Det vanskelige valget... Hjelp?!

[*falafel*]

Hei!

 

Skriver et innlegg her, i stor fortvilelse, aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, og trenger noen råd...

 

Situasjonen er denne:

Jeg er 29 år, har levd singellivets gleder i alle år, reist mye og bare hatt meg selv å tenke på.

For ett år siden møtte jeg mannen med stor M. Han er 5 år eldre enn meg, og har to barn fra et tidligere forhold(barna er mellom 8 og 13 år gamle).

Jeg har delvis flyttet inn hos ham, og stortrives i rollen som reservemamma for barna hans og nyter livet på et herlig sted i Norge.

 

For to uker siden fant jeg ut at jeg var gravid. Overhodet ikke planlagt. Gikk på minipillen Cerazette.

 

Da jeg fortalte bf nyheten ble han overlykkelig og begynte med en gang å planlegge alt vi skulle gjøre og at alt kom til å ordne seg. Sa jeg kom til å bli en fantastisk, super og ydmyk mor.

 

Inntil kvelden før jeg skulle til lege, for to dager siden. Da slo han seg heeeelt vrang, anklaget meg for å ha lurt ham, at et barn kom til å ødelegge livet hans nå når han endelig hadde fått orden på ting(var visstnok et vanskelig forhold han gikk ut av for nesten 3 år siden, og de krangler fortsatt mye...)

Jeg ble vettskremt og kjempeskuffet. Hadde heller ikke sett for meg eller planlagt dette, og tanken på abort skremmer vannet av meg(har hatt TO pa tidligere i livet mitt.....)

 

Hva gjør jeg? Beholder jeg barnet mister jeg ham og en flott tilværelse.

 

Tar jeg abort er jeg redd jeg kommer til å angre.

 

Trenger råd.... Er 7 uker på vei og har fullstendig panikk

[Anonym bruker]

Kort og godt: Behold barnet. Forlater han deg for det (man må være to for å bli tre), er han ikke verdt å ha en gang.

Fins ikke noe bedre i livet enn å få barn, de gir så mye glede. Kanskje du aldri får sjansen igjen.

Hilsen mor på 25 til snart 2

[Gjest]

Ja, må ikke finne på å ta abort uten et du vil det 100% selv!

 

Det at han har hatt et vanskelig forhold med mye krangling er vel ikke god nok grunn for at du skal ta abort...?

 

Han vil nok endre syn på dette (kanskje gå frem og tilbake flere ganger?), så jeg ville bare stått på mitt hvis jeg var deg.

 

Lykke til!

[lalala87]

Hei! Jeg skjønner kjempe godt at du blir skuffet og lei deg når han plutselig snur på flisa. Men det er helt naturlig å bli ambivialent i en situasjon som denne, både for deg og for han. Jeg vet ikke om han har disse barna med en og samme dame eller om det er to ulike mødre inn i bildet? Hvis det er to barn med to forskjellig mødre kan det godt hende at det er litt derfor han plutselig reagerer slik han nå gjør. jeg vet ikke hvor lenge dere har vært et par, men at han kanskje er redd for at det samme skal skje igjen. Uansett så forsvarer ikke det utsagnet om at du ødelegger livet hans.

Men magefølelsen hans sa med en gang at dette var noe han hadde lyst på pågrunn av den lykkelige reaksjonen. Den må du ikke glemme. Innerst inne virker det for meg som han har egentlig vil også, men som sagt kanskje er han litt redd.

At livet hans endelig er i orden er jo bare et argument for å beholde spør du meg. dessuten tar det 9 mnder før barnet ankommer verden- det betyr masse tid til å ordne alt som skal ordnes OG innstille seg og endre oppfatning.

det andre jeg tenker på er at du er 29 år, levd livet og det virker som du er klar for at livet tar en ny vending. Du må heller ikke glemme at når du kommer i de magiske 30 årene halverer fertiliteten din, det blir ikke lettere å bli gravid med årene med andre ord. Du har fått en gave, og jeg synes du skal ta den i mot og det tror jeg du også egentlig vil.

