Noen som har beholdt selv om bf ikke ville?

[Nille mor]

Hei Marissa! Vil bare si til deg at tror ikke du har noe valg. I forhold til alt du sier så ønsker du dette barnet. Nei, man har ikke alltid sex for å bli gravid, men det er ALLTID en viss sjangse uansett. Om man ikke er steril da. Mener at som voksne mennesker så må man ta ansvar for sine egne handlinger selv om ting ikke blir slik en tenker er ideelt eller hadde trodd. Det er faktisk en uskyldig tredjepart å tenke på her, og det er deres ansvar som foreldre og verne om barnet deres. Husk at barnet ikke har mulighet til å uttale seg. Dette klarer du uansett! Barnet har like stor rett til å leve som både du og kjæresten din, så å tenke at det "ødelegger" for dere er faktisk ganske egoistisk! Dette har dere gjort, dette er deres ansvar. Barnet har jo ikke bedt om å bli til, og fortjener derfor en sjanse. Tviler på du angrer etterpå, selv om du skulle miste kjæresten din. Hva er egentlig viktigst til sjuende og sist, ditt eget hjelpeløse barn, eller en kjæreste som ikke er klar for å få barn? Det er verken du eller barnet deres som ødelegger for han i såfall, dette er jo faktisk noe han selv har gjort! Ikke la han presse deg til at du skal bli helt ødelagt, og leve i anger i stedet for glede over ett lite vidunder :-)

 

Lykke til! Og husk, barnet er faktisk ikke en del av kvinnen sin kropp, slik mange sier. "Kvinnen må få bestemme over sin egen kropp". Det er en liten "hybelboer" som låner kroppen vår noen måneder. Ett lite, selvstendig individ uansett alder eller utvikling. Om det er ett ti uker gammelt foster, eller en fem år gammel gutt/jente. Ett menneskeliv er ett menneskeliv.

 

Håper dette ikke ble for krasst, men ble så redd du skulle gjøre noe du virkelig ikke vil.

 

Klem fra meg

[marrissa]

Takk igjen for innspill!

Da har jeg vært til andre samtale hos Amathea og har nå bestilt en forundersøkelse til mandag på sykehuset. Jeg tar uansett den undersøkelsen så får det enderlige svaret komme etter det.

 

Bf fortalte sine foreldre om "nyheten" for to dager siden (han er hjemme hos sine foreldre i Italia nå) og de ville ikke at jeg skulle ta abort. Det var vel muligens et annet svar en han hadde ønsket.

 

Han sier også hvis jeg absolutt vil så kan vi beholde. Men det er ikke hans ønske i det hele tatt, Jeg er redd jeg skal bli alene om dette selv og at han vil bruke dette mot meg om vi beholder. Jeg vet jo heller ikke hvordan han vil reagere når barnet blir født. Kanskje går han inn i en depresjon...? Jeg vil jo ikke ødelegge livet hans.

Men hva med meg ?

Skulle av hele mitt hjerte ønske at han ville beholde så vi kunne blitt en familie.

 

[Anonym bruker]

Når jeg fikk vite det var det store spørsmål. Min type tokk det ikke inn på seg etter 2 dager. 3 dag sa han at han hadde funne ut va han ville å va som var best. Han hadde så mange odds på abort at det hørtes ut som om det var absolutt det han ville . Jeg bråste i gråt. Han prøvde å trøste meg å holde rundt meg. Men fikk en stygg følelse av at han var ekkel sa at jeg ikke ville ha han til å holde rundt meg. Vi pratet ikke med værandre før ett døgn etter. Jeg var så knust jeg gikk turer, sykklet, måtte holde meg i bevegelse bare får å ikke tenke så mye. Men tanken var der. Jeg sa til han at viss det var det som han ville. At han sa til meg at ungen ikke var velkommen hos han, sku jeg ta abort. Men da var det ikke sikkert at det var noe mer mellom oss. å ville ikke ha han med meg når jeg skulle ta abort. For de tankene jeg fikk av han var kvalmanes. Det at din unge ikke er velkommen, er en utrolig ekkel tanke. Men på kveln hentet han meg etter jobb og sa at viss jeg ville ha ungen ville han å ha den. Da bestemte vi oss får å tavare på den Fikk pratet med nånn voksne som sa at jeg ikke skulle ta abort. det jalp veldig å høre ! Nå sier han at han gleder seg fælt til å bli pappa. Han vill gjøre det beste får ungen. Så er utrolig lettet Ting går bra. Hadde tatt vare på ungen med eller uten han. Det er min kropp, mitt barn. Å dette kan man greie uten barne faren

[marrissa]

Endelig! Vi beholder barnet:) Jeg var på forundersøkelse på sykehuset i dag og etter ultralyd us var jeg ikke i tvil. Jeg kan ikke ta abort. Heldigvis er min samboer også enig til slutt og vi har full støtt fra hans familie, min familie vet ikke noe ennå

[Gjest]

Gratulerer! Så bra at det ordnet seg for dere! ) Og bra for andre som står i din situasjon, nå kan de lese tråden din, få ideer og se at det ordner seg til slutt.

 

Bare av nysgjerrighet; hvordan gikk det på Amatha? Hvordan syntes du at de bidro under denne prosessen?

[marrissa]

Tusen takk for det:) Jeg er glad vi kom til en felles beslutning til slutt!

 

Amathea var til god hjelp på den måten at de fikk oss til å tenke og reflektere over flere sider av saken. De tok selvfølgelig ingen beslutning for oss og var ikke dømmende eller prøvde å forandre våre meninger. I tillegg var de behjelpelig med praktiske ting og samtale i etterkant uansett valg. Noe jeg tror er viktig uansett valg:) Jeg kommer til å benytte meg av det!

[Anonym bruker]

hei !

Jeg tror at slett ikke skal skrive for og imot-liste !! den slår alltid tilbake på seg selv.

Det man bør gjøre er å lese om fakta, eller snakke med medisinsk helsepersonell og event rådgivere innen familie.

Man skal ikke ta abort av andre grunner enn fordi at man selv ønsker det.. barnefaren kan jo selv velge å bli inkludert.. mitt barn på tre år har det superfint sammen med meg alene, man tilpasser seg og finner løsninger etterhvert. Ikke tenk ut alt på forhånd, det ordner seg alltid, hvis man gir et barn liv, vil man aldri angre..

[Anonym bruker]

Jeg beholdte lillemann mot fars vilje.

han mente jeg ødela livet hans å prøvde å få vennindene mine til å åvertale meg til abbort. men jeg var bestemt på mitt valg å barnefar fikk være så sur han bare ville.. jeg ville ikke ta bort barnet mitt..

I dag er junior 2 år å er til pappan sin annenhver helg.=)