Gravid på jobbintervju

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er 38 år og har etter lang tids prøving blitt gravid. Termin i september. Jeg hadde etter planen tenkt å fortsette i min jobb som selvstendig næringsdrivende frem til permisjonen. Nå har det dessverre skjedd en del uforutsette ting som gjør at jeg står uten lokale, og dermed også uten jobb den 1 mars. Med enkeltmannsforetak de 3 siste år har jeg ikke krav på dagpenger.

Jeg skal på jobbinervju til uken, og hadde egentlig bestemt meg for å si fra om graviditeten. Nå har jeg derimot lest gjennom en del debatter på Internett, og begynt å tvile. Det er gjennomgående at en slik ærlighet fører til at man mister muligheten til ansettelse. Jeg er livredd for å ende opp uten inntekt, og kanskje også miste retten til foreldrepenger.

 

Hva synes dere. Har man lov til å redde seg selv, eller er det for egoistisk... Kan jo fort få dårlige arbeidsforhold ved hemmligholdelse også..

 

Takknemlig for svar.

[Anonym bruker]

Tror ikke dt fnnes et korrket svar på dette, og hvor langt man har kommet har kanskje litt å si? Før tre måneder har gått er det jo litt usikkert i seg selv... Men jeg har en god venninne som var på intervju og visste hun ville bli tilbudt jobben (hun hadde en god følelse og var den eneste kandidaten akkurat da). Hun valgte (etter mitt råd) å vente med å fortelle at hun var gravid til hun fikk tilbudet og ikke på intervjuet. Da har du vært ærlig, samtidig som de ikke velger deg bort tidlig i prosessen. Du må kjenne hva som er riktig for deg, men jeg synes fremdeles dette er en god løsning.

 

Historien endte med at hun fikk jobben, jobbet 6 mnd, gikk ut i permisjon og har nå fått barnet sitt.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei og takk for svar.

 

Ja, jeg får heller vente og se om jeg får et tilbud. Det er jo ingen grunn til å opplyse om det før den tid. Det er jo også veldig tidlig enda, har ikke sagt det til nærmeste familie.

Men hvis de spør... Da har jeg ikke noe annet valg en å si det som det er...

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke fortalt noe. Det er nemlig ikke relevant i jobbsammenheng, og dersom du forteller det kan det være med i vurderingen de tar. ifølge loven har du også rett til å ikke svare dersom de spør deg om du er gravid. og det er heller ikke lov å diskriminere gravide, ergo ikke gi deg jobb pga graviditet.

har tatt opp dette med forbundet for mitt yrke, som anbefalte meg å ikke si noe. har også spurt bekjente som er arbeidsgivere, og de sier at det er faktisk ikke relevant informasjon, ergo trenger du ikke fortelle det!!

 

Jeg har nettopp opplevd en slik situasjon, var 20 uker da jeg var på jobbintervju. fortalte ingenting, og de spurte ikke. nå har jeg fått jobben, og skal signere og levere inn arbeidsavtalen om noen dager. skal deretter ringe dem og forklare at jeg er gravid, og at jeg skal ut i permisjon i midten av mai. rekker å jobbe ca 2 mnd i et vikariat, da jeg ikke får begynt før pga 1 mnd oppsigelsestid i min nåværende jobb...

noen synes kanskje dette er "Å lure" men strengt tatt er det ikke det. graviditet er normalt, jeg skal være hjemme ett år, deretter ut i arbeidslivet igjen som normalt. jeg slet med dårlig samvittighet en stund, men som jeg ble fortalt, du skal ikke ha dårlig samvittighet for å være gravid, og du skal aldri måtte unnskylde en graviditet.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med "du skal ikke ha dårlig samvittighet for å være gravid, og du skal aldri måtte unnskylde en graviditet", men det er lettere sagt enn gjort... Det er vanskelig å komme kort tid etter ansettelse å fortelle at man er gravid. I mange tilfeller er det også behov for sykemelding både tidlig og sent i svangerskapet - og da må arbeidsgiver kanskje ha to personer der i stedetfor 1. Det gir deg IKKE god samvittighet...

 

Det er flere ting som også kan skje - spesielt dersom det er et vikariat: du får aldri utvidet vikariatet/fast ansettelse hos arbeidsgiver fordi de a) føler at du har vært uærlig og du får ikke bevist på to måneder hvor "flink" du er når du er 7 mnd på vei. I dagens situasjon vet man ikke om man da har en jobb å gå til etter endt permisjon.

 

Det kan også bli baksnakking, mobbing og vanskelig hverdag dersom det blir slik at graviditeten går ut over andre, enten det er kolleger, sjefen, kunder eller andre i forbindelse med jobb. Dette er man spesielt utsatt for dersom man ikke har skapt et godt forhold til disse menneskene før man ble gravid. Har man jobbet sammen med folk en stund og de kjenner deg vil de glede seg sammen med deg.

 

Selv om det ikke er lov med diskriminering må man stikke fingeren i jorda og erkjenne at vi mennesker bare er mennesker. Vi kan ikke kontrollere alt, og hva som skjer mellom mennesker kan ikke en arbeidsgiver heller kontrollere.

 

Det er ikke dermed sagt at det ikke finnes gode historier også, men man kan ikke anbefale noen å oppsøke en sånn situasjon. Blir man gravid - så hold på den jobben du har og ikke søk en ny jobb der man kan komme opp i ulike dilemmaer og komme i en potensielt vanskelig situasjon. Det er mitt råd som både kvinne som ønsker seg barn og som en med forståelse for arbeidsgiver sitt ståsted.

 

 

[ESHR]

Hei og takk for svar.

 

Jeg skulle gjerne stått i min jobb frem til permisjonen, men det har visst seg umulig av flere grunner.

 

Var på 1. og 2. gangsintervju og ble tilbudt jobben. Jeg sa da fra at jeg er gravid. Neste dag fikk jeg beskjed om at de heller ville gå videre med en annen kandidat.

Så da står jeg uten jobb, og retten til dagpenger.

Arbeidsgiver har diskriminert en gravid i ansettelsesprosessen, og dermed gjort noe ulovlig.

Neste gang sier jeg ikke et pip, og bryter ingen lover ved det.

[Anonym bruker]

ESHR

Dette synes jeg hørtes helt horribelt ut! Om du har ressurser og krefter til det synes jeg absolutt du burde følge opp dette. Sånt skal vi pinadøttemeg ikke finne oss i bare fordi vi er gravide!!!!!

 

Hvorfor mister du forresten retten til dagpenger? Har du sagt opp jobben din selv? Da får du karantene på 8 uker, men rett til dagpenger etter det:-)

[ESHR]

Hei og takk for støtte :-)

 

Ja, er det ikke drøyt? Har prøvd å ringe firmaet 3 ganger (de la igjen beskjed), men jeg får bare svarer...

Jeg har vært selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonsforetak de 5 siste årene. Som selvstendig næringsdrivende i mer enn 3 år, mister man retten til dagpenger.

Angrer ganske mye på at jeg ikke startet aksjeselskap - da ville jeg hatt samme rettigheter som "vanlig ansatte".