nemlig INGEN som forstår hva du går igjennom før de har vært der selv! Tror det er det som er problemet med hyperemisis gravidiarum..... det er ytterst få som blir så syke som deg og meg, og de andre som har skrevet her. Og man skjønner ikke hva det vil si før man er der selv! Jeg kan love deg at dersom det hadde vært mannfolk som opplevde det her, så hadde det vært en effektiv kur mot kvalmen og spyingen for lengen siden!!!! De hadde aldri taklet det! Det er det min mann sier, DU er helt kokko som gjør det her omigjen! Jeg hadde aldri overlevd det der som du går igjennom når du er gravid! Jeg har som sagt en mann som plutselig er både mamma og pappa her i huset. Jeg hadde ALDRI kunnet gjennomført et svangerskap som dette alene, da hadde jeg dødd. Og det er helt seriøst!!!! Så kjære deg, prøv å ikke klandre deg selv for valgene du har tatt!!! Vet det er lett å si, skjønner kanskje bittelitt av åssen du har det. Jeg har nemlig mistet i SA 3 ganger. Så vet åssen det "tapet" er, åssen det føles når det plutselig er tomt i magen, alle tankene i ettertid om åssen ting kunne blitt dersom jeg ikke mistet. Men vet du hva? Du har en fantastisk nydelig baby i magen, og når du får den og dette helvete er over, så lindrer det smertene litt.... jeg lover! Lykke til vennen! Stolt av deg som prøver igjen.... og stolt av meg selv som er gal nok til å gjennomføre for 3 gang! Men ALDRI mer..... og denne gangen mener jeg det, har sagt det før, men nå er det HELT dønnseriøst! Stor klem!

[Anonym bruker]

fra anonym over

 

I første og andre sv.skap var jeg ikke helt alene, men mannen min brydde seg ikke for han forsto ikke.

Har hatt amnge runder med han om det, og uttallige timer hos familieterapauter før vi prøvde igjenn. Var livredd det skulle bli det samme at han ikke brydde seg og hjalp til, men denne gangen er han helt fantastisk. Han er og mamma og pappa for tiden, i tillegg til at hen gjør alt jeg skulle gjordt utenom hjemmet, og er sykepleieren min.

-Og jeg er ikke alltid grei for jeg er blitt så bitter på han for det som har skjedd før, etter at jeg ble gravid igjen og liksom opplever "flashback".

Håper vi kommer gjennom dette sammen og finner hverandre igjen!

 

Vil gi en god klem til dere andre som faktisk vet hvordan dette er. Både til de som går gjennom dette for første gang, og til de som er like dum som meg og gjør det igen!

 

Motivasjonen er jo den fantastiske etterlengtede ungen vi får, og jeg tror og vi er bedre rustet til å takle annen motgang, etter å ha opplevd denne torturen som det faktisk er.

[Lidy (3miss....)]

Jeg kan ikke dømme deg, MEN jeg kjenner jeg blir mektig irritert når jeg sitter å leser innlegget ditt!! Har flere venninner som ikke klarer å få på egen hånd og hadde gitt blanke f'en om de var dårlig hele tiden bare vindunderet hadde kommet til slutt!!

Samme gjelder for min egen del.....

1. MA

2.FRISK GUTT

3.MA

4.Blæremola og jeg komplett ubrukelig i 18 uker (SPY), for å så fødet vår lille gutt som ikke fikk leve.....for å så få vite at vi ikke får prøve på 1 år........ skulle gått hele det siste svangerskapet selv om det var helt for jævlig da det stod på, men ingenting er mer jævlig å måtte føde det og gå hjem uten noe og storebror spør hvor den lille er i 4 mnd om gutten ikke snart kommer hjem fra sykehuset.........NEI jeg går lett dårlig, bare jeg får ta det med meg hjem etterpå når det hele er over!!!

