Fortelle eller ikke fortelle bf om graviditet?

[Gjest]

Hei. Har lest gjennom mange innlegg her på BiM den siste uken, men har ikke blitt noe klokere.

Saken er at jeg har veldig tydlige symptomer på at jeg er gravid, men skal vente med å teste meg til onsdag. Jeg sitter virkelig godt i det, fordi jeg er ikke i noe forhold med BF, han er derimot min bestevenn. Han er i et forhold og har en 2 år gammel sønn med samboeren. Han har mange ganger sagt at han skal ha sine barn med en eneste kvinne, fordi han vil ikke inn i noe mine-dine-og-våre-barn-forhold..Grunnen til at jeg har hatt sex med han, er vel egentlig fordi han sliter med sex-delen i forholdet, (hun liker det ikke og prøver å vir seg unna hele tiden) Og fordi jeg kom ut av et ganske turbulent forhold i fjor sommer, og han og jeg har et fantastisk vennskap, så søkte vi oss til hverandre. Han er en fantastisk mann, og har faktisk blitt den jeg måler andre menn etter.. Men mitt problem nå er at jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem om jeg virkelig er gravid..Skal jeg "spare" han for allt som følger med dette barnet ved å ikke si det til han, evt si at det er noen annens? Eller skal jeg si det til han og risikere vårt vennskap? Fordi jeg vil så gjerne beholde om jeg er gravid (Jeg har hatt en SA før, som endte i en kirurgiskabort, og sliter fortsatt med konsekvensene fra den), men er ganske sikker på at han vil jeg skal ta abort, for å la ting være slik de er..Men samtidig så vet jeg ikke hva hans reaksjon blir..Vi snakker om allt, og han har hjulpet meg gjennom masse, så kan være han er positiv til det..

 

Kan noen hjelpe, komme med råd? Er veldig forvirret her =S

Jeg er forresten 19 og han blir 29 i sommer.

 

Tusen takk på forhånd!

[Gjest]

..glemte å si at grunnen til at jeg valgte å poste dette innlegget på dette forumet er at om han ikke vil ha dette barnet, at det ikke er ønsket, så vet jeg ikke om jeg klarer å ta det imot alene. Å bli alenemor når en er 19 er jo ikke bare fryd å gammen..

[Anonym bruker]

hei! Jeg er ikke sammen med bf, han har funnet seg kjæreste etter at jeg ble gravid. Han vil jeg skal ta abort.. men jeg har bestemt meg for å beholde. Han vil ikke ha noe med oss å gjøre, så alenemor blir jeg.. Det er både positive sider og negative. Men jeg velger å se lyst på det, siden jeg nå skal beholde. Hadde jeg vært deg, så ville jeg ha sagt det til han.. Rådføre deg. Han var jo med på sexen han oxo.. Men først av alt, følg hjertet ditt.

 

jeg er 21. så alderen spille ingen rolle..

Lykke til

[Gjest]

jeg vet innerst inne at jeg "vinner" mer på å si det ja.. og viser det seg å være noe på gang, så skal jeg si det til han, og ta det derfra..

Har lagt dette innlegget på skravlesiden og der var det ei som mente jeg burde ta abort for å ikke ødelegge en familie, og akkurat det satt seg litt dypt hos meg..Vil ikke ødelegge noe for noen, og derfor jeg spør om jeg skal unngå å si det til han og dermed ikke ødelegge noe for noen, eller gjøre det som er mest rettferdig: å si det til han og hele hans verden blir snudd på hodet.. Føler meg råtten uansett :|

[Anonym bruker]

Fortell han at du har blitt gravid, og ønsker og beholde barnet

Så får han selv ta stilling til om han ønsker å være en del av barnets liv.

 

Enkelt og greit.

 

Du skal ikke tenke på "ødelegge noens familie", det er noe han burde tenkt på.