Du sier jo at du har tatt abort selv før, og da vet du jo hvor hard en slik prosess er, spesiellt når du sier at du har møtt mannen med stor M. da er det nok mye verre enn hvis det var en graviditet med en tilfeldig.

 

Det er ikke et barn som kommer i feil tid, det er bare alt annet som gjør det. Til syvende og sist er det ditt valg, han har ingenting han skulle ha sagt faktisk. Og det er du som må ta ansvar for dette valget helt på egenhånd. Et barn er en gave uansett hvordan man snur og vender på det. det kommer han til å innse også, hvis han virkelig er mannen med stor M.

dette ble langt.. lykke til!

[Gjest]

Det syntes jeg var et veldig godt svar, lalala!

[Anonym bruker]

kjærlighet over vinner Alt og tåler Alt.....!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

Så om han forlater deg......er han ikke den rette mannen.........

[*falafel*]

Hei, og tusen takk for svar, det hjelper å få andres synspunkt selv om dette helt og holdent er mitt valg:)

 

Han har begge barna med samme kvinne, de ble sammen da han var 20 og hadde et veldig turbulent forhold i 10 år, hvorav de siste 6 visstnok ikke var noe særlig(han ble bare pga barna...).

 

Jeg ser jo at han har panikk fordi han ikke har levd livet på samme måte som meg, men vært bundet av jobb, kjæreste og barn hele "ungdomstiden".

 

Hvis jeg velger å beholde barnet, er det jeg som må gå.....

 

Han taper ikke stort, jeg bor i hans hus på hans hjemsted, og selv om jeg går har han fortsatt barna og all sikkerheten.

Mens jeg må finne meg et sted å bo, og ordne alt selv, har en kontraktsbasert jobb som jeg ikke vet hvor lenge jeg får beholde hvis jeg dukker opp og sier "hei jeg er gravid og har termin i september".

 

Er ikke kjent med hverken lover eller regler, alltid hatt penger og ikke manglet noenting til meg selv, og er livredd for bli sittende med lite penger, vil jo gjerne kunne tilby barnet alt....

 

I tillegg har jeg en utdannelse innenfor en bransje som ikke akkurat er enkel å kombinere med familie/barn...

 

Bf er ganske så klar hvor han står. Beholder jeg vil han ikke ha noe med hverken meg eller barnet å gjøre. Sier det er typisk hans flaks med "kvinnfolk" dette her, føler seg lurt/utnyttet osv....

 

Skal til lege igjen onsdag som kommer, inntil da må jeg ha bestemt meg.....

 

Og i natt drømte jeg om barnet, ei jente, hun var 3-4 år og en tro kopi av bf, alldeles nydelig... *sukk*

 

Ble litt langt igjen, men følte for å forklare litt mer, var stresset og helt ute av meg da jeg skrev innlegget igår.

 

Igjen, tusen takk for responsen:)

 

Hva gjør man??

[Gjest]

Vil du være sammen med en mann som gir deg det ultimatumet å fjerne fosteret ditt eller flytte? Hva slags "trygghet" er det du prater om? Det er ikke trygghet når du lever til lånt tid å venter på neste ultimatum for forholdet deres?

 

Jeg syntes faktisk at du burde flyttet fra han til HAN tok til bedre vett, og også sluttet å sammenligne deg med eksen sin!

 

Be han tenke over hva han føler for sine barn, slik føler nok du også over ditt barn, selv om det ikke er født ennå?

[selina12]

Hei,

 

Det kan være greit å skaffe seg litt info først med tanke på hva du har rett på osv f.eks Nav...hvis du finner ut av det som du ser på som en hindring for å beholde barnet så er det kanskje ikke så mange grunner igjen til å ta abort...det har iallefall hjulpet meg til å føle at valget jeg evt må ta innen de neste ukene er basert på kunnskap så vel som følelser... Håper det kan være til hjelp for deg og lykke til fremover...