[Lunda med lillegutt]

Stakkars deg!!! Jeg har selv hyperemesis og har vært innlagt 2 ganger til nå (13 uker på vei). Synes det er rart at du ikke kvalifiserer til innleggelse når du er så dårlig at du ikke holder ut lengre. Det burde jo ikke ha betydning om du "bare" har gått ned 1,5 kilo. Og det fins sterkere og mer effektive kvalmestillende midler enn afipran, både som de kan gi deg på sykehuset og som du kan få med deg hjem. Du kan være tappet for væske selv om du ikke har gått så mye ned, og det er i seg selv kvalmefremkallende. Jeg hadde hyperemesis i forrige svangerskap også, men må si at det (til tross for innleggelse og kraftig vektnedgang) er bittelitt bedre denne gangen på den måten at det allerede nå er en viss dempning i intensiteten i kvalmen. det skyldes nok både innleggelsene, B vitaminene (kjempeviktig!! B-total), og i tillegg "triks" jeg lærte fra forrige svangerskap. Men jeg vet så godt hvordan du har det, og det er liksom ikke bare dager og uker man teller, det er minutter og sekunder..... det er et sant mareritt og jeg må ærlig innrømme at jeg angret litt en uke eller to inn i mitt andre svangerskap, på at jeg var så gal at jeg gjorde dette på nytt..... Men om du ombestemmer deg med hensyn til abort, så ikke gi deg, krev at du skal bli innlagt, ifølge mitt sykehus er det et kriterium for innleggelse hvordan man faktisk selv føler seg, uavhengig av hva prøveresultatene viser. Jeg ønsker deg uansett lykke til og føler med deg!

[Anonym bruker]

jeg har også hypermesis. hadde det sist svangerskap også, var sykemeldt fra uke 10 og ut svangerskapet. ingenting hjalp, pøvde tabletter, te, helsekost produkter, alt, men kastet opp til eg var ca 8 mnd på vei. siste mnd var bra, bortsett fra bekkenløysing g mye kynnere.

eg har da det legene kaller problemsvangerskap. med hypermesis, de ville legge meg inn, men eg ba om å få lov til å være sykemeldt i steden. å det gikk bra viss eg klarte legge litt på meg. kjøpte noe greier på apoteket k-juil tror eg det het. hadde det i drikka og maten eg spiste, spsite lite og ofte, 90% kom opp igjen, og tok en del vitaminer. som gjør at du får iallefall litt mer energi. i tillegg er eg resus minus som gjør at eg kan danne eit antistoff mot barnet dersom barnet er resus pluss og prøve å få barnet ut av kroppen (kroppen min ser på det som gift) i tillegg har en noe som heter leiden mutasjon som er at eg har tykkere blod enn andre som gjør at fr at eg ikke skal få blodpropp så må eg gå på blodfortynnende sprøyter. (er ikke alle som må dette, men det ligger blodpropp i familien) så på slutten fikk eg bekkenløysing som gjorde at eg slet med å gå.

til tross så fikk eg en frisk og fin jente med blodtype resus pluss. hun er nå 1 1/2 år og eg venter nå en liten gutt. er 16 uker på vei, og på an igjen med alle plagene, denne gangen litt verre og mer oppfølging pga det er nr 2. så her sitter eg på sofane med vondt i ryggen og bøtta vedsiden av meg. slik går dagene mine lite og ingenting. frem til tuppa kommer fra barnehagen. da må eg jo klare litt. så er mer litsomt denne gangen, men så veldig verdt det.. tenk på den flotte lille inni magen. vil gå gjennom ild og vann for mine barn, og viser det ekstra når eg sitter her og kal bære fram en til. er på gråten når vi er på ul er så herlig å se den lille betyr mer for mg at han har det bra enn meg...

[Anonym bruker]

Svar til 10.15.

Jeg er ca 6 uker i svangerskapet og trodde bare jeg kunne oppleve litt morgenkvalme, ømme bryster og etterhvert bekkenløsning med vond rygg. Men de 5 siste dagene så har jeg ikke bare vært sykt kvalm, men også hatt infulensalignende smerter i kroppen uten feber og sinnsykt hodepine.

Jeg trodde nesten det var noe galt med meg jeg, men leser jo nå at du har opplevd det samme. Og jeg spurte legen min, som også sa det ikke var noe unormalt å ha det sånn.

Jeg håper virkelig ikke jeg er i så dårlig form under hele svangerskapet. Litt morgenkvalme kan jeg overleve, men å være så dårlig hele tiden vil jeg nok ikke holde ut. Jeg føler meg heldigvis litt bedre nå, så håper formen holder seg nogenlunde fremover.