 

Nei, fortell han, og la det være opp til han hvor mye han vil involvere seg

 

Lykke til snuppa,klem

[Anonym bruker]

Jeg vil anbefale deg å fortelle det til ham hvis du er gravid. Men bare så det er sagt: du har ikke ødelagt hans familie, det har han klart helt selv og gått inn i dette frivillig og med åpne øyne. Hvis du mener at det beste for deg er å ta abort, så gjør du det. Er du usikker. så la være.. Du skal følge hjertet ditt!!

[Gjest]

Vil bare si takk for de siste innleggene.

Utrolig hva noen ord kan gjøre! Sitter her tårevåt med en for/imot liste så lang som en støvsugerledning, og aner ikke hva jeg skal gjøre.

En ting har jeg da innsett, at jeg har bare tenkt på hva konsekvenser det får for han om jeg er gravid, og ikke hva det har å si for meg..Flere har skrevet her på BiM at om en ikke er 100% sikker på å ta abort, så bør en unngå det..og akkurat nå er jeg akkurat midt i mellom..

[Anonym bruker]

Håper du finner ut av det!! Det du trenger å tenke gjennom, er konsekvenser for deg dersom du faktisk gjennomfører en abort. Det er ikke noe man skal gjøre for andre, bare hvis det er riktig for deg.. Ta kontakt med Amathea for råd og veiledning..

Dersom han ikke ønsker et barn til, så er det faktisk hans problem, men hvis han ikke får vite noe, så kan han jo heller ikke velge hvor mye han vil være involvert.

Det er en tøff beslutning dette. Vær sikker på at du velger med hjertet også og ikke bare fornuften

[romantique1984]

Det var noen som sa i en eller annen tråd her noe sånt som at man skal være 100% sikker for å ta abort, men for å beholde trenger man ikke være så sikker...

 

Tenk deg denne situasjonen uavhengig av barnefaren. Med bare deg selv, hva føler du for barnet, ønsker du det, er du klar for å gi det kjærlighetsfullt og trygt liv?

 

Dette kommer til å gå kjempefint

 

Klem fra meg

[Anonym bruker]

Viss du bestemmer deg for å beholde, syns jeg det er mest rett å fortelle ham om det. Men ingen vits i å tvinge ham til å "vere enig" i det, og at det skal vere en offisiell sak dersom han ikke vil det. Det vil jo ikke tjene noen. Ikke barnet i alle fall. I verste fall kan det jo bli en situasjon der "alle vet" hvordan alt henger sammen, og at den vesle gutten eller jenta må leve med at "alle vet" at pappa ikke vil vite av han/henne. Ikke så moro.

Viss du bestemmer deg for ikke å beholde barnet, er det vel ingen grunn til å fortelle det, tenker jeg.

Det som er viktig er at DU bestemmer deg for hva DU vil. At der er en mulighet for at han får et annet familieliv enn han "hadde tenkt", er faktisk ikke ditt ansvar. Det har han i tilfelle mildt sagt vært delaktig i selv. Jeg tenker dessuten at det høres ut som om han ikke har det helt som han hadde ønsket uansett. Han har tross alt gått hen og vært utro.

Det blir i alle fall feil viss du "ofrer" et barn du ønsker å beholde, kun for å spare en annen person for ubehagelighetene han ville få for å ha oppført seg "dårlig". Eller for å redde noen annens hanglende forhold. Skjønner du hva jeg mener? Jeg sier ikke at du for enhver pris skal beholde. Jeg sier at du skal tenke på deg selv og hva du vil. Jeg får visst ikke understreket det nok. Du har ingen garanti for at noen andre tenker på ditt beste. Kun du vet hva som er best for deg. Selv om det kanskje ikke føles sånn alltid, er det du selv som vet best. Magefølelsen er ikke dum. Stol på den.

Viss du har gode følelser for den lille i magen, og har et ønske om å gi ham/henne et liv, har det ingen ting å si om du er 19 år eller 35 år.

Du klarer det fint- uansett hva du bestemmer deg for!