 

Hilsen Selina

[mispire]

IKKE TA ABORT!! jeg kan bare snakke ut av egne erfaringer men jeg ville heller valgt babyen enn denne fyren. For å si det slik.. Uansett hva du velger så kommer det til å gå bra!!! Men jeg tok abort i desember... og HATER å si det.. men jeg angrer som f.... Gråt meg igjennom hele greia og snudde i døra da jeg skulle inn for å ta den første pillen.. Gikk rett på typen min som trøstet meg litt og ble med meg inn igjen... Jeg tok hovedsaklig abort pga at jeg var redd for skader på barnet.. hadde vært på ferie og drukket en del alkohol. Men fikk tilbud om å sjekke dette grundig fram til 12 uke... akkurat DA var jeg i lykkerus for å være gravid.. men barnefaren ville IKKE

 

Trodde aldri jeg skulle reagere slik jeg gjorde... jeg var av den typen som aldri skulle ha barn.. Angeren min går mest på at jeg HADDE en sjanse til å få vite ganske sikkert om barnet var friskt.. Og at jeg er i 100% fast jobb.. ferdig utdannet.. har leilighet( har til og med to...) bil.. mc... reist noe.. festet og levd livet i mange år... selv om jeg "bare" er 24 år.... alt lå til rette for at jeg kunne ta det imot.. Jeg er såppas økonomisk selvstendig at jeg VET jeg hadde greid meg alene med babyen og... men likevel....

 

Ikke ta en avgjørelse du kommer til å angre på.. Akkurat nå føles det som om jeg aldri vil slutte å sørge over babyen jeg tok vekk.. Når jeg tenker på det gjør det fysisk vondt i brystkassen...

 

Begynne heller å gled deg over at du har et lite barn i magen... ingen blir klare før man har babyen i armene.. kanskje ikke da en gang... men det kommer seg...

 

Lykke til...

[vaskedama+♂ 09 og 11]

Det høres egentlig ut som om du ønsker å beholde barnet, hvis du bestemmer deg for hva du skal gjøre,ikke la andre bestemme for deg. Uansett kommer han nok senere i livet også til å finne på ultimatumer, "for ellers må du flytte", så hva blir det neste? Han er nok vant til å ha det ganske turbulent, så virker som om han skaper en ny turbulent situasjon. Hadde nok ikke følt meg trygg hos han uansett..

 

Tenk på deg selv du, og ikke la andre bestemme over deg! Høres ut som om du har orden på økonomien, og da klarer du nok også å ta vare på et barn! Så ikke tenk på økonomien, tenk på hva du vil innerst inne..

[Anonym bruker]

Jeg var også i en jobbsituasjon som var vanskelig, ingen far og tilby barnet mitt, alle odds var imot. Jeg tok abort.

 

Er det en ting jeg skulle gjort om igjen var det det valget, det er noe som mangler, en hulhet inni hjertet mitt. og et savn som alltid vil være der.

 

Gled deg over graviditeten og den lille gutten eller jenta du bærer inni deg Ikke ta abort for en sånn idiot. Vi kvinner er sterke, og du er sterk, og kommer til å klare dette fint, på en eller annen måte ordner alt seg uansett. Ikke bekymre deg for det. Du kommer til å oppdage i etterkant at dette er filleting, ting man kan gjøre noe med.

 

Gled deg over babyen din, og se fremover.

Alt ordner seg

 

Klem

[*falafel*]

Takk igjen for alle svar:)

 

De siste dagene har det bare vært krangel opp og i mente. Jeg er ikke typen til å krangle, blir mest bare stille og nedfor. Han argumenterer imot hele tiden, jeg sier at om jeg velger å beholde så skal han slippe å ha noe med meg og barnet å gjøre. Da ble han bare sint og sa at det var ikke en bil det var snakk om. Og at fram til jeg bestemte meg kom alt til å være stress for ham. Nå som livet hans endelig var i orden(han måtte begynne HELT på nytt etter bruddet med mor til sine barn for 3 år siden, bygde nytt hus fordi hun sitter på huset de hadde sammen), han jobber i 3 uker i en svært krevende jobb, og når han kommer hjem har han begge barna fulltid de 3 ukene han har fri, så jeg ser på ham at han er sliten og det poengterer han ganske mye også. Prøver å hjelpe og bidra og stille opp så mye som mulig.