[amaliel]

hadde eg visst at jeg skulle vært så ekstremt kvalm gjennom hele svangerskap å innlagt å depresiv å fått krisehjelp på slutten ,så hadde jeg aldri gjennomgått svangerskapet .var vel håpet om at kvalmen stort sett varer i 3 første mnd som holdt meg gravid lengre.hadde jeg kunne tatt abort i 7 mnd,hadde jeg gjort det. helt liggende i 8 mnd.klarte ikke tenke,gjøre noe,lukter,lyder,spise. beholdt litt q-sjokolademelk. det var det eneste.

men har et barn på to år jeg priser meg lykkelig over og vokter som gull da jeg vet alt slitet det var å produsere han å den harde tiden etterpå. hadde ingen muskulatur,kondis å følte meg mislykket som kvinne. unner aldri min værste fiende dette. jeg var ikke langt unna å ta livet mitt. er enda ikke i form slik jeg var. funnet meg sjøl nå å er ikke bitter lengre. godtatt at sånn fortid har jeg hatt. aldri mer.

[Anonym bruker]

Jeg vurderte abort i begynnelsen av svangerskapet.

Etter mye om og men og fram og tilbake så bestemte jeg meg for å

leve i håpet om at kvalmen snart skulle gi seg.

 

Er i uke 38 nå. Har vært kvalm og oppkast syk inntill nå.

Jeg er glad jeg har holdt ut, selv om jeg fortsatt sliter og bare vil ha det

hele overstått.

Jeg skal ikke ha flere barn etter dette.

Men er gla jeg har holdt meg sterk og kommet meg snart igjennom

det hele.

 

Kan være kvalmen din gir seg etter 3mnd.

Du vet aldri.

Det er de aller færreste av oss som er kvalm i hele svangerskapet.

[kirsty*2barnsmamma]

Jeg er nå gravid med nr 2, og som i mitt første svangerskap så har jeg hyperemesis, Tar postafen og afipran (de virker ikke like godt som sist), sea bands og prøver å spise ofte for å unngå og spy. Men spyr til to faste tider per dag likevel. Ellers er jeg intens kvalm 24 timer i døgnet. Min mann tar seg av hus og barn og jeg har verdens svarteste samvittighet.

 

Jeg har også tenkt på abort, og dette kommer fra en gammel sliter! Før jeg ble gravud med nr 1 prøvde i i over 4 år, hadde 3 sa, gikk gjennom ivf, hormonkurer... ja alt! Men denne hyperemesisen gjør at jeg ikke klarer å tenke på annet enn hvor kvalm jeg er. Babyen som er inni meg er ikke noen motivasjon, for jeg klarer ikke a se for meg baby, jeg er for kvalm. Så jeg skjønner HI godt.

 

Nå føler jeg med deppa, dette går virkelig ut over livskvaliteten. Slier veldig, og tror neppe mine venner skjønner hva dette er, selv om de gjør så godt de kan.

 

Sist så ble jeg bedre i uke 15, håper det samme skjer denne gangen. Jeg var fremdeles kvalm, men ikke like intenst etter uke 15. Det var til å leve med

[kirsty*2barnsmamma]

Jeg er nå gravid med nr 2, og som i mitt første svangerskap så har jeg hyperemesis, Tar postafen og afipran (de virker ikke like godt som sist), sea bands og prøver å spise ofte for å unngå og spy. Men spyr til to faste tider per dag likevel. Ellers er jeg intens kvalm 24 timer i døgnet. Min mann tar seg av hus og barn og jeg har verdens svarteste samvittighet.

 

Jeg har også tenkt på abort, og dette kommer fra en gammel sliter! Før jeg ble gravud med nr 1 prøvde i i over 4 år, hadde 3 sa, gikk gjennom ivf, hormonkurer... ja alt! Men denne hyperemesisen gjør at jeg ikke klarer å tenke på annet enn hvor kvalm jeg er. Babyen som er inni meg er ikke noen motivasjon, for jeg klarer ikke a se for meg baby, jeg er for kvalm. Så jeg skjønner HI godt.

 

Nå føler jeg med deppa, dette går virkelig ut over livskvaliteten. Slier veldig, og tror neppe mine venner skjønner hva dette er, selv om de gjør så godt de kan.

 

Sist så ble jeg bedre i uke 15, håper det samme skjer denne gangen. Jeg var fremdeles kvalm, men ikke like intenst etter uke 15. Det var til å leve med