[Anonym bruker]

Hmmm...synes det er trist å lese innlegget ditt. Men en baby, et nytt liv!, vil til syvende og sist IKKE være trist men gi deg masse glede. Selv om du er 19år kan du klare dette om du vil (for å være ærlig angrer jeg på at jeg ikke startet tidligere selv, min første var når jeg var 26).

 

Nok om det. Det triste her er at du må si det til barnefamilien og det kan resultere i at en annen familie med et uskyldig barn havarerer. Din gode venn er åpenbart ikke en så god mann/far, som kan ha et forhold på si. Det sier mye om hans kvaliteter. Hvis han ikke får sex hjemme (som er manges unnskyldning og ikke alltid hold i...) må han ordne opp hjemme før han går ut og har seg. Og du, som kvinne, bør også ha dårlig samvittighet for den andre kvinnen. Neste gang er det kanskje du som sitter oppi samme situasjon. Menn er noen ulver, men jeg tror vi kvinner fortsatt kan/bør ha stolthet nok til å velge en som i allefall ikke er i et forhold! Nok om det.

 

Jeg ville ha bestemt meg for om du skal beholde barnet før du sier ifra til han. Og slik jeg forstår ønsker du jo det. Du kommer i allefall aldri til å angre på det:)

[Miztery]

Hvorfor ikke ta en test før du i det hele tatt kommer med denne problemstilingen?

Å bekymre seg for morgendagen kan føre til bekymringer over noe som aldri kommer til å skje..

 

Og du..slutt å ha sex med din beste venn...

[Marita21]

Det tror jeg er det dummeste jeg har lest noen skrive. La nå jenta skrive hva hun vil, uten å få frekke kommentarer! Det er klart at hun vil ha noen svar, før hun tar valget sitt!

Og det at hun hadde sex med bestevennen sin er ikke noe vi andre skal drive å debatere om. Det var et valg de tok, og slik har ting blitt. gjort er gjort!

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg,

 

for andre å gi råd i denne situasjonen er ikke lett. Det er så mange faktorer som spiller inn her. For meg blir det å gi råd utfra hva jeg selv ville gjort (håper jeg) i din situasjon.

 

Jeg ville informert barnefaren, men gjort det klart for ham at det er *mitt* valg om jeg skal beholde barnet eller ikke, og at han selv velger hvor mye eller lite han skal være involvert. Jeg ville forklart ham at nettopp fordi han er min beste venn, syns jeg han fortjener å få vite at han skal bli far igjen, tross alt - men at han selv har valget som sagt, om hvor mye eller lite han vil være involvert i dette barnets liv.

 

Dette med abort er verdens mest personlige sak. Verken barnefaren, familie, venner, bekjente, eller ukjente som oss her inne verken kan eller skal fortelle deg hva du bør gjøre fra eller til i så måte. Det eneste vi kan og skal gjøre, er å fortelle deg at det er DITT valg, og at du må følge din EGEN overbevisning, og ditt EGET hjerte. Du må tenke veldig nøye igjennom det, og være så sikker som du kan være på at den avgjørelsen du tar er riktig for DEG ! Totalt uavhengig av alle andre.

 

Å være alenemor kan nok være tøft, men jeg håper du har familie og venner som stiller opp for deg og hjelper deg.

 

Sender deg masse varme tanker, og håper du tar avgjørelsen basert på ditt EGET beste, og ingen andres.

[Gjest]

Tusen hjertelig takk for svarene jeg har fått! Har gitt meg nye synspunkter og tanker.

 

Først vil jeg bare forklare hele denne utroskaps-greia..Det skjedde 1 gang, og fordi jeg følte at vi som kvinner burde holde sammen, uansett om vi kjenner hverandre eller ei, så jeg visste jeg skyldte hun å stoppe med det, og det gjorde jeg. Å være utro med bestekompisen min er ikke noe jeg er stolt over, men kan ikke gjøre noe med det nå.