Han bruker mot meg at jeg ikke ville ha barn da vi ble sammen, og hadde han visst dette hadde han sterilisert seg istedenfor at jeg begynte på pillen.

 

Jeg la fram de tre valgene jeg står over:

 

Beholde barnet og gå fra ham.

Ta abort og bli hos ham men være sikker på at jeg aldri vil ha egne barn(han kommer til å sterilisere seg nå)

Ta abort og gå fra ham.

 

Igår var jeg så sliten og lei av alt sammen at jeg sa "greit, du skal få det som du vil".

Men i tillegg sa jeg at jeg kommer til å gå fra ham. Han begynte å gråte. Han ble kjempefortvilt og lurte på om jeg ikke ville ha ham lengre....

 

Jeg er enda mer rådløs enn noen gang. Vi jobber på samme sted, og ryktespredningen er hjerteløs, "kollegaer" vil fryde seg hvis jeg beholder og han blir stilt ansvarsløs som far. I tillegg driver min mor med "skremselspropaganda" om hvor tøft det er å være alenemor, hun har oppdratt meg og mine 2 søsken helt alene i alle de år(vi er født med 5 år mellom hverandre, alle har forskjellig far), så hun vet jo hva hun snakker om. Ei venninne er på samme nivå og mener det er galskap av meg å beholde, særlig siden jeg alltid har vært såpass fri og uavhengig og et barn vil binde meg på hender og føtter spesielt hvis jeg er alene om det.

To andre venninner kjefter meg huden full og sier jeg må ikke la ham styre meg, da disse to har vært ved min side 2.gang jeg gikk gjennom pa, og sier jeg kommer til å bli helt knust hvis jeg gjør det en 3.gang.....

 

Så nå sitter jeg her. BF i god tro om at jeg kommer til å gjennomføre en abort, jeg mer usikker enn noen gang. Brystene er store og ømme, og kroppen min er hissig og verner om barnet i magen mer intenst enn noensinne.....

 

 

sliten......

[Anonym bruker]

Det virker som han får litt panikk når du sier du går fra ham likevel, så jeg vil da tro at han kommer til å venne seg til tanken som mange fedre som i utgangspunktet ikke vil ha barn, gjør. At etterhvert som tiden går og magen vokser, så vil han synes det er fint i motsetning til den situasjonen som er nå.

 

Jeg har også tatt abort før, og vet med meg selv at blir jeg gravid igjen vil jeg ikke gjøre det.

 

I verste fall, å være alenemor, greit du er alene. Men familien din er der. Greit du har ingen barnfar og dele hverdagen med, men du har en vakker liten baby som er ditt livs lys og som du er glad i. Uansett, så får man dobbel barnetrygd og skatteklasse 2, etc. det er ikke ille å være alenemor idag. Jeg har flere veninner som klarer seg fint.

 

"Brystene er store og ømme, og kroppen min er hissig og verner om barnet i magen mer intenst enn noensinne....."

 

Lytt til kroppen DIN, og følelsene DINE. Uansett om du sa, greit jeg skal gjøre som du sier.. så sa du dette under press fra han. Om du følger hans press kommer dette til å ødelegge for dere i større eller mindre grad i fremtiden (tror jeg)

 

Behold den lille vakre babyen din inni magen, og kos deg med graviditeten, og kom deg inn på 1.trimester her inne, hvor du hører hjemme

 

Stor varm klem til deg snuppa!

