Det vanskelige valget... Hjelp?!

[Anonym bruker]

Har tenkt mye på deg ... jeg det synes på meg at det blir feil for deg å ta bort barnet. Behold babyen din du og gled deg over snart skulle bli mamma.

 

Hilsen anonym 06:24/13:00

[Anonym bruker]

Hei!

 

Hvordan går det med deg og valget ditt?

[Anonym bruker]

Har lest hele dette innlegget og fulgt med på svar.

valgets kval, jeg håper du har gjort et valg du kan stå for.

Og jeg håper du har beholdt, for når man leser mellom linjene så virker det som du så gjerne vil beholde.

Har ikke sett du har skrevet noe..

Er alt ok med deg?

 

en god klem

[Anonym bruker]

Ja, lenge siden vi har hørt noe.. går det bra? Håper du har tatt et valg som føltes riktig for deg, og ikke av press fra andre!!

[*falafel*]

Heisann alle sammen!

 

Igjen vil jeg takke for all tilbakemelding, og jeg beklager liten oppdatering den siste tiden, men har vært ute på jobb med travle dager og lite internettdekning;)

 

Det har vært en tøff tid. Lite søvn, mye jobbing, usikkerhet og mange tanker rundt saken.

 

Jeg stengte ute alt og alle en liten periode, for å komme nærmere meg selv, og kjenne skikkelig godt etter hva JEG ville.

 

Da valget plutselig sto helt klart foran meg var det som å bli født på ny:D

 

Selvsagt, det var ikke med lett hjerte jeg fortalte BF at jeg "trosset" hans ønske, fikk kjeft og trusler og masse dritt slengt etter meg, men guri malla det var godt å få det ut!

 

Var fast bestemt på å klare dette alene, og familie og venner støttet i fullt monn. Dagen etterpå ringte han og sa følgende: "Greit, du gjør som du vil.... Men jeg vil ikke at du skal gjøre det alene. Barnet trenger en far. Og jeg står ved din side. Ofrer ikke forholdet vårt for dette. Kom hjem til oss er du snill....."

 

Idag har jeg vært på ultralyd. Egentlig fordi jeg skulle ta abort, men hadde en laaaaaang samtale med en kjempehyggelig lege, og det var mer et gledens øyeblikk, spesielt da hun snudde skjermen og lot meg få se.... Herregud så stor den er allerede!!! Og for en fantastisk følelse!!! :D

 

Jeg er 12+2 idag, så det ville uansett vært for sent å gjøre noe med det. Men tvil ikke, jeg hadde bestemt meg for lenge siden, jeg måtte bare finne motet som skulle til for å stå for det jeg trodde på

 

Familien min har tatt helt av, mamma har allerede begynt å handle inn ting til den lille, bestemor ler av tanken på at hun skal bli oldemor, og nå nettopp hadde jeg en prat med min oldemor, som faktisk skal bli tippoldemor om ca 6 mnd, hihi:o) Det blir den førstefødte i en helt ny generasjon, og jeg er lykkeligere enn noen gang, den styrken som vokser inni meg er overveldende....

 

Så imorgen skal jeg dra hjem til han og de andre barna hans. Med en smule skepsis og litt varsomhet innabords, men jeg vil heller angre på at jeg prøvde å være sammen med ham enn å angre på at jeg ikke gjorde det. Det fortjener det lille livet som snurrer rundt i magen min

 

 

Så nå skal jeg hive meg inn i et annet fora, blir vel 2.trimester hvis jeg ikke tar helt feil?? )

 

Igjen, takk for alle tilbakemeldinger! Kommer til å opprette en skikkelig profil og være aktiv på BIM fremover, så dette blir nok ikke siste ord fra min side.

 

Ydmyk og stolt hilsen fra ei som står for valget sitt

[Gjest]

Herregud, så godt å lese! ) Det var nå veldig bra at du tok valget som var riktig for deg, og samboeren din tok til fornuft også

 

Masse lykke til videre i svangerskapet! ) Du er heldig...

[Anonym bruker]

Så godt å høre, merket jo tidlig at det var dette du ønsket, innerst inne:) Rart hvordan man engasjerer seg i en totalt fremmeds frustrasjon, som i dette tilfelle gikk over i lykke!! Ønsker deg masse lykke til de 6 gjenstående månedene! Du er tøff! :-)

 

GOD HELG!

 

*klem*

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg er 33 år og nå mamma til to skjønne jenter

Men for 5 år siden var situasjonen en annen. Jeg var (delvis) sammen med en gutt, han var kjempeflott på alle måter. Vi bodde på hver vår kant og besøkte hverandre i helgene nå og da. Vi var ikke kjærester men på god vei. Så skjedde det. Jeg ble gravid, jeg gikk på ppiller men ble gravid likevel. Helt forferdelig!