 

Jeg vet innerst inne at jeg vil ha den lille (om det er noe der), og jeg vet også at fordi han er min bestevenn og bf, så skal jeg fortelle han det, selvsagt. Men som dere sier, det blir etter at jeg har tatt MITT valg. Men det har jeg jo tatt allerede på en måte. Dessverre skjer det ofte slik at en kan si en ting når det bare er hypotetisk, og så snu helt når en sitter midt oppi det..Kan være jeg forandrer helt mening etter å ha snakket med han. Og fordi jeg har så stor samvittighet, så sitter fortsatt den meningen til hun ene her inne dypt.. At jeg ødelegger en familie fordi jeg vil leke mor-far og baby.. Jeg vil jo selvsagt ikke at han og hun skal gå fra hverandre, og la gutten dems vokse opp med splitta foreldre.. men derimot må jeg også være litt egoistisk oppi dette her..Kan ikke bare tenke på konsekvensene for hans del, men for min. Og jeg mener jeg er klar til å møte de.. Både de økonomiske, yrkesmessige og de fysiske/mentale. Ingen sier det blir lett, men kan ikke være så vanskelig heller.. Eller?

[romantique1984]

Du klarer alt bare du vil!

Følg følelsen i hjertet ditt, så går alt så bra. Så må jeg si at du virker som en sympatisk, snill og god jente, selv om dette skjedde så har du mye samvittighet, men ikke glem at det ikke er ditt ansvar å bære hele verden på dine skuldre ..

 

tror du kommer til å bli en snill og god mor

 

Klem

[Miztery]

Ehm..var det frekt å skrive at det ikke er noe poeng i å bekymre seg over noe som kanskje ikke er en bekymring?

 

Og det med å ikke ha sex med bestevennen var et råd, gitt fra ei som har gjort seg lignende erfaringer i løpet av et langt liv...

[signaturen]

du klarer det fint:) jeg hadde nettopp fylt 19 da jeg fikk mitt barn:) det er ikke bestandig lett, men absolutt verdt det:) vil du beholde barnet, gjør du det. så får bf velge selv om han vil ha kontakt eller ikke.

[Anonym bruker]

Jeg er spent på morgendagen jeg!! Om du er gravid eller ikke:) Si fra når du har tatt testen da!!

[Gjest]

romantique1984:

Tusen takk for fine ord! Er litt vanskelig av og til for slik er jeg av person, men skal huske på det

 

trollpie&lillemor<3:

Betyr veldig mye å høre det.. Var du alenemor når du fikk din første?

Takk uansett:)

 

Anonym:

Jeg skal selvsagt informere her hva testen sier.. Gruegleder meg litt..Tenkte kanskje TR kom i dag, men nei.. og ingen tegn enda heller :S Har litt varierende syklus, og har gjennomsnittsIKM imorgen, men egentlig har jeg gått over med 2 dager..Så får se

 

Takk enda en gang for deres støtte

[Gjest]

...tok test idag tidlig, og den var negativ..

ikke så rart egentlig, siden TR kom på ettermiddagen..

Vet ikke helt hvordan jeg har det nå. Litt forvirret kan en si..

jaja, tvi tvi til dere andre

 

klem

[Miztery]

Håpte du at testen skulle være positiv? Det er lov å innrømme det, at man innerst inne ønsket at det var en spire i magen, selv om det kanskje ikke egentlig passet..

 

Men det er vel bedre at forholdene ligger bedre til rette for både deg, far og barn når du blir gravid en gang i fremtiden!

 

Lykke til videre!

 

*trøsteklem*

[Gjest]

Takk Miztery

 

Ja, hadde håpet den var positiv..

men nå i sted var jeg på toalettet og da hadde det ikke kommet noe blod på bindet :/ men i dag formiddag var det en uttynnet blodflekk på str med en litt større 20 kroning.. har gått å deppa idag og vært opptatt, så tenkte ikke på det før nå i ste.. hva skjer?