 

 

[lalala87]

Denne mannen har jo ødelagt forholdet deres uansett hva du velger. Jeg kjenner jeg blir opprørt over egoismen i det han bruker som argumenter, og er helt enig med den som skrev ovenfor at han bør se det litt i perspektiv: Ville han ha valgt bort de barna han har hvis han hadde sjangsen? svaret er jo definitivt nei. Det sies at menn blir foreldre når barnet først kommer og damer med en gang spiret har satt seg.

Uansett så er poenget mitt at du kommer nok ikke til å klare å være sammen med han lengre hvis han klarer å overtale deg til abort, det kommer til å ligge som en stor tyngende klump i mellom dere og det vil du nok aldri tilgi han for at han gav deg det ultimatumet. Slik jeg ser det er det to alternativer: behold barnet og forlat han, eller ta abort og forlate han. makan til kar. Det kan være ditt ultimatum til han: barnet og meg eller ingen.

Beholder du barnet kommer du aldri til å angre, det mener iallefall jeg.

 

Jeg vil anbefale og skaffe deg en oversikt over dine rettigheter og hva du har krav på, det er mer enn du tror og du blir tatt vare på. Nav.no foreksempel, eller du kan sende dem en mail. Jobben kan ikke diskriminere deg for å være gravid.

 

og ikke tenk så mye på hva alle andre kollegaer, mødre, søsken, venninner sier, du må velge etter hva som er riktig for deg! Det er du som skal stå for dette valget resten av ditt liv, ikke dem.

 

dette ble langt igjen.. håper du kommer frem til hva som er best for DEG!

stor klem

[LilleKjersti]

Beste,

 

Syntes det gir mer mening aa svare her enn paa mail! Etter mye om og men og tenking... Og fra ei som kjenner deg godt...:

 

Hvis du er sikker (saa sikker man kan vaere...!) paa at du greier det oekonomisk, saa synes jeg du skal foelge magefoelelsen og beholde barnet. I kommentar til det din mor har sagt - ja, det blir toeft, men hun har 3, du vil ha en (i foerste omgang ) og det er mye sterkere oekonomiske rammer naa enn det var for 30 aar siden.

 

Med tanke paa hvor mye du slet med de to forrige... og hvor klar du er for aa bli mamma... tror jeg faktisk dette barnet kan vaere det beste som noengang har hendt deg. Med eller uten mannen. Tror ikke du skal se bort ifra at naar du har tatt valget og det har sunket inn at han faktisk skal bli pappa igjen kommer han til aa ta til fornuft og begynne aa glede seg igjen. Og om det ikke skjer, saa har du oss rundt deg som kommer til aa hjelpe saa mye vi kan. Selv om noen av oss bor litt langt unna

 

Stoetter deg uansett hva du velger!

 

Stooor klem fra Lille xx

[*falafel*]

Takk vennen! Det hjelper på å få gode tilbakemeldinger når jeg sitter her og er så forvirret....

 

Snakket nettopp med en av mine beste kompiser som jeg har kjent i 10 år. Han skal bli pappa iløpet av de to neste ukene, og gleder seg skikkelig:)

Hans reaksjon på saken var denne:

 

"Hvorfor må du bestandig finne deg sånne a...holes av noen typer?? Finn deg en som bryr seg om DEG... Du er et puslespill som opp gjennom årene har gått i stykker flere ganger. For hver gang mister du en bit, og det blir vanskeligere og vanskeligere å pusle deg sammen. Fikk nesten litt vondt i meg når du sa det der om han... En mann som finner seg ei dame uten barn kan ikke regne med at hun aldri vil ønske seg et eget barn... enhver idiot vet det..."

 

Han som tidligere tvang meg gjennom abort nr to for ca fem år siden ble pappa i begynnelsen av januar.

 

Første gang var jeg bare 19, og pga rot i papirer ble den ikke gjennomført før i 16.uke....

 

Selvsagt er jeg skeptisk på hva enda en abort vil gjøre med meg...

 

Men som det dumsnille menneske jeg er vil jeg jo ikke gå mot hans vilje i denne saken... Jeg ser jo poenget i at han har rett til å bli hørt, hans mening teller jo også, hva om det var motsatt og han tvang meg til å beholde hvis jeg ikke ville?