Han var avslappet de første dagene men plutselig slo han seg helt vrang. Alt dreide seg om han, han, han.

Jeg var kjempefrustrert og desperat, tiden gikk og jeg måtte ta en avgjørelse.

Lojaliteten min låg hos babyen, jeg tenkte på den hele tiden..

Han tenkte på seg selv og hvor ødelagt livet hans ble osv.

Det endte med abort, jeg var for svak. Jeg ga etter for presset til en drittsekk. Jeg var redd for å være alene med ett barn. Jeg valgte minste motstands veg.

 

MEN - hærregud så mye jeg tenker på den babyen, hvor bitter jeg er på p-pillene som ikke virket - Hvor sint jeg er på mannfolk som forlanger noe sånt av en jente, som de liksom er glad i!!! Det er barnet deres det er snakk om!

 

Hadde jeg valgt på nytt hadde jeg ikke tatt abort. Jeg syns det er vondt å vite at jeg har tatt bort mitt eget barn. Hadde vært bedre å slite litt men være stolt av seg selv i stedet for å ha dette på samvittigheten. Det er drepen.

 

Og den delvise kjæresten - ble slutt umiddelbart...

 

 

 

[Anonym bruker]

Åh, så koselig å høre!

Lykke, lykke til med babyen:)

[Anonym bruker]

Kjempekoselig å høre. Du kommer aldri til å angre på dette valget

Stolt av sånne som deg!!

 

 

[Anonym bruker]

Så bra.

Du virker så mye gladere i det innlegget her, etter at du har bestemt deg.

Lykke til i svangerskapet:) det er mye å glede seg over:)

 

God klem

[md71#mamma#]

Hurra!!!!! Kjempegla på dine vegne. Var virkelig bekymret for utfallet etterhvert som jeg leste... Dette vil du aldri angre på

[*falafel*]

Heisann!

 

Idag var jeg på ordinær ultralyd. Oi så stort barnet har blitt!!! Kom endel tårer fra min side ja, barnefar var med, og lo da den lille i magen gjespet :D

 

Vi bor sammen, og holder på med forberedelser, barna hans gleder seg til babyen kommer, og alle har fått kjenne på magen når den lille sparker( og tro meg, det kjennes godt, den ligger bak mot ryggen min og har masse plass til å hente kraft for å sparke, hihihi).

 

Etter ultralyden tenkte jeg på at "deg vurderte jeg faktisk å ikke la leve". Det gjorde innmari vondt..... For nå VET jeg at jeg gjorde det riktige, og alt har blitt slik jeg ønsket. Bare å glede seg til den lille kommer!!

 

 

[Anonym bruker]

Må virkelig si dette var en lei situasjon som hadde en lykkelig slutt Så glad på dine vegne at du følgte magefølelsen din og sto på ditt, og at BF etter hvert innså hva han kom til å gå glipp av selv. Du er tøff og absolutt et forbilde for andre i samme/lignende situasjon!! Dere vet vel kjønnet nå? Uansett - vil bare gratulere deg og ønske deg masse lykke til videre i svangerskapet:) Alt ordner seg for snille jenter )

 

 

[Maligima]

Heihei.

Dette er så vanskelig..har 2 barn me en mann som ikke vil ha kontakt me dem.ble gravid me første mann som 20 åring.når gutten min var 15 mnd fikk han en søster.Da var det slutt mellom bf og meg så oppdra og passet på de 2 helt aleine.Fikk arve brukte klær til barna,kjøpte brukt møbler osv.Skulle klare meg aleine..Så traff jeg mannen i mitt liv når minstejenta var 13 mnd.Nå er jeg gravid igjen..for 4 gang.Samboer vil jeg skal ta abort.,vil ikke litt selv engang.men beholder jeg mister jeg ham og barne mister en kjempegod pappa som alltid har stilt opp for dem.i januar 2008 tok jeg abort,etter å ha blitt gravid me mannen i mitt liv,etter vi bare hadde vært sammen 1 år,valgt vi å ta abort.

nå vil jeg absolutt ikke,men vil ikke bli sittende igjen som en aleine mamma til 3 med 2 forskjellige fedre!

Men som er blitt sagt før,elsker han deg blir han-vis ikke er han ikke verdt det

Har fått såååååå masse hjelp av å lese disse inleggene dere aner ikke!Føler meg sterkere og kansje klar for å sette ned foten å si.JA MEN SÅNN ER DET BARE-JEG BEHOLDER BARNET!

eg blir så "positiv" å tenker at eg klarer ALt om eg bare må..og barna har jeg klart å ta vare på aleine før ,så jeg skal nok klare det igjen!

Masse lykke til..gjør det DU føler er rett!!!!!

Klemmer

 

[Maligima]

Åhh...fantastisk godt å høre!

du gir meg mot altså...gratulerer så masse og masse lykke til!