 

Han ble dritforbannet fordi jeg diskuterte saken med ei venninne igår. Mente dette var en hemmelighet ingen andre har noe med. Men de to andre gangene snakket jeg ikke med NOEN, og det holdt på å drive meg fra sans og samling....

Fikk slengt i trynet at "bare ikke barna hans fikk høre dette fra noen andre....."

 

Jeg må bestemme meg til onsdag. Men jeg vet ikke hva jeg vil.

 

 

 

[romantique1984]

Han har ingen rett til å bli forbannet av at du snakker om dette med dine veninner. Gode venner er til for hverandre, for å hjelpe og støtte hverandre gjennom slike vanskelige situasjoner. Skulle du liksom buret deg inne da, og bare snakket med han om dette og ikke noen andre i omverdenen? Nei fy.

Høres ut som han er en hissig gummistrikk denne fyren her, rolig og glad i ene øyeblikket som gleder seg til barnet, for så å sette seg helt på tverke. For en dust!

 

Husk at du er 29 år også, og man blir jo ikke yngre heller. Ikke det at man MÅ ha barn i en viss alder, men dette er en fin aldersmessig tid.

Synes ikke han har rett til å kreve at du skal gi opp din baby, når du ikke har noen selv fra før og han har to.

 

Uansett, om han er asshole eller ei. Det som spiller en rolle i denne situasjonen, er DEG, dine tanker, dine ønsker og hva du føler inni deg blir riktig for deg. Å være dumsnill og sette andre foran dine behov er veeldig feil i en slik situasjon, og vil som din venn sa, ødelegge deg til slutt.

Stå opp for deg selv og din mavefølelse, ikke la hans stemme ligge i luften som en negativ hindring. Såklart han er bf, og du må ta ham med i denne vurdering. Men dette er ditt valg, din kropp, og din lille baby.

 

Stor god klem

[*falafel*]

Joda..... Da har jeg vært hos fastlegen min og signert papiret. Legen min var frustrert og nesten nektet meg å fylle ut skjemaet pga min enorme usikkerhet. "Hvis du tar abort bare fordi det er det kjæresten din vil, hvordan skal du klare å leve med deg selv i ettertid?? Og ikke minst sammen med den typen? Bitterheten står skrevet i ansiktet ditt allerede...."

Gikk derfra med sinne i hele meg. Møtte min høygravide venninne etterpå, gjorde IKKE saken noe bedre.

Det er ikke det at jeg så forferdelig gjerne vil ha barn, tanken på å bli såpass bundet er litt skremmende når man har levd slik som meg de siste 14 årene.....

Det som gjør meg så innmari forbannet er hvordan han i begynnelsen lurte meg til å tro at "dette barnet var det beste som kunne skjedd oss, at det skjedde litt før tiden var bare en bonus". Prate om navn og stellebord og ekstra kommode og voks-i-pose og barnevogn, for deretter å klikke helt, snu tvert om og anklage meg for å ha lurt ham, utnytte menn(fordi jeg sa jeg ville beholde barnet og han skulle slippe å ha noe med hverken meg eller barnet å gjøre), og si at det kom til å rable heeeeeelt for ham hvis han fikk en unge til.

 

Da vi kom "hjem" på kvelden igår, etter jeg hadde vært hos legen, fikk han en telefon fra sin bror. Skjebnens ironi ville ha det til at broren venter et nytt barn. Omtrent samtidig som jeg egentlig har termin.

Da kjente jeg hatet og bitterheten fylle hele meg.....

 

 

[LilleKjersti]

Er han fortsatt like bestemt paa aa vaere negativ? Og hva sa han da du fortalte hva du hadde bestemt deg for - og etterpaa?

 

Og viktigere - naar har du time?

 

Jeg synes det er fryktelig synd du skal gi opp barnet paa grunn av at han oppfoerer seg som en premie idiot, Kommer du til aa bli hos ham eller gaa?

 

Haaper det gaar bra med deg, stor klem!

[Anonym bruker]

for guds skyld jente, ikke ta abort... iallefall ikke for å bevise et poeng, av bitterhet eller sinne. Dette er ikke om å bestemme seg om en skal kjøpe ny sofa eller ikke.. jisez, du er 29 år og venter verdens beste gave! er ikke sikkert det er like lett neste gang... skjønner ikke at du overveier abort etter du gjennomførte fra før..

[Anonym bruker]

Du kan ombestemme deg helt frem til sekundet før du putter første pillen i munnen.

 

Synes det er idioti det du gjør nå, drite så fullestendig i deg selv, og kjøre over dine egne følelser, og nære oppunder bitterhet og hat til denne idioten av en fyr. Da godtar du i bunn og grunn hans oppførsel mot deg. Hvorfor?!

Hvorfor skal du gang på gang la verden behandle deg som dritt? ta ansvar for dine egne følelser jente! Ønsker du dette barnet, så beholder du. Tar du abort vil du aldri få barnet igjen, og det kan jo ta tid før du finner ny mann som du kan prøve å få barn m. Høres ikke ut som om du kommer til å få dine barn med denne mannen hvertfall...

 

Hvis du ikke ønsker barnet, go ahead. Men det høres ikke sånn ut i forhold til det du skriver.

Jeg håper og ønsker inderlig at du tar en avgjørelse du kan leve med og vite at "ja, jeg gjorde det rette for meg selv", så håper du beholder din baby..

[Anonym bruker]

Hei igjen,

var kanskje litt krass i mitt forrige innlegg. Men ønsker slik at du lytter til deg selv, og hva følelsene dine sier deg. Ikke la sinne og bitterhet og sorg overskygge det.

 

Ønsker deg all lykke til, og tror på at du tar en avgjørelse som er riktig for deg

 

hilsen anonym kl 06:24

[*falafel*]

Ingenting å beklage, skulle ønske jeg hadde mot og styrke til å være hard og kanskje litt krass i denne sammenhengen....

 

Fornuften min sier at det vil være galskap å beholde barnet, stikk i strid med hva mannen ønsker, ryktene kommer til å gå som ild i tørt gress, og før eller siden vil de barna han allerede har få høre om det...

Jeg vil dem ikke så vondt.... Har jo blitt glad i dem.

Men jeg ser at jeg ønsker det han har.

Egne barn. En familie.

 

Hvis han bare kunne latt meg få beholde det jeg har inni meg...

Selv om jeg sier han skal få slippe alt ansvar, og at jeg aldri kommer til å kreve en krone fra ham hverken nå eller siden, så hjelper det ikke....

 

Det mest riktige er vel kanskje valg nr 3. Gå fra ham, ta abort, og aldri se meg tilbake.... Man lærer så lenge man lever.

Det er enda ikke for sent å finne en ny mann, som kan dele dette som egentlig skal være en glede.

 

Men er ikke det bare feigt?

 

Vet det er mange andre i samme situasjon, og andre som har det enda verre.....

Jeg unner ikke engang min verste fiende å stå overfor et valg som dette.....

[Anonym bruker]

Behold barnet ditt du.... akkurat nå stormer det som verst... Jeg har vokst opp med alenemamma. Hatt det kjempefint og vil ikke byttet ut noen ting i hele verden. For meg var det helt naturlig å møte pappa skjeldent og av og til nesten aldri.. man savner ikke det man ikke vet om.

 

Behold.. la ting rose seg. Eventuelt finne nytt sted å bo å få ro rundt deg. Ta ting som de kommer. å uansett kommer det til å gå bra. Du kommer til å klare deg. Om han vil ha noe med barnet eller ikke får være hans valg. Ditt valg om du vil ha noe med barnet eller ikke.

 

Jeg tok abort før jul.. skulle vært 16 uker nå... det verker på tanken at jeg fjernet mitt "første" barn pga barnefaren... frykter savnet aldri vil forvinne....